Studentblogg

Den siste måneden har Bergen virkelig vist seg fra en fantastisk side. Naturen byr på fantastiske farger, knallgrønne trær og himmel uten skyer. Så mye blått er slett ikke vanlig i byen vår, i mai taper faktisk regnværsdagene (foreløpig)! 16. mai var byen mest av alt rød. Ikke nok med at Bergen knuser Oslo den 16. mai, på nasjonaldagen faller det noe hvitt i hovedstaden!

Med 17. mai unnagjort er det heldigvis slutt på at herlige helgedrømmer blir brutalt avsluttet av ”militær” marsj og trommevirvler rett utenfor soverommet; buekorpset tar forhåpentligvis en lang, lang ferie. Jeg vet de er elsket blant mange, men jeg har på følelsen at mange trenger en stille periode for å gjenoppbygge sympatien for trommeguttene.

Det fine været lokker folket ut i gatene. Folk smiler, noen rusler rundt i sandaler. Når værgudene en sjelden gang skåner Bergen, vet folk å være takknemlige. Hele befolkningen er på lykkepiller! Å dra en tur på fjellet er ikke til å unngå i disse dager. Som sagt ligger Bergen mellom (mer eller mindre) syv fjell. Å hive seg ut på en liten fjelltur er herlig, også som avkobling i eksamensperioden. De syv fjell er foreløpig Sandviksfjellet, Fløyen, Ulriken, Løvstakken, Damsgårdsfjellet, Lyderhorn, og Askøyfjellet. Sistnevnte er ikke lenger funnet verdig i dette selskapet og blir nå byttet ut med Rundemanen eller Blåmanen. Ulriken er det høyeste fjellet med 643 moh, mens Fløyen er mest besøkt. Dette på grunn av beliggenheten og trolig fløybanen som frakter barnehageunger, folk som bor i fjellsiden, pensjonister og turister til topps uten at de må løfte en fot. Vi som fortsatt har til gode å knekke lårhalsen og er noenlunde stuerene bør klare å gå/jogge opp sikk-sakk veien til toppen. Der kjøper man en herlig (dyr) øl på restauranten for å holde kaloriene inntakt. Så er det bare å nyte utsikten over en solbelagt by.

Hvis du virkelig vil teste deg selv fysisk og mentalt er Stoltzekleiven plassen! Fra Fjellveien over Sandviken, finnes en port med inngraveringene ”Stoltzekleiven”. 8 minutter og 13 sekunder tar det å bestige denne ”knausen”. Det er i så fall rekorden til motbakkesadist Jon Tvedt. Den rekorden ble satt i en av de årlige «Stoltzekleiven opp». Hvis du noen gang tar tiden på deg opp helvetesløypen, vil du forstå hvor utrolig det er at et menneske har besteget de 801 trappetrinnene og høydeforskjellen på 313,5 meter, på drøye 8 minutter!! Det er nemlig ikke snakk om trappetrinn som du kjenner dem. Dette er bautasteiner som etter år med slitasje, fullstendig har mistet den formen en trapp skal ha. Steinene heller bratt innover og høydeforskjellen mellom trappetrinnene er til tider uoverkommelig. Det hele virker konstruert for å fylle beina dine med syre, nesten før det har begynt. Når du halvveis har mer lyst å dø enn å ta neste skritt, er resten av bestigningen en test på mentalitet. Det neste trappetrinnet blir større og større. Middagen banker høflig på et par ganger, før den virkelig blir utålmodig og begynner å sparke ut døra. Du går og du går…og plutselig er du faktisk oppe!! Middagen forlater kroppen i en deilig brekning og blir erstattet av blodsmak. I 2 minutter sitter man og funderer før du finner ut at dette var herlig Veldig dramatisk beskrivelse kanskje, men slik var min første tur på Stoltzen. Tabben var at jeg ikke visste hvordan løypen gikk, og begynte med å jogge i et altfor høyt tempo. Så jeg anbefaler å spare litt på kreftene første gang du skal opp dit, for opp dit skal du!

Selv om været er fint og fjellene er mange, blir det likevel lesing som blir den største aktiviteten fremover. Eksamen og ikke minst sommerferien er rett rundt hjørnet. Da er det bare å jobbe godt, slik at sommerferien kan tas med et smil. Men ingen leser vel hele dagen (?) og fjellene som rammer inn byen bør brukes!

