Studentblogg

“The difference between the impossible and the possible lies in determination” sa den amerikanske baseballspilleren og manageren Tommy Lasorda. Og ja, med besluttsomhet og initiativ er intet umulig!!

Du vet når folk får den gode ideen, som “vi bare må reise en tur sammen” eller “vi lager pepperkaketv til pepperkakebyen” og alle er helt med - nikker og smiler og er enige om at det, DET skal vi jammen gjøre. Så sitter en der, noen år senere og tenker på hvor kjedelig det er at en aldri fikk gjort det.

ERRRRR! Nei.

For det er ingen grunn til at ting en vil skal skje ikke skal skje. Det er bare å starte et sted. Må dra en liten Disney her, for det er bare snakk om å starte ringene i vannet, gi ting en liten dytt, ta litt initiativ - så får prosjekter bein å stå på før du rekker å si sjokoladekake eller fastelavensboller. Det er herlig å være omringet av ressurssterke, initiativrike, kreative mennesker. Det er du i Student-TV!

BSTV, som vi kaller oss, produserer en 30 minutter lang sending i uken som går på BTV (gamle TVHordaland) søndager klokken 23.15 med reprise påfølgende lørdag og søndag klokken 11.30. Akkurat nå er det et svært godt jobbmarked i tv, og vi mister stadig flere av våre flinke medarbeidere til TV2 og BTV. Det betyr at Student-Tv stadig trenger nye folk - og det er bare å søke på www.bstv.no! Du kan jobbe i Student-TV som kultur- eller nyhetsreporter, foto/redigerer, innspillingsleder, produsent, være med i dramagruppen som skuespiller, manus eller teknisk crew, eller kanskje programleder, web eller PR/markedsavdeling er mer din greie? Eller nå også turarrangør(!)?

Det er nemlig i turkomiteen jeg har vært mest aktiv de siste månedene. Det begynte som en vag idé der noen av oss ville ut på tur. Vi var vel en 4-5 stykker som snakket litt overivrig om Paris på et redaksjonsmøte. Så måtte vi jo spørre resten, og interessen var selvsagt overveldende. Vi fikk et tilbud fra Norwegian, vi fikk et tilbud fra Hostel Rosemary, og tirsdag skal vi til Praha!

Ok, hvis jeg skal være heelt ærlig og litt pirkete fikk dere selvsagt kortversjonen - det har vært litt frem og tilbake. Det er ikke bare bare å få 20 mennesker fra Torgalmenningen til Praha i samlet tropp. Nå er imidlertid alt booket, klappet, pakket og klart. Og betalt! Og ikke ble det så ille heller. Drøye 2000.- per hode for fly og opphold i fire dager. Dersom en er tidlig ute (og ikke så mange som 20…) kan selv en slunken studentlommebok finansiere en tur med for eksempel Norwegian til europas storbyer (eller strender, alt ettersom…). 840.- t/r holdt vi på å klare i vinter, men ikke til 20 personer på samme flight.

Så, med kamera i sekken og smil om munnen - i god gammeldags klassetur stil - turer og durer vi om to dager ut av Bergens trygge vugge mellom de syv fjell til den gylne by og europas hjerte - Praha.

Iiik! Jeg må begynne å pakke!!

To be continued …fortsettelse følger på Studblogg!

NB! Husk å tune inn på BTV/TVNorge i kveld 23.15 for ukens Student-TV sending!

Å være student er ofte forbundet med stress. Dette stresset oppstår spesielt når man skal ha eller er midt oppi en eksamen og plutselig forstår hvor mye man egentlig ikke forstår. Når man stresser aktiveres det autonome nervesystemet. Man får økt puls, svetter, man kan føle seg litt skjelven, pupillene utvides og fordøyelsessystemet går treigere. Så når man sitter midt oppi eksamen og innser hvor totalt uvitende man er, blir det en ekstra påkjenning å kjenne hjertet i halsen, svette som en gris, se litt halvgal ut og få treig mage. Da er det kanskje liten trøst i at stress til en viss grad er sunt… For det er det altså. Sagt på en litt akademisk og (kvasi) intellektuell måte; Stress er adaptivt i den forstand at det motiverer til handling!

