Studentblogg

Det er fort gjort å få whiplash, blackout og skremme skinnet av lommeboken når du ser du skal komme gjennom 20-30 bøker til 300-400 kroner stykket i løpet av et semester. En av de største utgiftene ved semesterstart er bøker, men det trenger ikke bli så dyrt som først fryktet.

Nye fagbøker er det lettest å kjøpe på Studia, bergensstudentenes egen bokhandel. Studia har full kontroll på pensumet ditt, og har så og si alltid bøkene du trenger i butikk eller på lager. Du skal heller ikke kimse av Norli og Ark, men da det er lettvint å handle alt på et sted og det for eksempel kun er på Studia du kan få kompendiene dine (samlehefter med artikler, mindre kapitler fra utvalgte bøker og liknende) handler jeg de fleste norske/nordiskspråklige bøkene mine der. Ellers er Bokkilden.no et greit sted å lete, samt sikkert utallige mindre bokforhandlere på nett.

Den store favoritten min er imidlertid Amazon. For å spare penger på engelske bøker ble jeg anbefalt å handle på amazon allerede det første året mitt i Bergen. Det har jeg aldri angret på. Jeg har bare gode erfaringer derfra, og bestilte senest i dag to bøker om dokumentarproduksjon og regi. Der kan du kjøpe nye og omtrent ubrukte bøker til en uhyre billig penge, men ta litt forhåndsregler. Et godt tips er også å kjøpe med venner for å spare penger på frakt.

Bøker som ikke skal leses i sin helhet eller jobbes med fra perm til perm er det like greit å låne på Universitetsbiblioteket eller Bergen Offentlige Bibliotek. Jeg har gjort dette med bøker der pensum er f.eks. bare et enkelt kapittel. De virkelig effektive kan forsåvidt gjøre det med samtlige pensumbøker, bare vær tidlig ute og lån eller reserver da pensumbøker konstant er på utlån. En kan også avtale med venner å kjøpe forskjellige bøker og byttelåne. Å kopiere er også en fin måte å spare penger på, men husk at det ikke er tillatt å kopiere mer enn 15% av sidetallet eller er helt kapittel av et verk (se kopinor.no for mer info).

(I begynnelsen av) hvert semester lønner det seg også å holde øynene åpne for lapper på oppslagstavlene rundt om på campus. For studenter ved det samfunsvitenskapelige fakultet (det vil si dere som studerer administrasjon og organisasjonsvitenskap, informasjons og medievitenskap, geografi, sammenliknende politikk, sosialantropologi, sosiologi og økonomi) er stedet for slike lapper først og fremst Ulrike Pihls hus (U.Pihl). Mellom konsertplakater, reklame fra karrieresenteret, studentersamfunnet og diverse andre studentorganisasjoner, henger lapper som vitner om billige brukte bøker til salgs fra fjorårets studenter. Her kan også du avertere bøker du ønsker å selge, kjøpe, at du har en sofa til salgs eller trenger et sted å bo. Folk tar kontakt.

Flere tips til hvordan en kan spare penger på bøker?

Etter to måneder i nomadestil med baggen min var det på tide å finne et sted å bo. Og med støtten jeg får fra statens lånekasse var utgangspunktet enkelt: “vi finner det billigste stedet i sentrum”. Så kompisen min og og meg søkte lykken i Bergens aviser.

-37,5kvm. i vakre omgivelser: Sandviken. 37,5 kvm. syntes vel beskjedent, men da det var to soverom og begrenset leie var svaret gitt av spørsmålet. “Når kan vi flytte inn?” Før vi hadde tatt den første oppvasken var bud sendt om innflyttingsfest. Men både meg og min “samboer” glemte artikkel 1 i studentkonvensjonen: “studenter takker aldri, under noen omstendigheter nei til brun veske”. Så før oppvasken ble tørr forsto vi at vårt ringe hjem ikke kom til å godta så mange gjester. Men vi bestemte oss for å prøve før vi feilet, og da heller ingen av dem tenkte på å stille spørsmål om leilighetens intimitet kom det fort under 1kvm. per par med bein i stuen. Eneste håp var at alle inviterte ikke ville dukke opp.

