Studentblogg

(forfatter tar ikke ansvar for resultatet av noen slags resultater av pedagogiske eksperimenter utført med grunnlag i følgende utredning)

Det er mulig at noen mennesker trenger faste, trygge, stabile omgivelser for å oppnå maksimal konsentrasjon. Mange har den samme lesesalplassen hele semesteret, hvert semester. Står opp klokken åtte, er på lesesalen før halv ti (bare en time frokost?!?) og går hjem klokken fire for å lage noe KJEDELIG til middag (blæ!).

Vel, av min (kremt) noe anspente beskrivelse kan du kanskje gjette at jeg ikke glir inn i denne båsen jeg har definert (man definerer det man ikke forstår). Det anspente momentet møter litt motstand i etterpåklokskapens navn når jeg tenker: hvordan hadde verden vært uten slike vanemennesker, og er ikke jeg også på noen måter et vanemenneske? Joda, disse behøves, ingen tvil.

Altså; noen klarer å konsentrere seg innenfor arbeidsdagens rammer. Og jeg gjør ikke det. Hva betyr det? Er jeg en ubrukelig slabbedask som bare kan glemme å lære meg noe nytt resten av livet? Eller er jeg en fri kunstnersjel som vil bringe nye perspektiver og løsninger inn i alt jeg rører ved? Tja, mange vil nok være enige med sistnevnte beskrivelse, men takke meg til en kombo. Faktum er at jeg trenger litt spesielle situasjoner for å få lest. Et ukjent, spennende eller kanskje til og med noe irriterende element i omgivelsene er stimulerende. Her gjelder det å ha fantasi. Det er mange dager i en måned og mye lesing iløpet av et semester.

Hovedstikkordene er som følger;

• Geografi
• Tid (klokkeslett, tidklemme etc)
• og Situasjon

Altså det å lese/skrive/lære et sted, på et klokkeslett eller i en situasjon man ikke bør, pleier eller ventes å gjøre det. Det er mange som har det på denne måten og mange ender opp med stryk i sine fag eller som misforståtte kunstnere. Om jeg ikke arbeider bevisst utenfor dagliglivets rammer risikerer min akademiske rolle. Situasjoner er tatt med for å inkludere løsninger innenfor vandte geografiske rammer, men som innebærer fremmede/uvandte elementer. Her kan det være fint å kunne sette seg i en situasjon som kan knyttes til pensum, la oss som et vilt eksempel si at man kler seg opp i arabiske gevanter (gevan’t (fra ty.) folderik, løsthengende kledning) og røker epletobakk i vannpipe når man leser om arabisk kultur eller historie.

Når det gjelder geografi er det flere nivåer: Ultralokalt, å bruke en litt utradisjonell lesesal- eller kantineplass. Lokalt: Bruke et annet bygg enn vanlig, et annet institutt/fakultet, en café, leiligheten til en kompis, en hengekøye mellom to trær halveis opp til fløyen. Eller sist men ikke minst, det fryktede, det dramatiske, UTLANDET!

Jeg skal avlutte med å konsentrere på sistnevnte. Det er nemlig et hysjhysj-tema; Det er ofte (skremmende) billige ferieturer i tiden rett før eksamen. HVA?!? Til syden rett FØR eksamen? Det er sykt, det er drastisk og en gang for alle: DET KAN FUNGERE! Rett før eksamen våren 2006 fikk jeg et lavmælt tilbud; Tyrkia, syv dager, hotell og fly for 1200 tomme ølflasker. Dette var mitt første møte med konseptet, men jeg gikk uredd inn i det. Og heldigvis, syden (les; turisthelvetet) er så kjedelig at det eneste som var mulig å gjøre var å drikke øl ved bassenget, MED PENSUM I FANGET. Nydelig. Teori til praksis i en håndvending

Helgen som var tilbrakte jeg i Berlin, en stor kulturby med snop for alle sanser og lyster. Jeg prøvde meg frempå litt med “Norges landformer”, en slags geologisk bibel, med spesiell vekt på skapelsesberetningen. Dette beviste en av svakhetene i opplegget mitt. Når jeg veide for og i mot å drite i pensumet for helgen ante det meg at i den store boken hvor alt oppsummeres på slutten av livet så veier førstehånds kulturell kunnskap tyngre enn teori om fjelldannelse. Og jeg haddejo ikke lest i helgen hjemme heller, ærlig talt. “Norges landformer” blir nok tatt med på fjelltur tenker jeg.

