Studentblogg

Nå som søknadsfristen for samordna opptak er ute er det helt sikkert noen som går rundt og er nervøse. Noen er sikkert nervøse for ikke å komme inn på studiet de helst vil inn på, mens andre er nervøse for å angre på det valget de har tatt. Noen er sikkert nervøse på tanken om å flytte hjemmfra, og for å ende opp i Bergen som Viggo Venneløs. Det er i det hele tatt en god del man kan bli nervøs for i en sånn situasjon. Lite vet mange om hva som venter (selv om vi har gjort vårt beste for å gi et visst innblikk gjennom studbloggen).

Da jeg begynte som studblogger var det veldig viktig for meg å kunne være ærlig i forhold til studenttilværelsen på Uib. Jeg kan ikke skrive at Uib er Norges beste universitet, fordi jeg har ikke studert ved noe annet universitet i Norge…Jeg kan heller ikke si at vi på Psykologisk fakultet har det beste studentmiljøet; dette er det eneste studentmiljøet jeg har vært en del av. Dessuten er det også dessverre slik at ikke alle finner seg til rette, enten det er på det Psykologiske fakultet, det Juridiske fakultet eller hvilket som helst annet fakultet. Men det jeg (heldigvis) kan si, i all min store forutinntatthet, er at Universitetet i Bergen er et bra universitet, at vi generelt sett har et veldig bra studentmiljø og at de aller fleste trives her…men et bra studentmiljø kommer sannsynligvis ikke løpende etter deg, så det kan være lurt å ta et par grunnleggende forhåndsregler for sikkerhet skyld.

Et råd jeg vil gi alle nye studenter er å bli med på fadderuken. Dette er en kjempefin mulighet til å bli kjent med andre nervøse, vennløse mennesker på samme studiet som deg selv (gir automatisk noe å prate om), på en som regel ganske uhøytidelig måte. Et annet bra triks er å melde seg inn i en studentorganisasjon. Det er masse å velge i, og en kan helt sikkert finne noe her en interesserer seg for. Noe annet lurt man kan gjøre er å flytte inn i et stort kollektiv, med plass til minst syv andre studenter. Her må en passe på at de har litt sosiale antenner, ta gjerne en personlighetstest på dem i forkant.

Ønsker de det gjelder lykke til med den kommende studenttilværelsen, dere har mye å se frem til:)

Det er en stund siden nå, men jeg er enda sliten etter jussens årlige erotiske aften. Kvelden hvor dresskoden er enkel, men likevell så vanskelig: kle deg erotisk. Og det gjør vi! Dette er kvelden hvor less is more, og en kan kle seg så drygt en bare ønsker uten at noen kan dømme deg. Det funker heller andre veien.

Gutter i brannmenn-uniform, militær-uniform, opprevne bukser, bare overkropper og mye babyolje. Det var selv en som kun var iført en overdimensjonert bleie, hvit baby-hatt, hvite vinger og pil og bue. Og på overkroppen var det kun glitter som prydet amors kropp.

Og jentene er selvsagt ikke dårligere. Cheerleaders, playboy-bunnies, sykepleiere, massøser, flyvertinner, minisjkørt og korsetter. Jeg hørte ingen gutter som klaget på dresskoden. Tror du meg ikke? Se selv et lite utvalg på : http://www.injuria.no/print.php?id=388

Og hva gjør at folk kler seg som dette? At vi mister alle hemninger for en heftig kveld på byen? Ønsket om å være best. Jeg tør å påstå at det ikke finnes like stort jag etter å vinne som på jussen. Ingen andre steder dropper en alle hemninger en noen sinne har hatt for å være bedre enn veninnen sin på arbeidsgruppen. Og så har det nok noe med tidligere nevnt studiemiljø. Du skal være ganske sikker på dine venner før du viser deg selv iført kun hotpants og glitter.