Men heller ikke her ble det gjort konvensjonsbrudd av de kontraherende studenter, og både bord og stoler måtte byttes ut til fordel for madrasser for at ivertfall de fleste skulle få hvile beina. Pent? Ikke særlig, men da estetisk sans synker proposjonalt med økning i promille var det ingen som klaget. Selv ikke da klokken paserte midnatt og Bon Jovi hylte “YOU GIVE LOVE A BAD NAME” fra høytalerne i hjørnet var det noen som ble fornermet. Ikke en gang de som deler vår nærmest isolasjonsløse vegg. Endelig en fordel med å måtte bo i billige studentstrøk!

Klokken passerte 04:00, og om ikke alle, så kom ivertfall de fleste seg hjem før jeg krøp under dynen. Og søndag morgen var det med noen blandet fryd jeg våknet til lukten en ikke kan ta feil av: pant.

En vakker solskinnsdag var jeg akkurat ferdig med forelesning, og vandret nedover Olav Kyrres gate på vei til gratis kaffe i Stjernesalen (en nydelig frynsegode man får når man jobber på Det Akademiske Kvarter). Helt i mine egne tanker og med favorittmusikken i ørene glimtet jeg litt rundt meg og fikk øye på noe som skurret litt;

“PLES? Hva… Hæ..?”

Jeg skjønte faktisk ikke hva jeg så foran meg; det kunne da ikke være en feil som var gjort med vilje? Er PLES engang et ekte ord? Jeg slo opp i ordbøkene mine da jeg kom hjem og resultatet ble akkurat som jeg tenkte; dette var ikke et ekte ord, i hvert fall ikke på noen former for norsk jeg hadde hørt om.

Påfølgende dag snek jeg meg litt nærmere skiltet og studerte det, litt av estetiske, men egentlig mest av ex.phil.-relaterte grunner. Og ganske riktig, på andre siden sto det PELS. Den slumrende detektiven i meg begynte å røre på seg. Hvordan kunne dette ha gått til? Og hvorfor har ingen norsklærere fikset det, for ikke å glemme dem som eier butikken? Var jeg den eneste som hadde lagt merke til dette?

Senere på dagen, da jeg nesten hadde gitt opp, og begynte å tvile på min egen mentale helse, fikk jeg øye på det som skulle hjelpe meg videre; et sikkert tegn på at noen andre også hadde fått det med seg:

Ganske riktig; på veggen utenfor hovedinngangen til Kvarteret; det sikre beviset på at noen andre hadde hatt samme sinnstilstand som meg. Dette holdt meg gående og i ekstase i flerefoldige minutter, helt til jeg innså at det faktisk var på veggen utenfor hovedinngangen til Kvarteret dette var skriblet så sirlig med blanco. Har jeg den samme mentale kapasiteten i edru tilstand som berusede studenter har når de henger ved inngangen til Bergens studenthus?

Dette var en urovekkende oppdagelse som kunne få opptil flere konsekvenser. Det var like greit at jeg var der jeg var, for jeg trengte nok litt mer kaffe for å roe nervene litt.

Jeg innså heldigvis til slutt at ingen berusede studenter med respekt for seg selv ville ha med seg blanco på en fuktig bytur. Min mentale helse var (og er) sikret for fremtidig bruk.

(forfatter tar ikke ansvar for resultatet av noen slags resultater av pedagogiske eksperimenter utført med grunnlag i følgende utredning)

Det er mulig at noen mennesker trenger faste, trygge, stabile omgivelser for å oppnå maksimal konsentrasjon. Mange har den samme lesesalplassen hele semesteret, hvert semester. Står opp klokken åtte, er på lesesalen før halv ti (bare en time frokost?!?) og går hjem klokken fire for å lage noe KJEDELIG til middag (blæ!).

