Studentblogg

Nå som søknadsfristen for samordna opptak er ute er det helt sikkert noen som går rundt og er nervøse. Noen er sikkert nervøse for ikke å komme inn på studiet de helst vil inn på, mens andre er nervøse for å angre på det valget de har tatt. Noen er sikkert nervøse på tanken om å flytte hjemmfra, og for å ende opp i Bergen som Viggo Venneløs. Det er i det hele tatt en god del man kan bli nervøs for i en sånn situasjon. Lite vet mange om hva som venter (selv om vi har gjort vårt beste for å gi et visst innblikk gjennom studbloggen).

Da jeg begynte som studblogger var det veldig viktig for meg å kunne være ærlig i forhold til studenttilværelsen på Uib. Jeg kan ikke skrive at Uib er Norges beste universitet, fordi jeg har ikke studert ved noe annet universitet i Norge…Jeg kan heller ikke si at vi på Psykologisk fakultet har det beste studentmiljøet; dette er det eneste studentmiljøet jeg har vært en del av. Dessuten er det også dessverre slik at ikke alle finner seg til rette, enten det er på det Psykologiske fakultet, det Juridiske fakultet eller hvilket som helst annet fakultet. Men det jeg (heldigvis) kan si, i all min store forutinntatthet, er at Universitetet i Bergen er et bra universitet, at vi generelt sett har et veldig bra studentmiljø og at de aller fleste trives her…men et bra studentmiljø kommer sannsynligvis ikke løpende etter deg, så det kan være lurt å ta et par grunnleggende forhåndsregler for sikkerhet skyld.

Et råd jeg vil gi alle nye studenter er å bli med på fadderuken. Dette er en kjempefin mulighet til å bli kjent med andre nervøse, vennløse mennesker på samme studiet som deg selv (gir automatisk noe å prate om), på en som regel ganske uhøytidelig måte. Et annet bra triks er å melde seg inn i en studentorganisasjon. Det er masse å velge i, og en kan helt sikkert finne noe her en interesserer seg for. Noe annet lurt man kan gjøre er å flytte inn i et stort kollektiv, med plass til minst syv andre studenter. Her må en passe på at de har litt sosiale antenner, ta gjerne en personlighetstest på dem i forkant.

Ønsker de det gjelder lykke til med den kommende studenttilværelsen, dere har mye å se frem til:)

Tre år er gått siden sist jeg satt febrilsk og stresset på nettsidene til samordna opptak med fristen bare timer unna og det store spørsmålet “hva vil jeg bli når jeg blir stor?” kvernende i hodet.

Jeg visste hva jeg egentlig ville. Jeg har visst det siden jeg var 12, men det er skummelt å vite også. For med å velge en ting velger en bort alt det andre. Det har vært mye annet jeg har villet litt; å bli forfatter i en eller annen romantisk middelhavsby, studere jus (slik at folk ville slutte å bekymre seg om jeg hadde en sikker fremtid), studere sammenliknende politikk og redde verden, bli danser, drive en jazzklubb, bli fallskjermjeger, you name it - jeg har sikkert vurdert det.

Det har likevel vært en ting jeg alltid har villet mer enn alt det andre; å jobbe med film, tv og media. Da spiller det ingen rolle at det er smart å studere økonomi eller medisin. Sorry mac. Det er ikke min greie nok til at jeg kan gjøre det de neste 3-5 årene, langt mindre resten av livet. Det er derfor det er så godt at folk er forskjellige med unike talenter, ønsker og mål. Det er så bra andre vil bli kirurger slik at jeg slipper å operere på meg selv.

All respekt til de som velger smart, all respekt til de som velger etter hjertet. Heldige er de som får i pose og sekk! Jeg mener imidlertid bastant at de som velger etter hjertet velger smart. Du trenger lidenskap og engasjement for å gjøre det bra, uavhengig av bransje.

Så hva velger en?

Mange av vennene mine skulle ta et såkalt “friår” etter videregående, og bitt av reisebasillen hadde jeg også tenkt å jobbe og reise. Likevel søkte jeg det jeg hadde mest lyst, en B-plan, i tilfelle jeg skulle ombestemme meg (jeg gjør ofte det). Jeg søkte film- og tv-produksjon i Bergen, og da jeg kom inn, noe jeg egentlig aldri hadde trodd jeg kom til å gjøre, var det verdens mest naturlige ting å begynne. Den nye B-planen ble at jeg kunne dra på utveksling igjen hvis jeg ble lei, og slutte hvis det ble for tøft.