Takk for meg forresten! Håper det var vært litt nytte i bloggene mine

De siste tre månedene har jeg vært på lesesalen gjennomsnittlig 10 timer om dagen, medregna helgene. Det tar på å være masterstudent. Jeg har drømt om havstrømmene i Barentshavet, blir fort stressa hvis det ikke skjer noe hele tida. En av disse dagene med kokt hjerne og øyne som går i kryss tikka “Klatre på Sotra?” inn på mobilen. Maiken -en reddende engel, fikk meg ut. Jeg må innrømme at jeg var ikke sein å be. Det er hærlig vårvær i Bergen, så selv om det er bare en liten måned igjen til jeg er ferdig med mastern måtte dette nytes.

Nå skulle jeg ut -rehabilitering i sikte. Hasta la vista lesesalen! Ut gikk jeg for å bli plukka opp av Maiken. Satte meg ned på plena og venta. Og venta. Akkurat denne timen, denne dagen var det nemlig full trafikkstopp i Bergen sentrum. Jeg smørte meg med tålmodighet og la meg ned på plena med ei bok og nesten sovna. HVA! Plutselig er det dunder og brak rundt meg. En “morsom” fyr med høyt tempo hadde sett meg og bestemte seg for å løpe over meg. Skitt også, om jeg ikke var nok stressa fra før.
Maiken kom til slutt og da var det bare å glede seg. Gjøkeredet var målet. Et nytt klatrefelt på Sotra -ei øy utafor Bergen.

Bergen har et utrolig godt tilbud i klatring. Både inne og ute. Både med naturlig sikring og boltede ruter. Gjøkeredet er bolta. Det ligger et tjuetalls ruter etter hverandre i en vertikal vegg med sol hele ettermiddagen og rett ved et vann. Alt ligger til rette for herlige klatreopplevelser kombinert med grilling og bading.

Første metern opp i veggen og kroppen svarte meg: Jess! Endelig bevegelse! Dette trenger jeg.

Og sosialt var det også -noen friskuser som klatra i overhenget hadde med seg primus og kokte kaffe -og delte med oss.

Allerede neste dag måtte vi ut dit igjen. Adrenalinet bruste og alle havstrømmene og mysteriene om Barentshavet var borte! Fantastisk! Men Sigrid var litt overmodig og satte igang med ei ny rute på slutten som viste seg å være litt i meste laget for armer som vanligvis henger på tastaturet og ikke klamrer seg fast i fjellveggen.

Leggen dirra -rockefot kalles det. Pust, pust, pust, rolig i leggen. Bytte hånd, fokuser, plasser beina riktig… Nervene stod i helspenn i det vanskelige partiet. Siste sikringa jeg hadde satt var to meter under. Opp måtte jeg, hvis jeg ikke skulle få et langt fall… Det gikk bra. Heldigvis.

Nå er jeg på lesesalen igjen. Og Barentshavet er min beste venn og mitt største mysterium. Jeg vil bli ferdig. Jeg vil klatre mer. Ustoppelig trang. Sommern er her. Barfot. Snart fri fra eksamener. Tålmodighet er en dyd tenker jeg. Og Ting Tar Tid. Men bli ferdig nå.

BSI Friluft har klatrekurs hver høst, og fellesklatring hver tirsdag hele semesteret. Bli med! Klatrefører for Gjøkeredet finner du her.

I militæret traff jeg folk fra alle landsdeler; nord, sør, midt, øst vest. Det jeg straks la merke til var at alle tok meg for å være bergenser, noe en bergenser vil finne latterlig ettersom jeg faktisk kommer fra Florø, et annet fylke (les: Sogn og Fjordane). Men når jeg først ble tatt for å være bergenser, var det like godt å spille med. ”Fra Bergen du? Hører det regner der hver dag, hvordan holder dere ut?” ”Hvis det er opphold i Bergen, hva gjør dere da? Går i tog?” Under en regnfull øvelse, der teltet stadig minnet mer og mer om en innsjø: ”Føler du deg hjemme nå?” kommer det fra en smilende sersjant. NEI! Jeg kan faktisk ikke fordra å være våt, jeg hater regn! Det er bare en ting jeg hater mer (værmessig); SLAPS!

Onsdag (5.mars) ble vi presentert årets teiteste vær så langt. Jeg våknet klokka halv ti, noe som gjorde meg forbannet ettersom forelesningen min begynte kvart over åtte. Et lite feiltrykk på telefonen og funksjonen ”slumre” fratrer og forsoving kommer inn i bildet. Et altfor simpelt våknesystem for trøtte tryner etter min mening!