Vel, av min (kremt) noe anspente beskrivelse kan du kanskje gjette at jeg ikke glir inn i denne båsen jeg har definert (man definerer det man ikke forstår). Det anspente momentet møter litt motstand i etterpåklokskapens navn når jeg tenker: hvordan hadde verden vært uten slike vanemennesker, og er ikke jeg også på noen måter et vanemenneske? Joda, disse behøves, ingen tvil.

Altså; noen klarer å konsentrere seg innenfor arbeidsdagens rammer. Og jeg gjør ikke det. Hva betyr det? Er jeg en ubrukelig slabbedask som bare kan glemme å lære meg noe nytt resten av livet? Eller er jeg en fri kunstnersjel som vil bringe nye perspektiver og løsninger inn i alt jeg rører ved? Tja, mange vil nok være enige med sistnevnte beskrivelse, men takke meg til en kombo. Faktum er at jeg trenger litt spesielle situasjoner for å få lest. Et ukjent, spennende eller kanskje til og med noe irriterende element i omgivelsene er stimulerende. Her gjelder det å ha fantasi. Det er mange dager i en måned og mye lesing iløpet av et semester.

Hovedstikkordene er som følger;

• Geografi
• Tid (klokkeslett, tidklemme etc)
• og Situasjon

Altså det å lese/skrive/lære et sted, på et klokkeslett eller i en situasjon man ikke bør, pleier eller ventes å gjøre det. Det er mange som har det på denne måten og mange ender opp med stryk i sine fag eller som misforståtte kunstnere. Om jeg ikke arbeider bevisst utenfor dagliglivets rammer risikerer min akademiske rolle. Situasjoner er tatt med for å inkludere løsninger innenfor vandte geografiske rammer, men som innebærer fremmede/uvandte elementer. Her kan det være fint å kunne sette seg i en situasjon som kan knyttes til pensum, la oss som et vilt eksempel si at man kler seg opp i arabiske gevanter (gevan’t (fra ty.) folderik, løsthengende kledning) og røker epletobakk i vannpipe når man leser om arabisk kultur eller historie.

Når det gjelder geografi er det flere nivåer: Ultralokalt, å bruke en litt utradisjonell lesesal- eller kantineplass. Lokalt: Bruke et annet bygg enn vanlig, et annet institutt/fakultet, en café, leiligheten til en kompis, en hengekøye mellom to trær halveis opp til fløyen. Eller sist men ikke minst, det fryktede, det dramatiske, UTLANDET!

Jeg skal avlutte med å konsentrere på sistnevnte. Det er nemlig et hysjhysj-tema; Det er ofte (skremmende) billige ferieturer i tiden rett før eksamen. HVA?!? Til syden rett FØR eksamen? Det er sykt, det er drastisk og en gang for alle: DET KAN FUNGERE! Rett før eksamen våren 2006 fikk jeg et lavmælt tilbud; Tyrkia, syv dager, hotell og fly for 1200 tomme ølflasker. Dette var mitt første møte med konseptet, men jeg gikk uredd inn i det. Og heldigvis, syden (les; turisthelvetet) er så kjedelig at det eneste som var mulig å gjøre var å drikke øl ved bassenget, MED PENSUM I FANGET. Nydelig. Teori til praksis i en håndvending

Helgen som var tilbrakte jeg i Berlin, en stor kulturby med snop for alle sanser og lyster. Jeg prøvde meg frempå litt med “Norges landformer”, en slags geologisk bibel, med spesiell vekt på skapelsesberetningen. Dette beviste en av svakhetene i opplegget mitt. Når jeg veide for og i mot å drite i pensumet for helgen ante det meg at i den store boken hvor alt oppsummeres på slutten av livet så veier førstehånds kulturell kunnskap tyngre enn teori om fjelldannelse. Og jeg haddejo ikke lest i helgen hjemme heller, ærlig talt. “Norges landformer” blir nok tatt med på fjelltur tenker jeg.