Gratulerer alle gutter og jenter som endelig har tatt valget. Det er et monstrøst og endelig valg dere har tatt! Alle er herved låst fast i sine respektive yrker og fagfelt. Gitt at man kommer inn selvfølgelig. Hvis man ikke kommer inn er man dømt til å få seg flere totalt uinteresante deltidsjobber uten at det strekker helt til alikevel. Om femti år er stikkordene enten minstepensjon, campingvogn og grillpølser eller daycruiser, tennis og lionsclub medlemskap.

Fra møl og bedragersk løgn til mer faktiske forhold. Det å velge akademisk utdannelse er like mye et endelig valg som det å velge å lære seg et instument. Det kan være at det om femti år bare er en hobby. Kanskje er det for vanskelig og du gir opp, uten at det gjør noen stor forkjell på livskvaliteten. Det kan ende med stort sett hva som helst. En grad i filosofi kan ende i en karriære som webdesigner, søppeltømmer eller fylkesmann. Akkurat som 10 år med fløytespilling kan føre til symfoniorkester, ila landsfengsel eller lions club. Den store forskjellen er at det er lettere å bytte fag enn instrument, og dessuten finnes det ikke noter i akademia.

En akademisk grad er dynamisk. Du lærer mange ting i prosessen, fra begynnelse til slutt, som blir satt pris på av arbeidgivere. En mastergrad, uavhengig av fag, tilsier at en har mange evner, utenom de rent faglige. De fleste, i både tekniske og teoretiske fag vil lære seg de viktigste metodene etter entreen i arbeidslivet.
Mulighetene for å hoppe mellom fag og ta noe som høres gøy eller interesant ut er enorme. Ta meg som eksempel; Jeg begynte på bachelorprogram i informatikk, tok sosialantropologi og miljøfag første semesteret, byttet til miljø og ressursfag sent samme semester og klarte etter et år å bestemme meg for hva jeg ville fordype meg i, naturgeografi.

Kommer du ikke inn på akkurat det du ville, ikke fortvil, hvis du ønsker å studere så finnes mulighetene! Kommer du inn på drømmestudie, ikke slutt når det er noe annet enn du trodde, det finnes jo så mange andre ting du kan prøve ut.

Tre år er gått siden sist jeg satt febrilsk og stresset på nettsidene til samordna opptak med fristen bare timer unna og det store spørsmålet “hva vil jeg bli når jeg blir stor?” kvernende i hodet.

Jeg visste hva jeg egentlig ville. Jeg har visst det siden jeg var 12, men det er skummelt å vite også. For med å velge en ting velger en bort alt det andre. Det har vært mye annet jeg har villet litt; å bli forfatter i en eller annen romantisk middelhavsby, studere jus (slik at folk ville slutte å bekymre seg om jeg hadde en sikker fremtid), studere sammenliknende politikk og redde verden, bli danser, drive en jazzklubb, bli fallskjermjeger, you name it - jeg har sikkert vurdert det.

Det har likevel vært en ting jeg alltid har villet mer enn alt det andre; å jobbe med film, tv og media. Da spiller det ingen rolle at det er smart å studere økonomi eller medisin. Sorry mac. Det er ikke min greie nok til at jeg kan gjøre det de neste 3-5 årene, langt mindre resten av livet. Det er derfor det er så godt at folk er forskjellige med unike talenter, ønsker og mål. Det er så bra andre vil bli kirurger slik at jeg slipper å operere på meg selv.

All respekt til de som velger smart, all respekt til de som velger etter hjertet. Heldige er de som får i pose og sekk! Jeg mener imidlertid bastant at de som velger etter hjertet velger smart. Du trenger lidenskap og engasjement for å gjøre det bra, uavhengig av bransje.

Så hva velger en?

Mange av vennene mine skulle ta et såkalt “friår” etter videregående, og bitt av reisebasillen hadde jeg også tenkt å jobbe og reise. Likevel søkte jeg det jeg hadde mest lyst, en B-plan, i tilfelle jeg skulle ombestemme meg (jeg gjør ofte det). Jeg søkte film- og tv-produksjon i Bergen, og da jeg kom inn, noe jeg egentlig aldri hadde trodd jeg kom til å gjøre, var det verdens mest naturlige ting å begynne. Den nye B-planen ble at jeg kunne dra på utveksling igjen hvis jeg ble lei, og slutte hvis det ble for tøft.

