Studentblogg

No nærmer det seg fristen for å fylle opp dei ti alternativene på søknaden gjennom Samordna Opptak! For å overbevise deg som lesar om at Bergen er den beste studentbyen, vil eg fortelle litt om ein av dei tinga som gjer at EG elsker å være student i denne fantastiske vestlandsperla av ein by: Studentsamskipnaden i Bergen!

Studentsamskipnaden i Bergen (SiB) har eit hav av tilbud for studentane i Bergen, både gratistilbud, og tilbud til rimelige priser. SiB-kaféar og kaffebarer spredt rundt omkring på campus, heile sju SiB-barnehagar, trening til studentvennlige priser, helsestasjon, tannhelsetjeneste, psykolog, rimelige og koslige SiB-hybler, og mykje meir. Då gjekk på vidaregåande og skulle søke om utdanning, hadde eg ikkje hørt om SiB før. Første gong eg hørte om det, var då ein kjenning tipsa meg om studenthyblane, men det var ikkje før eg flytta til Bergen for å studere, at eg fant ut kva SiB EGENTLIG var. I dette innlegget vil eg fortelle litt om korleis eg benytter meg av tilbudene som medlem av SiB, slik at de som er i samme situasjon som eg var for nokre år sidan, veit kva muligheter de har.

For det første bur eg jo, som mange kanskje allerede har fått med seg, i SiB-hybel på Gyldenpris. Her bur eg rimelig, nær campus, i ein koselig liten hybel. (For meir informasjon om hybelen, sjekk mitt forrige innlegg ”Home, Sweet Home”).

Vil du fortsette ein diskusjon frå forelesningen med nokre av dine medstudenter? Eller vil de kanskje berre fylle magane mens de snakker om andre ting enn fag? SiB-kaféane er ein perfekt og koselig møtestad for studentar! Her blir det servert god mat, og ikkje minst god kaffi (som eg er blitt avhengig av etter at eg begynte å studere) til rimelige priser.

Det tilbudet eg sannsynligvis er aller mest avhengig av, er SiB sitt treningstilbud. SiB har heile fem forskjellige treningssenter på: Lehmkuhlhallen, Fantofthallen, SiB sentrum treningssenter, Vektertorget, og det splitter nye Studentsenteret (sistenevnte inkluderer badebasseng!). Her kan ein trene på egenhånd med diverse apparat, eller gruppeaktiviteter som step, street dance, spinning, pilates, yoga, og mykje meir. Som medlem av SiB får du svært rimelig pris på halvtårs-medlemskap på treningsstudio, og du treng ikkje trene mykje for at du tjener på det. Dersom du ikkje rekner med å trene så mykje, kan du betale for ”drop-in” til rimelig pris. Sjølv har eg medlemskap, og eg er ganske avhengig av trene for at eg skal ”fungere” i kvardagen. For å lese meir om trening gjennom SiB, klikk her.

Tilbudet eg er nest mest avhengig av, er tilbudet om refusjon av legeutgifter eller andre helseutgifter. For meg, er det refusjon av utgifter til kiropraktorbehandlinger som er viktig. Etter at eg oppdaga dette tilbudet, har eg fått refundert hundrevis av kroner, noko som har vore til stor hjelp for økonomien min, og heilt sikkert for alle andre studentar som veit om og benytter seg av tilbudet! Er du nysgjerrig på akkurat KVA utgifter du kan få refundert? Klikk her.

Eg vil anbefale alle som tenker å studere i Bergen om å utnytte tilbudene SiB har. Det har i alle fall vore med på å gjere min studiekvardag lettare og kjekkare!

Vinteren er her, og eg, for min del, har fått merke dette på kroppen. Dessverre er ikkje me studenter immun mot alle styggedommene vinteren tar med seg når den er på besøk, og med ”styggedommer” meiner eg sjukdom. Men etter eit par veker med sjukdom (og uten internett), er eg atter ein gong klar for å presentere studielivet for lesarane av denne bloggen!

I dette innlegget syns eg det passer seg å gi ein tour av staden eg har holdt meg i tida eg har vore sjuk; ein plass der intens lesing, mange timer soving, og høgt inntak av varm drikke har gått for seg: Hybelen min på Gyldenpris.

Då eg skulle begynne å studere i Bergen, var eg veldig spent på kor eg kom til å bu. Nokre av venninnene mine avtalte å leite etter leilighet saman, nokre leigde hybelleiligheter hos privatpersoner, og nokre flytta inn i kollektiv med folk dei ikkje kjende frå før av. Eg, for min del, falt fort for Studentsamskipnaden i Bergen (SiB) sine hybel-bygg, som tilbyr både hybel i mindre kollektiv og egne hybelleiligheter. Som student rett frå vidaregåande, var eg heldig å få førstevalget mitt: Hybelleilighet i SiB sin studentbolig på Gyldenpris, ein veldig sentral hybel, med andre ord.