Jeg bruker ordet stress ganske ofte; minst to ganger til dagen sier jeg at jeg er stresset eller at noe er stress. I dag presterte jeg til og med å si at jeg var stresset fordi jeg ikke var stresset før eksamen. Og det er altså dette som er poenget mitt. Stress fører til at man gjør en innsats! Visst er det kjipt å sitte på lesesalen fra åtte om morgenen til tolv om kvelden (ehh…så stressa har jeg heldigvis aldri vært), men heller det enn å stryke på eksamen…I dag er jeg midt oppi forberedelser til eksamen i faktoranalyse på fredag, og kombinerer det med blogging og selvterapi. Jeg har lært meg å sette pris på stresset mitt (iallefall på en god dag). Stress er litt som tran; smaker dritt, men er bra for deg. Dagens moral med andre ord…

Jeg føler igrunn at jeg ikke har utbrodert noe særlig om hva jeg faktisk gjør som frivillig på Kvarteret. Dermed faller det seg naturlig å informere litt.

Jeg jobber i Stjernesalen, kaféen til Kvarteret. Dette er mitt andre semester som barista, og jammen meg trives jeg så fantastisk godt der, at jeg kommer til å være med på flyttelasset når hele rabalderet skal omplasseres.

Da jeg begynte der, hadde jeg aldri tatt i en espressomaskin engang, og i hvert fall ikke tappet øl til tørste studenter! Men jeg kom inn i det etter hvert, og nå er jeg faktisk blitt oppgradert fra Stjernebarn til DA (driftsansvarlig).

Det er jo slett ikke bare jobbing bak baren vi driver med; Det er internfest en gang i måneden (med interne ølpriser), vi går på artige kurs på Friele og Hansa, og henger igrunn alltid i Stjernesalen etter en litt lang og traurig forelesning. Vi er som møllen mot flammen når det gjelder den gratis frynsegodekaffen/te-en.

Jeg har blitt kjent med så mange fantastiske mennesker fra hele Norge, og jammen meg en del folk fra andre land også. Jeg ville aldri ha vært dem foruten!

Det alle kanskje ikke vet er at man ikke trenger å være student for å jobbe der. Det er en ganske grei måte å skaffe seg studentgoder på.
Siden dette begynner å ligne litt på en rekrutteringspost, så fyrer jeg liksågodt på med å gi dere mailadressen til Stjernesalens personalansvarlig; Er du interessert i å jobbe i denne nydelige kaféen (mitt andre hjem, kanskje ditt?), kan du sende en mail til idamarie@kvarteret.no, eller om det bare er et eller annet du lurer på, kan du ta kontakt med meg nederst på infosiden min.

Vi er hyggelige, og vi får ikke betalt for det. Ekte service!

Så var det allerede 8 mars, og med bonusordningens tragiske bortgang har jeg faktisk gjort en innsats med pensum denne uken *litt kry*. I løpet av tre små uker skal vi ha eksamen i metode (faktoranalyse), eksamen i kognitiv nevrovitenskap (ja, det er like kjipt som det høres ut), levere inn førsteutkast til semesteroppgaven og ha gruppefremføring i biologisk perspektiv på personlighet. Medlidenhet mottas med takk…

Jeg og mine kjære venninner og kullinger Lise og Stine har i et anfall av felles panikk avtalt kollokviemaraton i helgen. Vi har funnet en fin fin kollokvieordning der vi møtes hjemme hos hverandre, skravler, baker og ser film - samtidig som vi leser og diskuterer pensum innimellom. Kanskje ikke den mest strukturerte kollokvieordningen som finnes, men definitivt den gøyeste. Ting vi kanskje kommer til å diskutere: Hva i huleste er det Jung prøver å si? Hva er meningen med livet fra et eksistensialistisk synspunkt? Hvor er egentlig den ventrolaterale prefrontale hjerneregionen? Skal vi lage mer popkorn?

Egentlig tror jeg bare det blir hyggelig…og siden det er kvinnedagen skal vi uansett ut en tur i kveld og feire med konsert og øl…(har jeg lov å skrive øl her mon tro)…på Garage. Hurra for kvinnedagen!!!

Da jeg var liten var en ting helt klart. Når jeg flyttet for meg selv var det slutt på dagene med fisk. Jeg skulle aldri mer drikke melk og tran. Og grovt brød var utelukket. Istede skulle jeg spise meg mett på sjokolade, drikke cola hver dag. Sunt? så definitivt ikke, men det kom på måte i annen rekke etter stempelet “utrolig digg!”. Og da ingen kunne fortelle meg når jeg skulle sove kunne jeg sitte oppe hele kvelden å se seriene jeg aldri fikk lov å se. Ikke en kveld skulle gå ende uten at jeg sovnet forran mine venner Fox Mulder og Dana Scully. Det virket som om det var en evighet til det skulle skje, men en dag…

Nå er situasjonen en helt annen. Jeg sitter her en onsdags morning, og det eneste jeg har lyst på er en tykk og grov skive ved siden av et stort glass med tine-melk. Og dersom jeg tenker på stekt torsk med løk og poteter dekket av en frekk fløtesaus renner munnen min over. Vi har enda ikke fått råd til å kjøpe TV-antenne, så det er over et halvt år siden jeg har sett TV til sent på kveld, og (med fare for å virke for gammel) de sender ikke kvalitetsserier som X-files lenger. Frustrerte fruer gjør det bare ikke for meg.