Nå er de tre årene forbi og jeg er ferdig med graden min om 2 måneder på dagen. Det ble utveksling til University of Waikato på New Zealand, det ble fullføring, det ble erfaringer, kunnskap, utvikling, opplevelser og utrolig mange gode venner! Så bra har jeg hatt det, at jeg ikke klarer å skilles fra det vakre vestland vestland og de syv fjell. Jeg må bli i Bergen lenger, men hva skal jeg gjøre nå?

Jeg er tilbake til scratch. Tilbake til start. Forvirret, søkende og full av tanker og spørsmål om fremtiden finner jeg meg selv igjen på samordna opptak.

Jeg har vurdert master, som de smarte gjerne gjør, men jeg lurer igjen på friår, reising og selvsagt jobbing. Før eller senere må en hoppe i det, og jeg med min semi-praktiske utdanning kan ikke hvile på laubærene. Samtidig irriterer jeg meg fortsatt grønn over at jeg ikke kan spansk og fransk flytende til tross for 6 år med pugging, jeg irriterer meg over at jeg fortsatt ikke kan spille et instrument og fortsatt ikke har danset tango i Argentina. Jeg beroliger familien som etterhvert har skjønt at jeg faktisk KAN få jobb med at jeg dessuten fortsatt har år igjen og kan bytte tvert om og studere jus, økonomi eller medisin dersom jeg vil det. Det er ikke en “best før” dato på studier.

Arild Haaland, en 88 år gammel filosof jeg har intervjuet i forbindelse med dokumentarfilmen jeg regisserer i vår, sa at når du vil mange ting må du begynne med det du vil mest og jobbe deg nedover på listen. Så kanskje en ikke trenger å velge bort, kanskje en kan gjøre alt. En må bare begynne et sted.

Jeg angrer ikke på mine valg så langt. Jeg tror mitt neste punkt blir spansk. Jeg har i to og et halvt år hatt lyst å søke filmskolen på Cuba. Godt mulig det blir neste skritt.

Ting faller alltid på plass Utdanning er hvertfall aldri bortkastet, og jeg vil på det aller aller sterkeste oppfordre alle til å søke. Det er ikke verre enn at du takker nei til studietilbudet hvis noe bedre strings along i løpet av sommeren. Og skriv opp selv studiene du ikke tror du kommer inn på eller studier du ikke er 100% sikker på om du vil ta (hvis du har plass på listen vel og merke). Husk at du kan omprioritere rekkefølgen helt frem til 1.juli!!
Og til de som lurer på om de skal velge smart eller velg etter hjertet - du har livet foran deg og kan gjøre begge deler om du vil! De sa til oss når vi begynte på film og tv at vi bare kunne glemme å få jobb, i dag er 50% ansatt i TV2. Stol på deg selv og gi litt f i alt du hører.

Da har jeg klikket på “send” og det er 22 timer 5 minutter og 50 sekunder igjen til fristen går ut.

Krysser fingrene for oss! Lykke til!

Mange har reagert på min siste post. I grove trekk mener folk jeg er hoven. Og når man som bergenser studerer juss er dette noe som ofte blir brukt mot deg. Hoven? Er jeg virkelig det?

La meg ta det første først. Myte nummer en: mine medjussere og meg studerer juss kun for pengenes skyld. Vi studerer et tørt fag i fem år før vi får oss et prestisje-ekteskap og låser oss inne i vår egen lille pengebinge. Vel… veien til å bli rik i Norge idag er langt fra å ta høyere utdanning. En blir ikke rik av å sitte på lesesal i fem år. Veien til penger er å få seg et fagbrev i et håndværk hvor en kan drive svart arbeid. Går man et par år på byggfag, etterfulgt av et par år i lære og fliselegger bad i helgene tjener man fett. Og innen det året deres gamle klassekamerater som valgte å begynne på Universitetet har de kanskje startet opp eget firma hvor en har tre polske arbeidere som arbeider langt under minstelønn. Moralskt? Nei. Lønnsomt? Så absolutt.