På Gyldenpris bur eg aleine (riktignok bur broren min 4 etasjer under meg, noko som er veldig praktisk, dersom ein er sengeliggande, kjøpeskapet er tomt, og ein ikkje har ork til å gå på butikken). Eg har eget bad og kjøkken, og koser med meg i min 18-kvadrat-store leilighet. Nokre vil kanskje tru at det blir ganske ensomt å bu aleine, og sjølv om eg må innrømme at eg føler eg går på veggane innimellom, kanskje spesielt i tida når folk driv med eksamenslesing, kan eg ikkje sei anna enn at eg elsker å bu for meg sjølv. Dessuten blir det arrangert sosiale sammenkomster for dei som har behov for sosial kontakt med naboer, alt frå husfest til vaffelkveld.

For å sjekke ut SiB sine hybler, trykk her.

Oppgaven min er å representere tekniske utdanninger ved UIB gjennom min blog. Mitt først innlegg vil ikke handle om studiet (det kommer!), men en historie fra hybellivet:

Eksamensnerver; for noen inntrer de en måned før den store dagen, noen kjenner seg nok dårlig allerede første forelesning mens noen faktisk hevder å ikke kjenne presset. Jeg blir nervøs, noen ganger i overkant av det som kan være sundt! Tilstanden fører (for min del) til helt utrolige situasjoner. Noen dager i forkant at matteeksamen skulle jeg gjøre noe så tilsynelatende lekende lett som å koke egg. Men NEI! Det hele skulle utvikle seg til å bli en traumatisk opplevelse…

For at du virkelig kan leve deg inn i marerittet mitt, må du forstå hvor inderlig jeg ville ha egg! Bløtkokt! 3 deilige egg! Jeg kan faktisk huske å bokstavelig talt sikle på eggene. Nok om det. En six-pack egg fra frittgående høner møtte blikket mitt når jeg brutalt reiv opp kjøleskapet. Jeg smilte (og sikla). Tok tak i toppen av kartongen og løftet den. AMATØR! På alle andre dager enn denne hadde jeg husket at festemekanismen mellom lokket og den delen eggene faktisk hviler på, er latterlig dårlig. Dette resulterer jo selvsagt at eggene forlater sin trygge tilværelse i kartongen og setter fart mot frukten i bunnen av kjøleskapet. Risten eggene treffer, sørger effektivt for at det som er av frukt og grønt plutselig blir gult. Forbanna la jeg de 3 overlevende eggene (ett med alvorlig sprekkdannelse) i kokende vann. Ikke helt uventet var temperaturendringen på 82 grader for brutal med tanke på det skadde egget, det eksploderte. Jeg bannet forsiktig og returnerte til kjøleskapet for å vaske opp etter massakren. Plutselig ser jeg handlelista som ligger på bordet. Mer banning. Klokka var 21.58. Måtte handle frokost! Ruslet ned til butikken (som ligger i kjelleren) og gjorde det jeg måtte. Når jeg skal til å sette melken i kjøleskapet kommer jeg på at jeg koker egg! Veldig mye banning. Hvor mye har eggene kokt nå? Jeg tok ikke tiden. Jeg visste jeg forlot eggene klokken 21.58, men ikke når jeg la de til koking. Nå var klokken 22.01. De var nok klare! Jeg kjølte de av med kaldt vann og la de på bordet. Ikke før jeg strekte handa mot skapet etter to eggeglass, hørte jeg lyden av rullende egg. Hater den lyden! Med en supersave redder jeg det ene egget. Bare ett igjen nå! Setter det trygt i eggeglasset, tar med salt og setter meg i sofaen. Endelig! Jeg slår kniven mot egget… så renner alt håpet mitt utover bordet. Skuffelsen var stor, men så fortjente jeg ikke ett eneste egg heller! Det var første og eneste gang jeg opplevde latterkrampe uten andre til stede…

Dette er hybellivet på godt og vondt!

Noen husker kanskje at for en tid tilbake så ble jeg underrettet om at jeg måtte forlate min nye bopæl. Dette falt meg tungt om hjertet der og da, men i ettertid så har det bare blitt bedre og bedre tanker om å kunne flytte til et litt mer sentralt sted. For all del, Minde er koselig det, men man blir jo litt lei av å ta bussen hele tiden, samt å måtte ta taxi hjem fra en fuktig bytur (blir en smule dyrt i lengden. Ahem.)