Jeg er 20 år, men hva har jeg blitt? Hva er igjen av den lille gutten på lekeplassen full i drømmer og håp? Er jeg blitt gammel? Jeg har ikke fulgt opp noen av mine tidligere nevnte drømmer. Eller… Det var jo det med sjokolade og cola da….

Ikke før en skryter uhemmet av Amazon begynner ting å gå på tverke. Det viser seg nemlig at det ikke er bare bare å få en bok levert.

Den første boken jeg bestilte fra Amazon forrige uke kom i postkassen etter bare fire dager, og det til og med i to eksemplarer! Dette var riktignok et resultat av min utålmodighet, og dessverre ikke Amazons gavmildhet og kundesmøring, men likevel. Jeg fikk den uten videre om og men.

Jeg har ventet i spenning på bok nummer to (offisielt da bok nummer tre), men den har vært som sunket i jorden. Mysteriet ble imidlertid løst da det i går ettermiddag ventet en lapp fra UPS (United Parcel Service) stukket godt inn i ytterdøren. UPS hadde forsøkt å levere boken til meg (på døren) to ganger, siste gang i går formiddag klokken 12.30, men da var det ingen hjemme. Kunne jeg kontakte dem for å finne en passende leveringstid? For det første kunne ikke jeg huske å ha krysset av for noe UPS levering da jeg bestilte boken (jeg blir nemlig sprø av hele det tilsynelatende fancy-schnanzy leveringssystemet). La meg spørre: Hvilket gjennomsnittsmenneske er hjemme en vanlig mandag klokken 12.30? For det andre: Hvorfor bruker ikke folk den gode gammeldagse postmannen du ikke behøver å ringe for å få tak i posten din?

Så da måtte jeg ringe UPS og si at jeg ikke pleier å være hjemme midt på dagen. For all del, UPS mannen var utrolig hjelpsom og kjempehyggelig, men det hele har vært fryktelig mye frem og tilbake. Han sa han kunne levere boken til meg på skolen i dag, men jeg skulle hjem klokken 13, og han som leverte pakker på Høyden kjørte først der etter 13. Etter to telefonsamtaler og en tekstmelding i går, og ikke mindre enn tre telefonsamtaler i dag (en i dag morges og to i 12 tiden) fikk jeg endelig hentet pakken utenfor Handelsbanken (på veien hjem for å hente pakken) kvart over 12 i dag. Det må ha sett noe suspekt ut for utenforstående der jeg gikk ganske bestemt mot en grå, anonym minibuss mellom Handelsbanken og Politistasjonen, stakk hodet inn vinduet på bilen, og kom ut igjen på gaten med en grå pakke i hendene.

Det spiller imidlertid ingen rolle, for boken er endelig i min varetekt! Skal kose meg med den i morgen etter eksamen. Ser frem til å lese om Documentary Storytelling!! Nå er det derimot tilbake til eksamenslesning om medieteori og analyse, og ikke minst gode gammeldagse trauste postmenn/damer som legger pakker og brev i postkassen der jeg kan hente dem i 12 såvel som 24 tiden - alt ettersom.

Det er et faktum at det er mye artigere å være student enn elev. Selv om kvalitetsreformen har fratatt oss litt frihet, så har vi mye igjen. Vi kan i stor grad velge arbeidsmengen selv. Uten tak, men med lånekassen som hindrer tempoet fra å sakke for langt ned.

Men tross denne friheten til å velge en helt akseptabel arbeidsmengde har noen en helt ekstraordinær evne til å forsyne seg grovt. Jeg fyller opp semestertallerkenen min helt til jeg begynner å få stygge blikk. Og jeg søler. Apetitten står ikke i stil med mottaksapparatet.

Som vi ble gjordt oppmerksomme på av Sylvia så har semesteret forløpig vært en bonus. Istedenfor å opparbeide meg et forsprang i fag som begynner sent i semesteret har jeg brukt tiden til å melde meg opp i fag som jeg hadde tid til da. I tillegg bestemte jeg meg for å prøve meg om igjen på to av fagene jeg tok i høst via konteordningen. Resultatet er at min neste uke ser slik ut: Mandag og tirsdag har jeg eksamen, torsdag spiller jeg kamp (er på bedriftsidrettslaget til UiB i bowling) og sist men ikke minst; på fredag har jeg ikke mindre enn 3 (tre) oppgaveinnleveringer. To i geo215 og en i geo111. De fem neste dagene blir tøffe.
Etter en kanne kaffe og noen timers passiv panikk senker roen seg. Med et effektivt søvn/arbeidsregime kan jeg klare det.

