Notater

Journalister noterer innbitt mye. Men ikke alt kommer på trykk. Ikke før nå. Noe er sitater. Noe er det ikke. Jeg ser ikke forskjell lenger.

Februar. Et snøfnugg er unikt, tandert og inderlig, en forgjengelig, men vakker ansamling av is samlet i et større hele for en stakket stund. Snøfnugget eksisterer. Det er praktfullt og enkeltstående.

Ta en bråte av dem. En enorm mengde fnugg samlet i din hånd. Mos dem sammen til en kram, kompakt ball. Et snøfnugg som lander i håret ditt er noe for seg. En snøball i ansiktet er noe helt annet.

Mai. Øyeblikk. Livet som et blaff av lys i et uendelig mørke. Har det noen hensikt å misunne de som innbiller seg at de vet hva de vil og hvor de er på vei? Har det noen hensikt å skille mellom å agere og å reagere, å flyte med og mot strømmen eller å prøve å stake ut en egen kurs.

Hukommelse. Noen mennesker husker det gode og glemmer det vonde. Mitt første klare minne er minnet av å ikke kunne bestemme meg. Mitt siste klare minne er at jeg har bestemt meg for å prøve noe nytt.

Juli. Jeg er et veikryss som står i et veikryss. Det sier seg selv at folk stjeler som ravner, at de lyver og innbiller deg (ikke meg) at de er mer enn de er.

Juli. Som om den bangladeshiske stat i frykt for en ny og drepende flom skulle demme opp for havet med en eneste fyrstikk på hodet i stranden. Det du gjør, nytter ikke. Du redder ett liv. For en liten stund. Men folk dør fortsatt, og hadde de sluttet å dø, ville jorda gått under.

September. Jeg er full, jeg er alene, og jeg sitter i mutters mørke i regnet og prøver å formulere noen tanker om hvordan jeg har kommet dit jeg er nå, og hva jeg eventuelt kan gjøre for å komme meg ut.

Desember. Å nei, hva i helvete gjør jeg etter jul?

Skribent