Den ultimate drømmen er jo å kunne bo på Torgallmenningen, Bergens storstue. Men jeg får nøye meg med villaen jeg har havnet i. Jeg bor nå med 4 andre koselige mennesker, som jeg absolutt ikke kjenner fra før av. Det var jo en litt skummel tanke i begynnelsen, men alle holder seg stort sett for seg selv. Jeg bor på høyden. Min nærmeste nabo er det nye studentsenteret. Jeg er fornøyd!

Jeg savner igrunn roomiesene mine litt, men det får bare stå til, vi bor ikke så langt fra hverandre at man ikke kan besøke hverandre! Bergen er jo tross alt akkurat passe stor.

Så var det allerede 8 mars, og med bonusordningens tragiske bortgang har jeg faktisk gjort en innsats med pensum denne uken *litt kry*. I løpet av tre små uker skal vi ha eksamen i metode (faktoranalyse), eksamen i kognitiv nevrovitenskap (ja, det er like kjipt som det høres ut), levere inn førsteutkast til semesteroppgaven og ha gruppefremføring i biologisk perspektiv på personlighet. Medlidenhet mottas med takk…

Jeg og mine kjære venninner og kullinger Lise og Stine har i et anfall av felles panikk avtalt kollokviemaraton i helgen. Vi har funnet en fin fin kollokvieordning der vi møtes hjemme hos hverandre, skravler, baker og ser film - samtidig som vi leser og diskuterer pensum innimellom. Kanskje ikke den mest strukturerte kollokvieordningen som finnes, men definitivt den gøyeste. Ting vi kanskje kommer til å diskutere: Hva i huleste er det Jung prøver å si? Hva er meningen med livet fra et eksistensialistisk synspunkt? Hvor er egentlig den ventrolaterale prefrontale hjerneregionen? Skal vi lage mer popkorn?

Egentlig tror jeg bare det blir hyggelig…og siden det er kvinnedagen skal vi uansett ut en tur i kveld og feire med konsert og øl…(har jeg lov å skrive øl her mon tro)…på Garage. Hurra for kvinnedagen!!!

I skrivende stund har jeg bodd på Minde i omtrent 2 måneder. Jeg har katt, planter og en nydelig toaster. Ting var tydeligvis for idyllisk; jeg har jo til og med pakket ut alt jeg har av ting (og det er ikke lite av dem)!

For omtrent en uke siden fikk jeg nemlig den koselige beskjeden om at huset jeg (og mine to roomies) bor i, skal selges. Vi må altså være flyttet ut innen 1. mai. Man tenker kanskje at 2 måneder er et hav av tid å finne seg et nytt sted å bo på, men det tok oss jo faktisk mer enn 3 å finne dette stedet.

For tiden begir vi oss ut på visninger over alt. Har hittil ikke villet ha én leilighet, og ikke fått en vi hadde forferdelig lyst på. Jeg liker å kalle det vindusshopping, med ikke alltid fullt så koselig resultat.

Men, jeg kan da benytte sjansen til å finne meg en noe mer sentrumsnær bopæl? Kanskje til og med flytte inn i et annet kollektiv? Er det en ting jeg har lært som medarbeider på Kvarteret, så er det det at det er forferdelig artig å bli kjent med nye mennesker!

Jeg har vært ustyrtelig heldig med kollektivet mitt. Det vil si, vi er vel egentlig mer for familie enn kollektiv å regne. Jeg bor i dag med Jenni “Benny” og Marit “Dorris” Dorothea. Vi saumfarer hverandres klesskap hver morgen, spiser hverandres mat, vi stæsjer oss, går på café, på lesesalen og på Nama Sushi sammen, og selv om vi har forskjellige venner, skoler, jobber og aktiviteter, samles vi til middag eller om kvelden med full oppdatering av dagens begivenheter.

Jeg bor i en sjarmerende, liten leilighet i Bispengsgaten i Bergen. Med tre minutter til Torgallmenningen og max. 10-15 minutter til alle øvrige ting har jeg det som plommen i egget. Det viktigste for meg er imidlertid at jeg har det koselig med de jeg bor med. Så hvordan kommer man seg dit? For meg var det ganske tilfeldig.