Jeg beroliger meg selv med å sette opp strategien min som matematisk uttrykk. Variabler: koffeininntak (K), søvnmengde (S). Resultanter: arbeidsmengde (A) og relativ intelligens (IQ). Formelen blir da: (K*2)+(S/4) = 2A+(2/3IQ).
Hva sier dere, kan det gå?

I skrivende stund har jeg bodd på Minde i omtrent 2 måneder. Jeg har katt, planter og en nydelig toaster. Ting var tydeligvis for idyllisk; jeg har jo til og med pakket ut alt jeg har av ting (og det er ikke lite av dem)!

For omtrent en uke siden fikk jeg nemlig den koselige beskjeden om at huset jeg (og mine to roomies) bor i, skal selges. Vi må altså være flyttet ut innen 1. mai. Man tenker kanskje at 2 måneder er et hav av tid å finne seg et nytt sted å bo på, men det tok oss jo faktisk mer enn 3 å finne dette stedet.

For tiden begir vi oss ut på visninger over alt. Har hittil ikke villet ha én leilighet, og ikke fått en vi hadde forferdelig lyst på. Jeg liker å kalle det vindusshopping, med ikke alltid fullt så koselig resultat.

Men, jeg kan da benytte sjansen til å finne meg en noe mer sentrumsnær bopæl? Kanskje til og med flytte inn i et annet kollektiv? Er det en ting jeg har lært som medarbeider på Kvarteret, så er det det at det er forferdelig artig å bli kjent med nye mennesker!

Jeg har vært ustyrtelig heldig med kollektivet mitt. Det vil si, vi er vel egentlig mer for familie enn kollektiv å regne. Jeg bor i dag med Jenni “Benny” og Marit “Dorris” Dorothea. Vi saumfarer hverandres klesskap hver morgen, spiser hverandres mat, vi stæsjer oss, går på café, på lesesalen og på Nama Sushi sammen, og selv om vi har forskjellige venner, skoler, jobber og aktiviteter, samles vi til middag eller om kvelden med full oppdatering av dagens begivenheter.

Jeg bor i en sjarmerende, liten leilighet i Bispengsgaten i Bergen. Med tre minutter til Torgallmenningen og max. 10-15 minutter til alle øvrige ting har jeg det som plommen i egget. Det viktigste for meg er imidlertid at jeg har det koselig med de jeg bor med. Så hvordan kommer man seg dit? For meg var det ganske tilfeldig.

Det første året jeg studerte i Bergen bodde jeg på Danmarksplass med to herlige jenter. Da kontrakten løp ut hadde jeg egentlig tenkt å flytte nærmere bykjernen med venninnen min Live, men utfordringene stod i kø. Når en flytter vil en gjerne flytte til noe bedre. Det er imidlertid ikke bare bare å finne en sentral, koselig, passe stor, passe praktisk og passe rimelig leilighet i Bergen, og hvertfall ikke med bare to soverom. Da er det godt med finn.no, hybel.no, samt bergensavisene BA og BT. Live hadde sikret seg bolig gjennom Studentsamskipnaden i Bergen (som alle førsteårsstudenter er så å si garantert), men jeg hadde ingen backup. Etter en 2-3 ukers fortvilt husjakt blogget jeg om min desperasjon, og heldigvis på samme tidspunkt blogget klassekamerat, x-sambo, og fjorårets studblogger Kristin om at hun hadde et ledig rom i Strandgaten. O’LYKKE! Og VIPS hadde jeg fått nytt hi og 3 nye roomies.

Kristin kjente jeg, men hvem var egentlig disse Oslo-venninnene hennes Marit og Jenni som jeg også skulle bo med? Nja, om jeg ikke var skeptisk så var jeg spent. De var kjempehyggelige da jeg først hilste på dem, men jeg fikk hjertestans og total ANGST da jeg våknet den påfølgende morgenen til Dorris som hang ut vinduet på kjøkkenet og VASKET det etter å ha bodd i leiligheten i mindre enn 12 timer!! Dorris er imidlertid blitt en uvurderlig venn i ekte “dustbuster” stil da hun er like glad i å vaske og holde orden som meg Uvurderlige venner er de forsåvidt blitt alle sammen.