Nå er de tre årene forbi og jeg er ferdig med graden min om 2 måneder på dagen. Det ble utveksling til University of Waikato på New Zealand, det ble fullføring, det ble erfaringer, kunnskap, utvikling, opplevelser og utrolig mange gode venner! Så bra har jeg hatt det, at jeg ikke klarer å skilles fra det vakre vestland vestland og de syv fjell. Jeg må bli i Bergen lenger, men hva skal jeg gjøre nå?

Jeg er tilbake til scratch. Tilbake til start. Forvirret, søkende og full av tanker og spørsmål om fremtiden finner jeg meg selv igjen på samordna opptak.

Jeg har vurdert master, som de smarte gjerne gjør, men jeg lurer igjen på friår, reising og selvsagt jobbing. Før eller senere må en hoppe i det, og jeg med min semi-praktiske utdanning kan ikke hvile på laubærene. Samtidig irriterer jeg meg fortsatt grønn over at jeg ikke kan spansk og fransk flytende til tross for 6 år med pugging, jeg irriterer meg over at jeg fortsatt ikke kan spille et instrument og fortsatt ikke har danset tango i Argentina. Jeg beroliger familien som etterhvert har skjønt at jeg faktisk KAN få jobb med at jeg dessuten fortsatt har år igjen og kan bytte tvert om og studere jus, økonomi eller medisin dersom jeg vil det. Det er ikke en “best før” dato på studier.

Arild Haaland, en 88 år gammel filosof jeg har intervjuet i forbindelse med dokumentarfilmen jeg regisserer i vår, sa at når du vil mange ting må du begynne med det du vil mest og jobbe deg nedover på listen. Så kanskje en ikke trenger å velge bort, kanskje en kan gjøre alt. En må bare begynne et sted.

Jeg angrer ikke på mine valg så langt. Jeg tror mitt neste punkt blir spansk. Jeg har i to og et halvt år hatt lyst å søke filmskolen på Cuba. Godt mulig det blir neste skritt.

Ting faller alltid på plass Utdanning er hvertfall aldri bortkastet, og jeg vil på det aller aller sterkeste oppfordre alle til å søke. Det er ikke verre enn at du takker nei til studietilbudet hvis noe bedre strings along i løpet av sommeren. Og skriv opp selv studiene du ikke tror du kommer inn på eller studier du ikke er 100% sikker på om du vil ta (hvis du har plass på listen vel og merke). Husk at du kan omprioritere rekkefølgen helt frem til 1.juli!!
Og til de som lurer på om de skal velge smart eller velg etter hjertet - du har livet foran deg og kan gjøre begge deler om du vil! De sa til oss når vi begynte på film og tv at vi bare kunne glemme å få jobb, i dag er 50% ansatt i TV2. Stol på deg selv og gi litt f i alt du hører.

Da har jeg klikket på “send” og det er 22 timer 5 minutter og 50 sekunder igjen til fristen går ut.

Krysser fingrene for oss! Lykke til!

Jeg må innrømme det; jeg er vaskeekte bergenser (ok, nesten da). Det falt meg derfor tungt om hjertet i juni/juli i fjor, da det så ut til at jeg måtte forsvinne til Tromsø for å studere. UiB ville rett og slett ikke ha meg.

Jeg godtok det til slutt, jeg kunne vel klare å starte på nytt i en fremmed by? Det å bli kjent med nye mennesker er jo alltid kjekt, samt det å kunne bo helt alene og bestemme over mitt eget liv, ville jo slett ikke være noe å kimse av.

Min siste bytur med min beste venninne gikk unna så det suste. Da jeg sjanglet inn døren til rommet mitt, da jeg omsider hadde kommet meg hjem, sjekket jeg av gammel vane hva som foregikk på samordnaopptak.no. Jeg hadde egentlig ingen store forhåpninger, men der sto det; jeg var kommet inn fra ventelisten. Jeg skal innrømme at jeg jublet, jeg hoppet opp og ned, jeg danset. Så henrykt var jeg at jeg vekket mine stakkars foreldre og fortalte dem den gledelige nyheten; ”Dere er ikke kvitt meg ennå!”. Og alt dette i en gladfull tilstand.

Hadde jeg måttet forsvinne til Tromsø (og det er ikke noe galt med den byen, den er bare ikke Bergen), ville jeg uten tvil ha gått glipp av et av de beste årene i mitt liv! Selvsagt har det vært litt motgang og ekkelhet, men alle de bra minnene og nye vennene veier så til de grader opp for det.

Så fatt mot om du ikke skulle komme inn ved førsteinntaket! Ventelister og restelister kan til tider være snille med deg!

Bergen, UiB og jeg er glad i deg!