I går var det vervekveld i kantinen på psykologisk fakultet; og selv om jeg (kremt) var litt seint ute, ble det veldig hyggelig og informativt. Vervekveld er noe som arrangeres i begynnelsen av hvert semester der nye (og litt gamle) studenter har sjansen til å lære mer om de ulike studentforeningene på fakultetet…og de vil svært gjerne ha flere medlemmer! Det er en kjempefin og engasjert gjeng som ser ut til å ha det veldig gøy. Blant foreningene som finnes der er Studentutvalget (som jobber med studentpolitiske saker), Ego (arrangerer blant annet fagfester og turer), Katarsis (fakultetsavisen), Sexologigruppen (som informerer om sex og sånt) og Filmklubben (som viser masse bra filmer - helt gratis)!!! Noe som passer for deg?

Ingen dager like, men ettersom ukene går er det er ikke til å unngå at man kommer inn i en slags rutine. For oss på film og tv er dette imidlertid snarere unntaket enn regelen. De første to årene av studiet er en salig blanding av teori og praksis, men i år er det endelig bare praksis for min del. I løpet av de neste tre månedene skal jeg regissere en dokumentar og være produsent på en kortfilm, og det er en uhyre spennende, interessant og artig prosess. Det begynte allerede i høst da jeg og de 6 andre i klassen skrev og videreutviklet manus, og nå er vi altså i gang med pre-produksjon. Den siste uken er det kortfilmen som har stått i hovedfokus, og for tiden består skoledagen av å saumfare Bergen for locations, få tak i skuespillere, potensielle sponsorer og sminkører og ikke minst planlegge de mer tekniske aspektene ved produksjonen.

Det er imidlertid ikke bare skoledagen som tas i bruk. Film og tv produksjon er hvertfall for meg en 24-7 deal jeg fortsetter å jobbe med selv i drømme. Det går an så lenge det er gøy Dessuten kan mesteparten av kontorarbeidet gjøres hjemmenfra, hvilket betyr at jeg kan være effektiv uten å farte Bergen rundt, gjøre litt her og litt der, men også at hele leiligheten er blitt et eneste stort (les:fortsatt like lite som alltid) hjemmekontor (ettersom kottet jeg bor i er en vegg-til-vegg madrass, og jeg ikke klarer sitte der i lengden). Dessuten er det mye bedre forbindelse til naboens trådløse nettverket i stuen

De siste ukene har vi hatt mangfoldige workshops. Det er alltid spennende, spesielt ettersom det er her vi får inn bransjefolk og kunnskapen fra “felten.” I februar har vi blant annet hatt inne Erik Richter Strand på manus og regi, Anna Myking på foto, og som alltid Fahmy på foto og lys! Han er en svært dedikert mann jeg beundrer både når det kommer til kunnskap, og ikke minst for å ha holdt ut med oss i 3 år.

Med Fahmy testet vi blant annet de nye skinnene vi har fått til dollyen (den metall tingen med hjul på). Det var en IQ test i seg selv å sette dette greiene sammen, men etter litt frem og tilbake med en noe elendig bruksanvisning fikk vi det til. Kan bli artig å bruke den der, men godt mulig jeg må beregne litt ekstra tid i produksjonsplanen…

Forrige uke hadde vi også med oss Anna Myking på location på nattklubben Metro for å få litt tips til vi skal ut i opptak der. Klubben har et interiør som samsvarer veldig bra med hovedpersonens karakter, og jeg tror det kan bli utrolig stilige bilder der. Jobber også nå for å få i boks en avtale om en penthouseleilighet vi kanskje kan få låne. Den er helt vill. Ikke et sted jeg hadde turt å bo, men visuelt sett - stylish!

Fra Metro Bar and Nightclub - en av våre locations.

Dagen var blitt lang, og kvelden lå på lesesalen. Siste dag med hjemmeeksamen.

