Tittei fra Frankrike
Jeg må innrømme det; jeg er vaskeekte bergenser (ok, nesten da). Det falt meg derfor tungt om hjertet i juni/juli i fjor, da det så ut til at jeg måtte forsvinne til Tromsø for å studere. UiB ville rett og slett ikke ha meg.
Jeg godtok det til slutt, jeg kunne vel klare å starte på nytt i en fremmed by? Det å bli kjent med nye mennesker er jo alltid kjekt, samt det å kunne bo helt alene og bestemme over mitt eget liv, ville jo slett ikke være noe å kimse av.
Min siste bytur med min beste venninne gikk unna så det suste. Da jeg sjanglet inn døren til rommet mitt, da jeg omsider hadde kommet meg hjem, sjekket jeg av gammel vane hva som foregikk på samordnaopptak.no. Jeg hadde egentlig ingen store forhåpninger, men der sto det; jeg var kommet inn fra ventelisten. Jeg skal innrømme at jeg jublet, jeg hoppet opp og ned, jeg danset. Så henrykt var jeg at jeg vekket mine stakkars foreldre og fortalte dem den gledelige nyheten; Dere er ikke kvitt meg ennå!. Og alt dette i en gladfull tilstand.
Hadde jeg måttet forsvinne til Tromsø (og det er ikke noe galt med den byen, den er bare ikke Bergen), ville jeg uten tvil ha gått glipp av et av de beste årene i mitt liv! Selvsagt har det vært litt motgang og ekkelhet, men alle de bra minnene og nye vennene veier så til de grader opp for det.
Så fatt mot om du ikke skulle komme inn ved førsteinntaket! Ventelister og restelister kan til tider være snille med deg!
Bergen, UiB og jeg er glad i deg!