I kategorien “ting man ikke tenker på men som egentlig er helt åpenbare”:

Noen lager kartene!

Og de bruker mye tid på det. Det må de nesten gjøre. Det har nemlig vært min hoved okkupasjon de siste ukene, månedene (it’s a blur). Vanligvis er fagene strukket fint utover hele vårsemesteret, med akkurat litt for mye tid til hvert fag, slik at det blir litt sløving innimellom. Men denne gang har jeg klart å sause semesterkabalen til slik at jeg har 3/4 av arbeidet før påske og 1/4 etterpå.

Noen lager altså kartene, og akkurat nå er det meg. Eller det er vel egentlig mer korrekt å si at jeg lager et kart ut ifra mange andre. Det kan også sies slik; jeg lager et kart over de mest egnede stedene for kamskjelloppdrett i hordaland.
Jeg hadde faktisk aldri trodd at det gikk an å bli kartnerd. Men i løpet av de månedene som har gått siden semesterstart, så har jeg merket en vesentlig forandring. Jeg kan for eksempel finne på å fnyse av nyhetskart jeg synes er dårlige. Turistkartene jeg har brukt på ferier virker primitive, selv om jeg ikke viste opp & ned på dem når jeg brukte dem.

Men bottom line er at jeg kommer til å ha en soft vår, bare jeg blir ferdig med dette. En uke til med ti timers arbeidsdag så er gressplenen min lesesal!! (ikke si noe om vårskurer, værskifte fortrenges!)

Det er ikke å skyve under en stol, eller noe annet, at jeg er studbloggs realfagsstudent. Det er mitt ansvar å formidle hverdagslivet til en realfagsstudent. Med en soleklar 2′er i 2MX, vaklende 3er i 2FY og ikke mer realfagsbakgrunn kan det virke litt(!!) merksnodig. Vel, jeg synes ikke VGS karakterene bør være mål for noen ting i denne verden, men her speiler karakterene for en gangs skyld interessen min i fagene. Jeg syntes rett og slett at det var kav møkk kjedelig og ubrukelig attpåtil. Nå skjønner jeg selvfølgelig nytteverdien av det, og til og med at det kan være interesant. Men det forandrer ikke det faktum at jeg er ubrukelig når det kommer til algebra, og kommer til å være det en god stund (hvem vet hvilke hobbyer man drar på seg som pensjonist).

Med dette i tanke, la oss spørre; hvordan kan mr. Øyvind være realist uten å ta matte, ja faktisk ved å ta de fleste fag på Samfunnsvitenskapelig fakultet. Vel, forklaringen er todelt. For det første er bachelorgraden jeg går (BiMoRf) på administrert av Biologisk institutt, som igjen er under Matematisk-Natuvitenskaplig fakultet. Dette innebærer at jeg på en måte “hører” til på Mat-Nat. Og for det andre har det seg slik at det fleste fagene jeg tar på Samfunnsvitenskapelig fakultet (pop. kalt SV) omhandler naturgeografi, som kort sagt handler om sammenhenger i naturen, i UiBs tilfelle, uten bruk av matematikk. Altså; jeg studerer naturen, men er forvist til SV på grunn av mitt anstrengte forhold til matematikkens mystikk og mysterier.

Det må nevnes: Jeg mener ingenting stygt om dere der ute som er helt råe i integrering og tar andregradslikninger i hodet uten en mine. Jeg hadde ikke kunne studere det jeg gjør om ikke en intenst smart mattesjef gjorde grunnarbeidet først, ofte er det iallefall slik. Men vi er kommet til det punktet der algebra ikke er dønn nødvendig for å kunne beskrive og forstå naturlige fenomener, selv om man ofte bruker enkle matematiske modeller.
Her sitter jeg, på kontoret til Realistenes Studentutvalg, i sørenden av Realfagsbygget og spiser banan med peanøttsmør på, drikker nype-te og føler meg som en vaskekte realist. Jeg er kanskje i grenseland, det skal jeg gå med på, det skal jeg faktisk være grundig fornøyd med.

Etter min siste post fikk jeg et enkelt og greit spørsmål: “Jeg vurderer juss i Oslo og Bergen. Vil du anbefale meg å søke til din by?” Et slikt spørsmål er det etter min mening bare ett svar på: så absolutt!

Sett bort fra at Bergen er Norges fineste by de dagene solen skinner, utelivet blir av landets aviser beskrevet som nordens Ibiza. Og at stemningen rundt byens beste fotballag er elektrisk selv om vi ikke har vunnet øverste liga på 43 år er Bergen på så mange måter det eneste riktige stedet å søke jusstudiet.