Når jeg etter hvert dro opp persiennene møter jeg et syn som gjør meg mer irritert enn overrasket; snø! Kombinert med en kjip kuling ble sykkelturen til universitetet mer eller mindre umulig. Da er bussen eneste alternativ. Gjennom vanvittige mengder (stedet tatt i betraktning) snø, akte jeg meg ned til busstoppet. Allerede der så jeg starten på en dag som ikke skulle bli helt smertefri for Bergens trafikanter. En bil hadde krasjet med en buss eller vice-versa. Politiet kom blinkende (”look at me”) til åstedet. Heldigvis var ingen veldig skadde, selv om bilen var anstendig vraket. Det er vel ikke usannsynlig at bergensere kanskje er Norges dårligste sjåfører på snø? De har i så fall lite å øve seg på! Dette er vel 3. dagen i vinter med snøføre? Det var visst en del ”Bambier” på isen i går, det ble hele Norge presentert på kveldsnyhetene: ”Snø i Bergen – Fullstendig kaos”. Ja, du kjenner overskriftene…

Når man først er i ferd med å tro at Kong Vinter endelig skal ta tronen i Norges vanskeligste by, jo, da kapitulerer han faen meg før slottet er innredet. Da tar Bergens høvding Regn over, og det med en voldsom demonstrasjon. Det tok en (!) time (ca. 15.00-16.00), da var krigen over. Temperaturen steg kanskje 4 grader og snøen ble til slaps, noe mange bergensere fortsatt tror er snø! Ruten mellom Bystasjonen og Nygårdsparken, da spesielt i bakken opp Nygårdshøyden, hadde mange innslag av materie med friksjonsproblemer. Biler kommer seg rett og slett ikke opp. Også fortvilte narkomane med nedslitte mokasiner, må innse at det ikke blir noen ”opptur” i dag. Jeg klandrer dem ikke! Slaps er døden for fremkomlighet!

For min del er det helt greit at regnet er tilbake, da blir det sykkel i morgen, det beste fremkomstmiddelet i Bergen. Med mindre det er snø, men det er det jo bare 3 dager i året…

Dette er eit øyeblikk eg har gleda meg til ei stund no: Mitt aller første innlegg på StudBlogg! Marita er navnet, kroppen er 20 år gammal, og publiseringen av denne innlegget går for seg i Spania, nærare bestemt Lanzarote, der eg er for å besøke besteforeldra mine denne veka. (Og på grunn av internett-trøbbel som har ramma heile øya, blir dette eit kjapt innlegg om mi oppgave i StudBlogg, og kvifor eg representerer akkurat det temaet eg gjer.)

Eg elsker å reise og oppleve andre kulturer, og eg er veldig glad i språk. Det er kanskje derfor ikkje så stor overraskelse at eg er StudBlogg sin ”språk-representant”. Eg går USA-studier, som i august 2007 var eit heilt nytt studieprogram ved universitetet, og eg planlegger å spesialisere meg i Engelsk. I tillegg til dette har eg ambisjoner om å lære meg ein del andre språk enn dei eg allerede kan nok til å kommunisere med folk (henholdsvis norsk, engelsk, og tysk), problemet blir berre å velge KVA språk eg skal fokusere på. Eg er ikkje sikker på kva verdensrekorden i grenen ”eg-kan-snakke-flest-språk-flytande” faktisk er, eller om det fins ein rekord av den typen, men hvis eg klarer å lære meg alle språk eg har lyst å lære meg, er eg rimelig sikker på at eg slår den. Tida får vise kor mange språk eg rekker å lære meg, men på grunn av dei forskjellige språkene ein kan studere ved Universitetet i Bergen (noko eg har plan om å komme tilbake til i seinare innlegg, så følg med!), har vennane mine komt til den konklusjon at eg kjem til å studere til eg er minst 40.

Til slutt vil eg sei at det er utrulig spennande å få være med og jobbe med StudBlogg for at framtidige studentar skal kunne få eit innblikk i korleis det er å være student ved Universitetet i Bergen.

Følg med vidare: Neste innlegg er ikkje langt unna!

De fleste studiesteder er krampeaktig urbane i sin fremtoning. UiBs områder er ikke akkurat funky-fresh, men antropogene strukturer dominerer for å si det mildt. Realfagsbygget er kremeksempelet. Og i tillegg er det mange studenter som sjelden ser utsiden av bykjernen, på tross av at de studerer ting som miljø og natur.