Etter å ha bodd sammen et semester skulle jeg på utveksling til New Zealand, og frisørstudenten Trine tok min plass i kollektivet Strandgaten. Jeg skulle flytte inn igjen med jentene da jeg kom tilbake til Bergen i fjor sommer, men i løpet av tiden jeg var borte hadde det skjedd litt av hvert på hjemmefronten; Kristin hadde blitt headhuntet til Oslo, og min “stedfortreder” Trine var ferdig på frisørskolen. Heldigvis hadde jeg fortsatt Benny og Dorris. Siden kvartetten vår nå var redusert til en trio måtte vi se oss om etter et nytt sted å bo, og valget falt på Bispengsgaten.

Selv om vi savner Kristin digger jeg å bo med disse jentene. Det er merkelig nok fortsatt ingen konfrontasjoner (selv om jeg irriterer meg litt over oppvask som står lenger enn 10 sekunder, Dorris aka ”dustbustern” får angst av lodotter på gulvet og jeg mistenker Benny får fnatt av at Dorris og jeg alltid må rydde og brette (inkludert i Benny sitt klesskap). Det er sprøtt å tenke på at jeg ikke visste hvem disse jentene var for 1 og 1/2 år siden!

Så hvordan få et knall kollektiv? Jeg kunne selvsagt pøst på med “ha en god dialog dere i mellom og ha masse regler og retningslinjer,” men jeg tror ikke det nødvendigvis er tingen. For mye regler blir bare pes. Dersom man bare tar hensyn og respekterer hverandre er man godt på vei. Vi har en vaskeliste for vask av hele leiligheten slik at det blir gjort ordentlig hvertfall en gang i uken, og utover det tar vi det som det kommer. Ingen vil være den som ikke tar ansvar når alle tar ansvar. Det er en rar sirkel det der.

Når det kommer til det å finne folk å bo med - snakk med de du kjenner, de du kjenner litt, de du eventuelt kjenner i Bergen, og om ikke annet kjenner kanskje de igjen noen som skal til Bergen. Folk flest er knallkoselige! Se på nettet og søk SiB (uansett som backup - de har svært gunstige avtaler). Begynn å gå på visning så fort du har mulighet, det blir fort mange om beinet i juli og august. Det er en god tid for huseierne - og de vet å tyne det meste ut av studentene. Dessverre.

Jeg var veldig usikker med tanke på hvilke områder i Bergen jeg “burde bo” praktisk sett. Kort sagt er Bergen er en trygg by med kort vei å gå samme hvor du bor. Problemet med å bo i byen er at du blir så fryktelig bortskjemt. Det blir langt å gå et kvarter når det er ett minutt til butikken og fem til Universitetet. Utenfor byen er det stort sett gode bussforbindelser, så hvor du “bør” bo kommer egentlig helt an på hva du liker best. Å bo sentralt med kort vei - eller litt mer plass til en kanskje litt rimeligere penge. Kort vei til hav og park og skog (om ikke mark) er det i alle fall overalt.

Siden vårsemesteret er lengre enn høstsemesteret har vi frem til nå lest pensum ut fra en bonusordning. Alt det man har lest før første mars er bonus, og vi kan slippe dårlig samvittighet for sjeldne besøk på lesesalen. Man burde selvfølgelig ønske seg litt bonus. Bonus er bra. Jeg derimot; ville mye heller bruke masse tid på msn. Msn er ikke bra. Msn er skummelt vanedannende og ofte ganske bortkastet tid.

Det hender for eksempel at jeg spør folk som jobber hva de gjør på, selv om jeg vet at de er på jobb der man vanligvis jobber. Så spør jeg gjerne disse jobbende menneskene om det er gøy på jobb. Det er det som regel ikke. Hvis jeg er hjemme på rommet mitt er jeg alltid pålogget. Da sitter jeg gjerne med bøkene i fanget og laptopen foran meg på bordet så jeg har full kontroll over hvem som logger seg på. Når folk logger seg på plinger det, og plingelyden er ganske distraherende. Jeg kan velge å ta bort plingelyden, men det gjør jeg altså ikke.

Resultatet av meningsløs chatting og distraherende plingelyder en en dårlig opparbeidet bonus. Idag er det første mars, og bonusordningen gjelder ikke lengre. Jeg har altså tre valg.

1. Jeg kan sette i gang å lese.

2. Jeg kan la være å lese, men slite med dårlig samvittighet.

3. Jeg kan la være å lese og finne nye “lure” måter å unngå den dårlige samvittigheten på.

Noen som er interessert i kollokvie på msn?