Det første året jeg studerte i Bergen bodde jeg på Danmarksplass med to herlige jenter. Da kontrakten løp ut hadde jeg egentlig tenkt å flytte nærmere bykjernen med venninnen min Live, men utfordringene stod i kø. Når en flytter vil en gjerne flytte til noe bedre. Det er imidlertid ikke bare bare å finne en sentral, koselig, passe stor, passe praktisk og passe rimelig leilighet i Bergen, og hvertfall ikke med bare to soverom. Da er det godt med finn.no, hybel.no, samt bergensavisene BA og BT. Live hadde sikret seg bolig gjennom Studentsamskipnaden i Bergen (som alle førsteårsstudenter er så å si garantert), men jeg hadde ingen backup. Etter en 2-3 ukers fortvilt husjakt blogget jeg om min desperasjon, og heldigvis på samme tidspunkt blogget klassekamerat, x-sambo, og fjorårets studblogger Kristin om at hun hadde et ledig rom i Strandgaten. O’LYKKE! Og VIPS hadde jeg fått nytt hi og 3 nye roomies.

Kristin kjente jeg, men hvem var egentlig disse Oslo-venninnene hennes Marit og Jenni som jeg også skulle bo med? Nja, om jeg ikke var skeptisk så var jeg spent. De var kjempehyggelige da jeg først hilste på dem, men jeg fikk hjertestans og total ANGST da jeg våknet den påfølgende morgenen til Dorris som hang ut vinduet på kjøkkenet og VASKET det etter å ha bodd i leiligheten i mindre enn 12 timer!! Dorris er imidlertid blitt en uvurderlig venn i ekte “dustbuster” stil da hun er like glad i å vaske og holde orden som meg Uvurderlige venner er de forsåvidt blitt alle sammen.

Etter å ha bodd sammen et semester skulle jeg på utveksling til New Zealand, og frisørstudenten Trine tok min plass i kollektivet Strandgaten. Jeg skulle flytte inn igjen med jentene da jeg kom tilbake til Bergen i fjor sommer, men i løpet av tiden jeg var borte hadde det skjedd litt av hvert på hjemmefronten; Kristin hadde blitt headhuntet til Oslo, og min “stedfortreder” Trine var ferdig på frisørskolen. Heldigvis hadde jeg fortsatt Benny og Dorris. Siden kvartetten vår nå var redusert til en trio måtte vi se oss om etter et nytt sted å bo, og valget falt på Bispengsgaten.

Selv om vi savner Kristin digger jeg å bo med disse jentene. Det er merkelig nok fortsatt ingen konfrontasjoner (selv om jeg irriterer meg litt over oppvask som står lenger enn 10 sekunder, Dorris aka ”dustbustern” får angst av lodotter på gulvet og jeg mistenker Benny får fnatt av at Dorris og jeg alltid må rydde og brette (inkludert i Benny sitt klesskap). Det er sprøtt å tenke på at jeg ikke visste hvem disse jentene var for 1 og 1/2 år siden!

Så hvordan få et knall kollektiv? Jeg kunne selvsagt pøst på med “ha en god dialog dere i mellom og ha masse regler og retningslinjer,” men jeg tror ikke det nødvendigvis er tingen. For mye regler blir bare pes. Dersom man bare tar hensyn og respekterer hverandre er man godt på vei. Vi har en vaskeliste for vask av hele leiligheten slik at det blir gjort ordentlig hvertfall en gang i uken, og utover det tar vi det som det kommer. Ingen vil være den som ikke tar ansvar når alle tar ansvar. Det er en rar sirkel det der.

Når det kommer til det å finne folk å bo med - snakk med de du kjenner, de du kjenner litt, de du eventuelt kjenner i Bergen, og om ikke annet kjenner kanskje de igjen noen som skal til Bergen. Folk flest er knallkoselige! Se på nettet og søk SiB (uansett som backup - de har svært gunstige avtaler). Begynn å gå på visning så fort du har mulighet, det blir fort mange om beinet i juli og august. Det er en god tid for huseierne - og de vet å tyne det meste ut av studentene. Dessverre.

Jeg var veldig usikker med tanke på hvilke områder i Bergen jeg “burde bo” praktisk sett. Kort sagt er Bergen er en trygg by med kort vei å gå samme hvor du bor. Problemet med å bo i byen er at du blir så fryktelig bortskjemt. Det blir langt å gå et kvarter når det er ett minutt til butikken og fem til Universitetet. Utenfor byen er det stort sett gode bussforbindelser, så hvor du “bør” bo kommer egentlig helt an på hva du liker best. Å bo sentralt med kort vei - eller litt mer plass til en kanskje litt rimeligere penge. Kort vei til hav og park og skog (om ikke mark) er det i alle fall overalt.