Vel, en gang for mange år siden fant man ut av litteraturstudienes begrensninger innenfor naturvitenskapen. Ja, eller kanskje var det slik at man begynte med litteraturstudier som supplement til feltstudiene og siden ble late og glemte helt å reise ut å kikke på ting. Andre har sett på det før og skrevet om det kan man ha tenkt. Uansett hvordan det skjedde så er det et faktum; når man vil lære om noe, så må man observere dette noe. Jeg lærer nå om landformer og kart, derfor må jeg ut i verden å kartlegge forskjellige landskaper.

Etter lengre tids bykjerneopphold har jeg nå altså vært på en ukes feltarbeid i indre Hardanger. Et av de mest kontrastfylte naturområdene i norge. Jeg har brukt store deler av høsten på å lese og lære om de prosessene som former landskap. Og sett i et litt stort perspektiv er fjordene det mest slående landskapstrekket ved Norge.

Og i indre Hardanger er kontrastene mellom vidden, dalene og fjorden så sinnsyke at det setter dype spor i et vestllandssinn. Etter en uke med hardt feltarbeide sitter jeg igjen med en tanke: Studerer jeg virkelig dette? Eller er det bare noe hjernen min finner på som et forsvar mot verdens kalde virkelighet? Å få satt ting i sammenheng, i perspektiv, er tilfredstillende i alle fag, men i utgangspunktet lettere og bedre gjort i naturvitenskapen. Jeg føler meg priveligert som har naturen som fag.

Noen husker kanskje at for en tid tilbake så ble jeg underrettet om at jeg måtte forlate min nye bopæl. Dette falt meg tungt om hjertet der og da, men i ettertid så har det bare blitt bedre og bedre tanker om å kunne flytte til et litt mer sentralt sted. For all del, Minde er koselig det, men man blir jo litt lei av å ta bussen hele tiden, samt å måtte ta taxi hjem fra en fuktig bytur (blir en smule dyrt i lengden. Ahem.)

Den ultimate drømmen er jo å kunne bo på Torgallmenningen, Bergens storstue. Men jeg får nøye meg med villaen jeg har havnet i. Jeg bor nå med 4 andre koselige mennesker, som jeg absolutt ikke kjenner fra før av. Det var jo en litt skummel tanke i begynnelsen, men alle holder seg stort sett for seg selv. Jeg bor på høyden. Min nærmeste nabo er det nye studentsenteret. Jeg er fornøyd!

Jeg savner igrunn roomiesene mine litt, men det får bare stå til, vi bor ikke så langt fra hverandre at man ikke kan besøke hverandre! Bergen er jo tross alt akkurat passe stor.

Jeg må innrømme det; jeg er vaskeekte bergenser (ok, nesten da). Det falt meg derfor tungt om hjertet i juni/juli i fjor, da det så ut til at jeg måtte forsvinne til Tromsø for å studere. UiB ville rett og slett ikke ha meg.

Jeg godtok det til slutt, jeg kunne vel klare å starte på nytt i en fremmed by? Det å bli kjent med nye mennesker er jo alltid kjekt, samt det å kunne bo helt alene og bestemme over mitt eget liv, ville jo slett ikke være noe å kimse av.

Min siste bytur med min beste venninne gikk unna så det suste. Da jeg sjanglet inn døren til rommet mitt, da jeg omsider hadde kommet meg hjem, sjekket jeg av gammel vane hva som foregikk på samordnaopptak.no. Jeg hadde egentlig ingen store forhåpninger, men der sto det; jeg var kommet inn fra ventelisten. Jeg skal innrømme at jeg jublet, jeg hoppet opp og ned, jeg danset. Så henrykt var jeg at jeg vekket mine stakkars foreldre og fortalte dem den gledelige nyheten; ”Dere er ikke kvitt meg ennå!”. Og alt dette i en gladfull tilstand.

Hadde jeg måttet forsvinne til Tromsø (og det er ikke noe galt med den byen, den er bare ikke Bergen), ville jeg uten tvil ha gått glipp av et av de beste årene i mitt liv! Selvsagt har det vært litt motgang og ekkelhet, men alle de bra minnene og nye vennene veier så til de grader opp for det.

Så fatt mot om du ikke skulle komme inn ved førsteinntaket! Ventelister og restelister kan til tider være snille med deg!