For jeg vet med meg selv at systemet med arbeidsgrupper torsdager gjør at jeg leser mer. Jeg vet at ordningen hvor jeg må skrive en 1200ords oppgave til mandagene gjør at jeg skriver bedre. Jeg vet at hjemmeeksamen halvveis i hvert kurs gjør at jeg er bedre forberedt til skoleeksamen. I tillegg tilsier all logikk at det sosiale miljøet er mye bedre i en by hvor en må møte på grupper to ganger i uken i samt til frivelige forelesninger og kollokvier.

Og det kan vanskelig argumenteres mot at systemet i Bergen hvor en skriver en eksamen i slutten av hvert fag i stede for at en samler opp flere fag til en stor blokk-eksamen gjør karakterene mer retferdige. I den grad en student noen gang vil gå med på at karakterer fører til noe grad av retferdighet.

Som du leser settes det en del krav til deg som jusstudent i Bergen, og jeg er helt overbevist over at bergensstudentene er tøffere enn sine kollegaer i hovedstaden. Og jeg håper at de høye herrer i de store firma kommer til å forstå dette før de bedømmer CVen min.

Å være student er ofte forbundet med stress. Dette stresset oppstår spesielt når man skal ha eller er midt oppi en eksamen og plutselig forstår hvor mye man egentlig ikke forstår. Når man stresser aktiveres det autonome nervesystemet. Man får økt puls, svetter, man kan føle seg litt skjelven, pupillene utvides og fordøyelsessystemet går treigere. Så når man sitter midt oppi eksamen og innser hvor totalt uvitende man er, blir det en ekstra påkjenning å kjenne hjertet i halsen, svette som en gris, se litt halvgal ut og få treig mage. Da er det kanskje liten trøst i at stress til en viss grad er sunt… For det er det altså. Sagt på en litt akademisk og (kvasi) intellektuell måte; Stress er adaptivt i den forstand at det motiverer til handling!

Jeg bruker ordet stress ganske ofte; minst to ganger til dagen sier jeg at jeg er stresset eller at noe er stress. I dag presterte jeg til og med å si at jeg var stresset fordi jeg ikke var stresset før eksamen. Og det er altså dette som er poenget mitt. Stress fører til at man gjør en innsats! Visst er det kjipt å sitte på lesesalen fra åtte om morgenen til tolv om kvelden (ehh…så stressa har jeg heldigvis aldri vært), men heller det enn å stryke på eksamen…I dag er jeg midt oppi forberedelser til eksamen i faktoranalyse på fredag, og kombinerer det med blogging og selvterapi. Jeg har lært meg å sette pris på stresset mitt (iallefall på en god dag). Stress er litt som tran; smaker dritt, men er bra for deg. Dagens moral med andre ord…

Det er et faktum at det er mye artigere å være student enn elev. Selv om kvalitetsreformen har fratatt oss litt frihet, så har vi mye igjen. Vi kan i stor grad velge arbeidsmengen selv. Uten tak, men med lånekassen som hindrer tempoet fra å sakke for langt ned.

Men tross denne friheten til å velge en helt akseptabel arbeidsmengde har noen en helt ekstraordinær evne til å forsyne seg grovt. Jeg fyller opp semestertallerkenen min helt til jeg begynner å få stygge blikk. Og jeg søler. Apetitten står ikke i stil med mottaksapparatet.

Som vi ble gjordt oppmerksomme på av Sylvia så har semesteret forløpig vært en bonus. Istedenfor å opparbeide meg et forsprang i fag som begynner sent i semesteret har jeg brukt tiden til å melde meg opp i fag som jeg hadde tid til da. I tillegg bestemte jeg meg for å prøve meg om igjen på to av fagene jeg tok i høst via konteordningen. Resultatet er at min neste uke ser slik ut: Mandag og tirsdag har jeg eksamen, torsdag spiller jeg kamp (er på bedriftsidrettslaget til UiB i bowling) og sist men ikke minst; på fredag har jeg ikke mindre enn 3 (tre) oppgaveinnleveringer. To i geo215 og en i geo111. De fem neste dagene blir tøffe.
Etter en kanne kaffe og noen timers passiv panikk senker roen seg. Med et effektivt søvn/arbeidsregime kan jeg klare det.

Jeg beroliger meg selv med å sette opp strategien min som matematisk uttrykk. Variabler: koffeininntak (K), søvnmengde (S). Resultanter: arbeidsmengde (A) og relativ intelligens (IQ). Formelen blir da: (K*2)+(S/4) = 2A+(2/3IQ).
Hva sier dere, kan det gå?

