Regnbomber

Den var blå. Like blå som sjøen en varm sommerdag. Men sommeren var over nå, og regnet fosset ned over sjøen. Som om ikke den var fylt med nok vann fra før. Men nå lå den der altså og var blå. Blå som himmelen på en sommerdag. Men himmelen kunne man ikke se lenger. Himmelen var nå dekket av hvite og grå skyer som man så vidt kunne skimte om man kikket opp mellom alle regndråpene. Kikket man for lenge opp ble øynene raskt dekket av vanndråper, og det ble vondt å se. Så vondt at man kneip igjen øynene.

Plutselig var den borte. Dråpen forsvant blant vannets mange dråper, eller kanskje videre ned i havets dyp. Han sukket, før han snudde seg bort og gikk. Hvor han skulle hadde han ingen aning om. Han gikk bortover i regnet. Regnet falt ned som bomber fra himmelen. Skulle det ikke slutte å regne snart?

Til tross for at det var naturlig fant han det frustrerende og meningsløst at dråpen skulle forsvinne. Mens han gikk bortover mot ingensteds tenkte han mye på den blå dråpen. Var det virkelig meningsløst at den forsvant? Eller var det et poeng med det hele?

Han klarte ikke komme til noen løsning på problematikken, og prøvde å legge bort tankene om dråpen. Han bestemte seg for å tenke på noe annet. Men hva skulle han tenke på? I forsøk på å komme på noe startet han å plystre lavt, på en improvisert melodi. Men det gikk ikke helt. Det ble falskt og skjærende.

Ingen andre var ute og gikk denne regntunge dagen, de var trygt innendørs. Eller flyktet til nabobyen. Likevel sluttet han plystre etter et par minutters plystring. Han klarte ikke utstå sin egen plystring. Tankene gikk fort tilbake til dråpen. Dråpen som hadde falt fra hans øye og ned i vannet. Dråpen som var en tåre blant fossende regn og brakende bomber.

Han gikk hjem til de nedbombede ruinene av sitt hjem og satte seg ned i restene av den blå sofaen. Han la seg ned for å sove mens regnet lavet end over ham. I morgen ventet en ny dag med regn.

The Rainman