Bergen, UiB og jeg er glad i deg!

“The difference between the impossible and the possible lies in determination” sa den amerikanske baseballspilleren og manageren Tommy Lasorda. Og ja, med besluttsomhet og initiativ er intet umulig!!

Du vet når folk får den gode ideen, som “vi bare må reise en tur sammen” eller “vi lager pepperkaketv til pepperkakebyen” og alle er helt med - nikker og smiler og er enige om at det, DET skal vi jammen gjøre. Så sitter en der, noen år senere og tenker på hvor kjedelig det er at en aldri fikk gjort det.

ERRRRR! Nei.

For det er ingen grunn til at ting en vil skal skje ikke skal skje. Det er bare å starte et sted. Må dra en liten Disney her, for det er bare snakk om å starte ringene i vannet, gi ting en liten dytt, ta litt initiativ - så får prosjekter bein å stå på før du rekker å si sjokoladekake eller fastelavensboller. Det er herlig å være omringet av ressurssterke, initiativrike, kreative mennesker. Det er du i Student-TV!

BSTV, som vi kaller oss, produserer en 30 minutter lang sending i uken som går på BTV (gamle TVHordaland) søndager klokken 23.15 med reprise påfølgende lørdag og søndag klokken 11.30. Akkurat nå er det et svært godt jobbmarked i tv, og vi mister stadig flere av våre flinke medarbeidere til TV2 og BTV. Det betyr at Student-Tv stadig trenger nye folk - og det er bare å søke på www.bstv.no! Du kan jobbe i Student-TV som kultur- eller nyhetsreporter, foto/redigerer, innspillingsleder, produsent, være med i dramagruppen som skuespiller, manus eller teknisk crew, eller kanskje programleder, web eller PR/markedsavdeling er mer din greie? Eller nå også turarrangør(!)?

Det er nemlig i turkomiteen jeg har vært mest aktiv de siste månedene. Det begynte som en vag idé der noen av oss ville ut på tur. Vi var vel en 4-5 stykker som snakket litt overivrig om Paris på et redaksjonsmøte. Så måtte vi jo spørre resten, og interessen var selvsagt overveldende. Vi fikk et tilbud fra Norwegian, vi fikk et tilbud fra Hostel Rosemary, og tirsdag skal vi til Praha!

Ok, hvis jeg skal være heelt ærlig og litt pirkete fikk dere selvsagt kortversjonen - det har vært litt frem og tilbake. Det er ikke bare bare å få 20 mennesker fra Torgalmenningen til Praha i samlet tropp. Nå er imidlertid alt booket, klappet, pakket og klart. Og betalt! Og ikke ble det så ille heller. Drøye 2000.- per hode for fly og opphold i fire dager. Dersom en er tidlig ute (og ikke så mange som 20…) kan selv en slunken studentlommebok finansiere en tur med for eksempel Norwegian til europas storbyer (eller strender, alt ettersom…). 840.- t/r holdt vi på å klare i vinter, men ikke til 20 personer på samme flight.

Så, med kamera i sekken og smil om munnen - i god gammeldags klassetur stil - turer og durer vi om to dager ut av Bergens trygge vugge mellom de syv fjell til den gylne by og europas hjerte - Praha.

Iiik! Jeg må begynne å pakke!!

To be continued …fortsettelse følger på Studblogg!

NB! Husk å tune inn på BTV/TVNorge i kveld 23.15 for ukens Student-TV sending!

(forfatter tar ikke ansvar for resultatet av noen slags resultater av pedagogiske eksperimenter utført med grunnlag i følgende utredning)

Det er mulig at noen mennesker trenger faste, trygge, stabile omgivelser for å oppnå maksimal konsentrasjon. Mange har den samme lesesalplassen hele semesteret, hvert semester. Står opp klokken åtte, er på lesesalen før halv ti (bare en time frokost?!?) og går hjem klokken fire for å lage noe KJEDELIG til middag (blæ!).

Vel, av min (kremt) noe anspente beskrivelse kan du kanskje gjette at jeg ikke glir inn i denne båsen jeg har definert (man definerer det man ikke forstår). Det anspente momentet møter litt motstand i etterpåklokskapens navn når jeg tenker: hvordan hadde verden vært uten slike vanemennesker, og er ikke jeg også på noen måter et vanemenneske? Joda, disse behøves, ingen tvil.