Etter en uke med lesing, kollokvier og grubling begynte oppgaven å falle på plass. Stortinget kunne instruere Regjeringen, og avvikling av statskirken var en “sag av Vigtighed” etter Grunnlovens §28. Så mye lesesal for et så enkelt svar. Men tanken streifet ikke hodet mitt. Hodet mitt sa nemlig bare en ting: “nå Mais, nå er du ferdig!” Jeg gikk hjem i mørket, og la meg flatt på sofaen. Bare et kvarters dupping før jeg skriver ut oppgaven.

Men et kvarter ble, som ofte før, til et par timer, og den nye dagen var allerede begynt når jeg først våknet. Og det var da jeg så det. Logisk brist i oppgave 3. Natten ble morning, og hodet ble trøtt. Etter mange kopper med svart gull og tunge tastetrykk falt endelig oppgaven på plass. Akkurat i tide til å levere oppgaven.

Og hva har jeg lært av dette? At jeg alltid bør lese gjennom oppgaven i god tid før innlevering? At det ikke nytter å utsette “sager av Vigtighed” til siste frist? At alt som kan gå galt går galt? Nei, alt jeg nå husker er at oppgaven er skrevet og at jeg fikk den levert. Og hva gjør jeg idag? Absolutt ingen ting. Det er lenge til neste innlevering.

Jeg lider til tider av konsentrasjonsproblemer, spesielt om jeg ikke har fått i meg kaffe. Dette er stort sett bare et problem om jeg kommer heseblesende til en forelesning akkurat når den begynner, og dermed ikke har hatt tid til å kjøpe kaffe først. Første del av en forelesning for meg, fortoner seg da som oftest slik som dette inni mitt kaffeabstinenserte hode:

“Jeg må holde øynene åpne, jeg må”

“Hva snakker foreleseren om? Aha! Må følge den røde tråden”

“Lurer på hva jeg skal ha til middag i dag…?”

“Trenger kaffe nå.”

Er muligens litt vill i blikket på dette stadiet.

“Ooh, personen der fremme hadde litt artig hår, det må jeg nesten tegne!”

“Hum, hva sa han nå da? Noe om CSS? Notere ja, det er lurt!”

Febrilsk notering.

“Lurer på når neste Battlestar Galactica kommer ut… Må sende melding og spørre noen som vet”

Foreleseren ser litt oppgitt ut og sier at vi kan ta en liten pause.

“Pause! Kaffe!”

Jeg spaserer heller hurtig til nærmeste kaffedepot og tripper foran kaffemaskinen.

“Jeg elsker SiB-kantinen…”

Andre halvdel er betraktelig mer informativ når det gjelder fag, og jeg snik-avskriver det sidemannen har notert i første halvdel. Det er ikke noe som er så herlig som en god og varm kopp kaffe i et kjølig auditorium. Men av og til skulle jeg ønske jeg klarte å møte opp 5 minutter før forelesningen starter, slik at jeg ikke er så forvirret i ettertid. Jeg liker å tro at man kan klare å forandre seg.

Idag er det Valentinesday…hurra!!! (ironi: en form for inneforstått manglede forbindelse mellom de faktiske ordene og den underliggende mening). Enten det er en dag i kommersialismen eller kjærlighetens navn har iallefall jeg store planer om å leke struts og grave hodet ned i sanden. For de litt mer optimistisk anlagte ville jeg bare videreformidle at Studentersamfunnet i Bergen har en (som vanlig) interessant debatt med tittel “kjærleik ved første klikk”. Studentersamfunnet er byens eldste studentorganisasjon og har som formål “å samle studerende og andre akademikere til foredrag, fritt ordskifte og andre tiltak som kan fremme samhold, åndsdannelse og interesse for allmennkulturelle og politiske spørsmål”. Litt fremmende åndsdannelse høres bra ut i mine ører. Dagens tema dreier seg om kontaktannonser og nettprofiler, som har en stadig økende popularitet. Er dette en god fremgangsmåte for å treffe drømmeprinsen? Jeg venter i spenning.

Postet i Studentliv | Comments Off