Etter to måneder i nomadestil med baggen min var det på tide å finne et sted å bo. Og med støtten jeg får fra statens lånekasse var utgangspunktet enkelt: “vi finner det billigste stedet i sentrum”. Så kompisen min og og meg søkte lykken i Bergens aviser.

-37,5kvm. i vakre omgivelser: Sandviken. 37,5 kvm. syntes vel beskjedent, men da det var to soverom og begrenset leie var svaret gitt av spørsmålet. “Når kan vi flytte inn?” Før vi hadde tatt den første oppvasken var bud sendt om innflyttingsfest. Men både meg og min “samboer” glemte artikkel 1 i studentkonvensjonen: “studenter takker aldri, under noen omstendigheter nei til brun veske”. Så før oppvasken ble tørr forsto vi at vårt ringe hjem ikke kom til å godta så mange gjester. Men vi bestemte oss for å prøve før vi feilet, og da heller ingen av dem tenkte på å stille spørsmål om leilighetens intimitet kom det fort under 1kvm. per par med bein i stuen. Eneste håp var at alle inviterte ikke ville dukke opp.

Men heller ikke her ble det gjort konvensjonsbrudd av de kontraherende studenter, og både bord og stoler måtte byttes ut til fordel for madrasser for at ivertfall de fleste skulle få hvile beina. Pent? Ikke særlig, men da estetisk sans synker proposjonalt med økning i promille var det ingen som klaget. Selv ikke da klokken paserte midnatt og Bon Jovi hylte “YOU GIVE LOVE A BAD NAME” fra høytalerne i hjørnet var det noen som ble fornermet. Ikke en gang de som deler vår nærmest isolasjonsløse vegg. Endelig en fordel med å måtte bo i billige studentstrøk!

Klokken passerte 04:00, og om ikke alle, så kom ivertfall de fleste seg hjem før jeg krøp under dynen. Og søndag morgen var det med noen blandet fryd jeg våknet til lukten en ikke kan ta feil av: pant.

Når man er en stakkars student som lever under fattigdomsgrensen fører det med seg en del nyttig lærdom. Jeg har for eksempel lært noen engelske uttrykk som “first price” og “second hand”. Jeg har lært å stjele dusjsåpen til de jeg bor med uten at de merker det (håper ikke de leser dette), jeg spiser ofte tørre brødskiver til middag, og jeg har lært meg til å sove med ullundertøy og de fine, stripete raggsokkene mine om vinteren (veldig strømbesparende).

Men mitt beste triks for å spare penger, er å reise hjem en gang i blant (i mitt tilfelle til Sandnes); og det er der jeg har vært den siste uken. Hjemme eksisterer ingen av de engelske uttrykkene som får kjipe ting til å høres mindre kjipe ut, jeg får servert middag hver dag helt gratis, jeg kan ha ovnen på full guffe uten å tenke på strømregningen, og jeg får nye par med fine, stripete raggsokker. Ulempen med å reise hjem er at motivasjonen til å lese pensum forsvinner som dugg for kjøttbollene. Hver gang jeg skal hjem, skal jeg liksom “hjem å lese”. Å være “hjemme og lese” betyr i beste fall å panikklese et par sider på vei tilbake til Bergen igjen.

Som selvpålagt straff bestemte jeg meg for å flytte inn på lesesalen til jeg har tatt igjen det forsømte arbeidet, og det er altså der jeg er nå. Her er det liksom ikke så mye annet å finne på; jeg vet allerede antall kjeks-smuler som ligger på gulvet, og antall prikker i taket; og jeg har tegnet fine blomster på pulten min. Hjemme ble jeg kanskje ikke så mye mer belest, men forhåpentligvis veldig klar til å tilbringe resten av uken her; jeg, pensumbøkene og first price kjeksen min. Fint at det er helg snart.

.

Det var en gledens dag da rørleggeren endelig kom for å montere varmtvannstank og fikse hovedkran. Da han var ferdig ble vi lovet varmt vann om få timer, eller i det minste neste dag. Vi danset av glede, vi sang og skålte. Vi var rett og slett lykkelige meg og mine to samboere; endelig var tilværelsen tilbake til normalt.

Den gang ei. Rørleggeren hadde koblet ting feil. Vi har fremdeles ikke varmt vann, annet enn på vaskerommet, noe som hjelper fint lite. Spesielt når vi føler at vi trenger en god, varm og lang dusj. Banning og steiking måtte til, og lille meg rømte hjem til opphavet for å roe meg ned litt, samt dusje. Det må være den beste dusjen jeg noen gang har tatt.

Neste uke må da virkelig ting føle for å ordne seg?