Altså; noen klarer å konsentrere seg innenfor arbeidsdagens rammer. Og jeg gjør ikke det. Hva betyr det? Er jeg en ubrukelig slabbedask som bare kan glemme å lære meg noe nytt resten av livet? Eller er jeg en fri kunstnersjel som vil bringe nye perspektiver og løsninger inn i alt jeg rører ved? Tja, mange vil nok være enige med sistnevnte beskrivelse, men takke meg til en kombo. Faktum er at jeg trenger litt spesielle situasjoner for å få lest. Et ukjent, spennende eller kanskje til og med noe irriterende element i omgivelsene er stimulerende. Her gjelder det å ha fantasi. Det er mange dager i en måned og mye lesing iløpet av et semester.

Hovedstikkordene er som følger;

• Geografi
• Tid (klokkeslett, tidklemme etc)
• og Situasjon

Altså det å lese/skrive/lære et sted, på et klokkeslett eller i en situasjon man ikke bør, pleier eller ventes å gjøre det. Det er mange som har det på denne måten og mange ender opp med stryk i sine fag eller som misforståtte kunstnere. Om jeg ikke arbeider bevisst utenfor dagliglivets rammer risikerer min akademiske rolle. Situasjoner er tatt med for å inkludere løsninger innenfor vandte geografiske rammer, men som innebærer fremmede/uvandte elementer. Her kan det være fint å kunne sette seg i en situasjon som kan knyttes til pensum, la oss som et vilt eksempel si at man kler seg opp i arabiske gevanter (gevan’t (fra ty.) folderik, løsthengende kledning) og røker epletobakk i vannpipe når man leser om arabisk kultur eller historie.

Når det gjelder geografi er det flere nivåer: Ultralokalt, å bruke en litt utradisjonell lesesal- eller kantineplass. Lokalt: Bruke et annet bygg enn vanlig, et annet institutt/fakultet, en café, leiligheten til en kompis, en hengekøye mellom to trær halveis opp til fløyen. Eller sist men ikke minst, det fryktede, det dramatiske, UTLANDET!

Jeg skal avlutte med å konsentrere på sistnevnte. Det er nemlig et hysjhysj-tema; Det er ofte (skremmende) billige ferieturer i tiden rett før eksamen. HVA?!? Til syden rett FØR eksamen? Det er sykt, det er drastisk og en gang for alle: DET KAN FUNGERE! Rett før eksamen våren 2006 fikk jeg et lavmælt tilbud; Tyrkia, syv dager, hotell og fly for 1200 tomme ølflasker. Dette var mitt første møte med konseptet, men jeg gikk uredd inn i det. Og heldigvis, syden (les; turisthelvetet) er så kjedelig at det eneste som var mulig å gjøre var å drikke øl ved bassenget, MED PENSUM I FANGET. Nydelig. Teori til praksis i en håndvending

Helgen som var tilbrakte jeg i Berlin, en stor kulturby med snop for alle sanser og lyster. Jeg prøvde meg frempå litt med “Norges landformer”, en slags geologisk bibel, med spesiell vekt på skapelsesberetningen. Dette beviste en av svakhetene i opplegget mitt. Når jeg veide for og i mot å drite i pensumet for helgen ante det meg at i den store boken hvor alt oppsummeres på slutten av livet så veier førstehånds kulturell kunnskap tyngre enn teori om fjelldannelse. Og jeg haddejo ikke lest i helgen hjemme heller, ærlig talt. “Norges landformer” blir nok tatt med på fjelltur tenker jeg.

Jeg er fullt klar over at jeg pleier å ha et par baller for mye i luften av gangen. Jeg vet multitasking er en risikosport som over kortere tid kun går ut over søvn og kosthold, men som på sikt tærer på helse og lommebok. Tingen er at dette vanligvis går usannsynlig bra. Inntil det plutselig skjærer seg.

Det verste er når dags- ukes- og månedsplanen man så sirlig har lagt opp med minimal plass for feilmargin tar en uventet vri. For all del, jeg liker rom for impulsivitet, men totalt uventede situasjoner faller meg stressende og tungt for hjertet. Når agendaen min sier jeg skal være et sted klokken 17.00, kommer det som et sjokk når jeg 17.05 finner ut at jeg egentlig skulle vært der klokken 15.00. Kjipt? I know! Flaut? Tell me about it! Men mest av alt hater jeg den bitre følelsen av nederlag. At systemet mitt svikter.

