Studentblogg

Etter 20 år med heller sakte tempo på selvrealiseringen, måtte noe gjøres. Mange syntes å vite noe de ikke sa høyt, om fremtiden. Hva var det? Hvordan hadde de fått vite det og ikke jeg? Visste jeg det, men var for treig til å utnytte det? Alle mulige idiotiske spørsmål ble til raskere enn de falt på sin urimelighet. Så mange muligheter til tvil og ubesluttsomhet at en kan bli gal av mindre.

Jeg kunne ha fortsatt i samme tempo, fått jobb i fabrikken, dame i hjembygda. Det var en “helt grei” høyskole i Stavanger, mitt fødested, hvor man kunne bli både oljeperson og helseperson. Men det virket litt for uproblematisk. Det må være en form for usikkerhet med i bildet for at resultatet skal kunne bli bedre enn forventet. Det er viktig å være ambisiøs, selv om det ikke foreligger noe endelig mål, og ingen utenfor barnehjemmets vegger bryr seg. Målsetninger varer ikke, hvis de varer er de sikkert ubrukelige. Man sikter mot stjernene, ikke på en konkret stjerne. Uansett; noe måtte gjøres.

Halvpanisk i siste liten innså jeg altså at besluttninger måtte tas. Jeg konsulterte med en av mine barndoms bekjente. Han hadde innordnet seg på Realfagsbygget i Bergen. Kommunikéene fra hans plass i kantinen kunne fortelle om problemfrie, fleksible, honningglaserte dager med store beduggede ølkrus. For godt til å være sant måtte det være, han lovde til og med akademisk asyl på realfagsbygget, selv om det var samfunnsviter jeg følte meg som på den tiden. “Ingen problem, bla bla studierett, bla bla intern overgang”. Etter noen kvarters ettertanke så besluttet jeg å stole på matematikeren, han hadde vært en fin fyr de foregående femten årene så hvorfor skulle han lure meg nå. Matematikere er forutsigbare, politelige dyr, eller?
Akademisk asyl ble det og jeg kom inn på Bachelor i Informatikk, Matematikk & Økonomi (IMØ). Jeg visste at jeg ikke kom til å ta noen fag som har noe med hverken I, M eller Ø å gjøre. Jeg valgte ut fag fra katalogen som så interesante ut og tok dem istedenfor de jeg var satt opp for. Det fungerte fint og før semesteret var over var jeg overført til det Bachelorprogrammet som syntes fornuftig (les: DIGG). Miljø og Ressursfag var perfekt. Med mine kroniske besluttningsvegringer kan ingenting være bedre enn et bachelorprogram der jeg slipper å bestemme meg for hva jeg vil bli. Lenge leve tverrfagligheten! Og fred over de bekymrede sinn!

Det tok meg litt tid å finne meg til rette, men det viste seg at dette bare hadde med høsten å gjøre. Høsten er nemlig ikke bare mørk våt og kald, den er også fordummende. Uten å kunne si om det gjelder alle vil jeg prøve å postulere det her og nå: alle læringskurver blir lengre og brattere på høsten. Når våren kom viste mange ting seg. For eksempel sluttet det å regne og forkjølelsen slapp taket. Jeg hadde iløpet av høsten blitt vant med begge deler så når de slapp taket var det som å riste av seg et fuktig ullteppe. Når solen plutselig tilbydde meg gratis C vitaminer var alle akademiske tekster plutselig vakre på sin egne ubesluttsomme kunnskapsonanerende måte.

Ikke alle liker å studere. Jeg skal love deg kjære deilige leser, at jeg elsker å få lov til å leve under fattigdomsgrensen på lånte penger. Pensumet er tidvis min verste fiende og tidvis min beste venn. Alle kan lære å se gleden i å tyne to middager ut av en tjuekroning, i å forstå fagsjargong som kun er ytret i et pauserom på Oxford mellom ‘58 og ‘64 eller å bo sammen med fem skitne og late men koselige mennesker. Eller?

Dette innnlegget ble postet den Monday, February 12th, 2007 klokka 00:05 ´ og er kategorisert under Studier og eksamen. Du kan følge med på responser til dette innlegget på RSS 2.0 strømmen. Både kommentarer og pinging er tillattt.