Siden vårsemesteret er lengre enn høstsemesteret har vi frem til nå lest pensum ut fra en bonusordning. Alt det man har lest før første mars er bonus, og vi kan slippe dårlig samvittighet for sjeldne besøk på lesesalen. Man burde selvfølgelig ønske seg litt bonus. Bonus er bra. Jeg derimot; ville mye heller bruke masse tid på msn. Msn er ikke bra. Msn er skummelt vanedannende og ofte ganske bortkastet tid.

Det hender for eksempel at jeg spør folk som jobber hva de gjør på, selv om jeg vet at de er på jobb der man vanligvis jobber. Så spør jeg gjerne disse jobbende menneskene om det er gøy på jobb. Det er det som regel ikke. Hvis jeg er hjemme på rommet mitt er jeg alltid pålogget. Da sitter jeg gjerne med bøkene i fanget og laptopen foran meg på bordet så jeg har full kontroll over hvem som logger seg på. Når folk logger seg på plinger det, og plingelyden er ganske distraherende. Jeg kan velge å ta bort plingelyden, men det gjør jeg altså ikke.

Resultatet av meningsløs chatting og distraherende plingelyder en en dårlig opparbeidet bonus. Idag er det første mars, og bonusordningen gjelder ikke lengre. Jeg har altså tre valg.

1. Jeg kan sette i gang å lese.

2. Jeg kan la være å lese, men slite med dårlig samvittighet.

3. Jeg kan la være å lese og finne nye “lure” måter å unngå den dårlige samvittigheten på.

Noen som er interessert i kollokvie på msn?

Det er fort gjort å få whiplash, blackout og skremme skinnet av lommeboken når du ser du skal komme gjennom 20-30 bøker til 300-400 kroner stykket i løpet av et semester. En av de største utgiftene ved semesterstart er bøker, men det trenger ikke bli så dyrt som først fryktet.

Nye fagbøker er det lettest å kjøpe på Studia, bergensstudentenes egen bokhandel. Studia har full kontroll på pensumet ditt, og har så og si alltid bøkene du trenger i butikk eller på lager. Du skal heller ikke kimse av Norli og Ark, men da det er lettvint å handle alt på et sted og det for eksempel kun er på Studia du kan få kompendiene dine (samlehefter med artikler, mindre kapitler fra utvalgte bøker og liknende) handler jeg de fleste norske/nordiskspråklige bøkene mine der. Ellers er Bokkilden.no et greit sted å lete, samt sikkert utallige mindre bokforhandlere på nett.

Den store favoritten min er imidlertid Amazon. For å spare penger på engelske bøker ble jeg anbefalt å handle på amazon allerede det første året mitt i Bergen. Det har jeg aldri angret på. Jeg har bare gode erfaringer derfra, og bestilte senest i dag to bøker om dokumentarproduksjon og regi. Der kan du kjøpe nye og omtrent ubrukte bøker til en uhyre billig penge, men ta litt forhåndsregler. Et godt tips er også å kjøpe med venner for å spare penger på frakt.

Bøker som ikke skal leses i sin helhet eller jobbes med fra perm til perm er det like greit å låne på Universitetsbiblioteket eller Bergen Offentlige Bibliotek. Jeg har gjort dette med bøker der pensum er f.eks. bare et enkelt kapittel. De virkelig effektive kan forsåvidt gjøre det med samtlige pensumbøker, bare vær tidlig ute og lån eller reserver da pensumbøker konstant er på utlån. En kan også avtale med venner å kjøpe forskjellige bøker og byttelåne. Å kopiere er også en fin måte å spare penger på, men husk at det ikke er tillatt å kopiere mer enn 15% av sidetallet eller er helt kapittel av et verk (se kopinor.no for mer info).

(I begynnelsen av) hvert semester lønner det seg også å holde øynene åpne for lapper på oppslagstavlene rundt om på campus. For studenter ved det samfunsvitenskapelige fakultet (det vil si dere som studerer administrasjon og organisasjonsvitenskap, informasjons og medievitenskap, geografi, sammenliknende politikk, sosialantropologi, sosiologi og økonomi) er stedet for slike lapper først og fremst Ulrike Pihls hus (U.Pihl). Mellom konsertplakater, reklame fra karrieresenteret, studentersamfunnet og diverse andre studentorganisasjoner, henger lapper som vitner om billige brukte bøker til salgs fra fjorårets studenter. Her kan også du avertere bøker du ønsker å selge, kjøpe, at du har en sofa til salgs eller trenger et sted å bo. Folk tar kontakt.

Flere tips til hvordan en kan spare penger på bøker?