I dag skulle jeg på førstehjelpskurs med jobben. Som ansatt på et treningssenter er det viktig å kunne førstehjelp, og litt oppfrisking fra gymtimene i 3.klasse trengs når en nærmer seg 22. I godt og vel 2 uker har det vært planlagt at kurset skulle være i dag fra klokken 17.00-19.00. Det passet perfekt med resten av dagsplanen, men i går, midt mellom produksjonsmøte, location scouting, forelesning om lyd og enda mer location scouting til vårens kortfilmproduksjon fikk jeg en sms fra jobben. Jeg skummet fort igjennom og syntes jeg hadde fått med meg essensen. Bare en påminnelse om førstehjelpskurset. Å flott. Delete. Det sto jo allerede i agendaen min. 17.00-19.00. Så tenkte jeg ikke noe mer på det, bare fortet meg hjem, skiftet, og småløp ut igjen 20 minutter senere på kombinert Student-Tv og dokumentar research oppdrag.

Så da jeg i dag stresset meg fra workshop, gjennom effektiv printing av Student-Tv papirer på Ulrike Pihls hus (populært kalt U.Pihl), til McDonald’s (fymat!) og hev meg på bussen 16.45 og trodde alt var under kontroll, så var det ikke det. Jeg fant ikke frem til kurslokalet, og etter 10 minutter febrilsk leting måtte jeg gi opp og ringe en av kollegaene mine og spørre om veien til det hersens bortgjemte stedet.

Hun skjønte ikke hvorfor jeg ringte når det bare var 10 minutter igjen av kurset! HVA?!? Det viste seg at meldingen jeg fikk fra jobben i går IKKE var en påminnelse om sted og tid, men en beskjed om ENDRING av tid og sted. Jeg skulle vært der klokken 15.00. Men da var jo jeg midt i en annen avtale. Tabbe!

Så hva gjør man? Jeg kunne skylde på jobben som sendte beskjed via sms 24 timer før kursstart og antok jeg hadde fått det med meg, eller bite i det sure eplet og ydmykt beklage. Det er jo dessverre kun min egen feil. Jeg velger sjelden å være bitter, og tar det heller med et smil og som et tegn på at jeg må ta det mer med ro (håper bare sjefen min ser det på samme måte…)

Jeg hadde akkurat betalt 20.- for en bomtur med bussen til Sandviken. Uaktuelt å busse tilbake. Det er ikke så langt. Jeg var ikke våt, ikke kald, ikke sulten og ikke tørst, og hadde et beger med yoghurtnøtter i vesken. Så jeg la likegodt blidt ut på tur hjemover.

Å gå gjennom Sandviken var som alltid flott! Det er et av de tre mest sjarmerende strøkene i Bergen, og Bergen generelt er utrolig pittoresk, så det sier noe! (Må bare beklager jeg la igjen kameraet hjemme!). Byen så ut som den var hentet ut av en snøkule (sånne som du rister på og snøen virvler rundt). Jeg gikk i en halvtime og bare koste meg, og det er det lengste jeg har gått bare for å gå PÅ LENGE. Det var fantastisk deilig og avslappende, og det var digg å ikke tenke på noe annet enn å være akkurat der jeg var.

Jeg pleier å være vanskelig å få med ut på tur, men improviserte turer som dette tar jeg gjerne flere av! (Men helst uten stresset i forkant, takk!) Ikke minst førte dette til at jeg var hjemme 1 og ½ time tidligere enn forventet og hadde tid å lage meg mat! JIPPI!

Dagens moral i visa er:

1) Les meldinger ordentlig - ord til ord.

2) Gå tur oftere.

3) Dropp tunge vesker og høye støvletter når du skal på førstehjelpskurs!

Og skulle nå noen av kundene på jobben trenge akutt legeassistanse vet jeg om ikke annet hvor legevakten er. (Der måtte jeg suse innom på vei til Student-Tv fredag forrige uke fordi jeg trodde jeg hadde bihulebetennelse, det var dette med helse igjen…) Legevakten er forøvrig lokalisert på baksiden av Høyskolen, mellom Mat. Nat. og Bystasjonen, kanskje en 200-300m forbi Pastasentralen (nærmere Store Lungegårdsvann enn Bystasjonen egentlig). Er egentlig dårlig på å forklare, men Finn vet

Dessuten har jeg jo nødnummeret beredt. Og er ulykken ute kan det jo hende kunnskapen fra 3.klasse fortsatt sitter.