Selv våre kjære politikere støtter denne linjen da studenter nærmest oppfordres til å jobbe ved siden av studielånet, mens eksamen krever at en har vært heltidsstudent. Og dette følger deg helt til graven, bokstavelig talt. Selv pensjonsmessig svarer det seg å snike seg ut i arbeidslivet, jo før jo bedre. Norge er det landet i den vestlige verden hvor det svarer seg minst å ta høyere utdanning. Motsatt svarer det seg å jobbe svart, snike på skatten og finne de lettvinte veier.

Men alikevell møter jeg opp til grupper en gang i uken, og avlegger alle mine eksamener i året. For det er ikke lettvinte løsninger og snarveier som tenner meg. Jeg finner ingen status i å mele min egen kake. Jeg synes faktisk det er stas å kunne svare min gamle tante at jeg studerer juss. Jeg synes det er fett å kunne fortelle en jente jeg møter på byn at jeg skal bli jurist. Gjør dette meg hoven? Stoltheten av at jeg faktisk kommer til å utrette en forskjell. Æren i å lære meg noe Norge trenger. I så fall gjør dette meg ingen ting.

Myte nummer to: Som bergenser har jeg ingen troværdighet når jeg sier Bergen er Norges beste studentby. Jeg har aldri bodd noe annet sted i Norge, og jeg har aldri studert ved et annet Universitet. Og det er en grunn til dette. Det er noe internasjonalt over Bergen, noe sydlandsk. Få andre steder i Norge ofres alle lesesalplassene til fordel for soft-ice i sentrum ved første glimt av skyfri himmel. Få andre steder vet du at det kommer til å være fult på “by’n” dersom dagstemperatuen har vært over 15 grader. Og det beste av alt. Ingen andre steder ligger universitetet så sentralt. Det blir mye mer storbypreg over et sentrumsuniversitet. Og rent subjektivt må jeg også legge til at Bergen er Norges vakreste by.

Så uansett hvilken linje du søker, så er det viktige at du søker. For det er status å ha høyere utdanning. Det er tøft å ta en jobb som krever kompetanse.

Godt valg, og lykke til!

Jeg må innrømme det; jeg er vaskeekte bergenser (ok, nesten da). Det falt meg derfor tungt om hjertet i juni/juli i fjor, da det så ut til at jeg måtte forsvinne til Tromsø for å studere. UiB ville rett og slett ikke ha meg.

Jeg godtok det til slutt, jeg kunne vel klare å starte på nytt i en fremmed by? Det å bli kjent med nye mennesker er jo alltid kjekt, samt det å kunne bo helt alene og bestemme over mitt eget liv, ville jo slett ikke være noe å kimse av.

Min siste bytur med min beste venninne gikk unna så det suste. Da jeg sjanglet inn døren til rommet mitt, da jeg omsider hadde kommet meg hjem, sjekket jeg av gammel vane hva som foregikk på samordnaopptak.no. Jeg hadde egentlig ingen store forhåpninger, men der sto det; jeg var kommet inn fra ventelisten. Jeg skal innrømme at jeg jublet, jeg hoppet opp og ned, jeg danset. Så henrykt var jeg at jeg vekket mine stakkars foreldre og fortalte dem den gledelige nyheten; ”Dere er ikke kvitt meg ennå!”. Og alt dette i en gladfull tilstand.

Hadde jeg måttet forsvinne til Tromsø (og det er ikke noe galt med den byen, den er bare ikke Bergen), ville jeg uten tvil ha gått glipp av et av de beste årene i mitt liv! Selvsagt har det vært litt motgang og ekkelhet, men alle de bra minnene og nye vennene veier så til de grader opp for det.

Så fatt mot om du ikke skulle komme inn ved førsteinntaket! Ventelister og restelister kan til tider være snille med deg!

Bergen, UiB og jeg er glad i deg!