I går var det vervekveld i kantinen på psykologisk fakultet; og selv om jeg (kremt) var litt seint ute, ble det veldig hyggelig og informativt. Vervekveld er noe som arrangeres i begynnelsen av hvert semester der nye (og litt gamle) studenter har sjansen til å lære mer om de ulike studentforeningene på fakultetet…og de vil svært gjerne ha flere medlemmer! Det er en kjempefin og engasjert gjeng som ser ut til å ha det veldig gøy. Blant foreningene som finnes der er Studentutvalget (som jobber med studentpolitiske saker), Ego (arrangerer blant annet fagfester og turer), Katarsis (fakultetsavisen), Sexologigruppen (som informerer om sex og sånt) og Filmklubben (som viser masse bra filmer - helt gratis)!!! Noe som passer for deg?

 

 

Ingen dager like, men ettersom ukene går er det er ikke til å unngå at man kommer inn i en slags rutine. For oss på film og tv er dette imidlertid snarere unntaket enn regelen. De første to årene av studiet er en salig blanding av teori og praksis, men i år er det endelig bare praksis for min del. I løpet av de neste tre månedene skal jeg regissere en dokumentar og være produsent på en kortfilm, og det er en uhyre spennende, interessant og artig prosess. Det begynte allerede i høst da jeg og de 6 andre i klassen skrev og videreutviklet manus, og nå er vi altså i gang med pre-produksjon. Den siste uken er det kortfilmen som har stått i hovedfokus, og for tiden består skoledagen av å saumfare Bergen for locations, få tak i skuespillere, potensielle sponsorer og sminkører og ikke minst planlegge de mer tekniske aspektene ved produksjonen.

Det er imidlertid ikke bare skoledagen som tas i bruk. Film og tv produksjon er hvertfall for meg en 24-7 deal jeg fortsetter å jobbe med selv i drømme. Det går an så lenge det er gøy Dessuten kan mesteparten av kontorarbeidet gjøres hjemmenfra, hvilket betyr at jeg kan være effektiv uten å farte Bergen rundt, gjøre litt her og litt der, men også at hele leiligheten er blitt et eneste stort (les:fortsatt like lite som alltid) hjemmekontor (ettersom kottet jeg bor i er en vegg-til-vegg madrass, og jeg ikke klarer sitte der i lengden). Dessuten er det mye bedre forbindelse til naboens trådløse nettverket i stuen

De siste ukene har vi hatt mangfoldige workshops. Det er alltid spennende, spesielt ettersom det er her vi får inn bransjefolk og kunnskapen fra “felten.” I februar har vi blant annet hatt inne Erik Richter Strand på manus og regi, Anna Myking på foto, og som alltid Fahmy på foto og lys! Han er en svært dedikert mann jeg beundrer både når det kommer til kunnskap, og ikke minst for å ha holdt ut med oss i 3 år.

Med Fahmy testet vi blant annet de nye skinnene vi har fått til dollyen (den metall tingen med hjul på). Det var en IQ test i seg selv å sette dette greiene sammen, men etter litt frem og tilbake med en noe elendig bruksanvisning fikk vi det til. Kan bli artig å bruke den der, men godt mulig jeg må beregne litt ekstra tid i produksjonsplanen…

Forrige uke hadde vi også med oss Anna Myking på location på nattklubben Metro for å få litt tips til vi skal ut i opptak der. Klubben har et interiør som samsvarer veldig bra med hovedpersonens karakter, og jeg tror det kan bli utrolig stilige bilder der. Jobber også nå for å få i boks en avtale om en penthouseleilighet vi kanskje kan få låne. Den er helt vill. Ikke et sted jeg hadde turt å bo, men visuelt sett - stylish!

Fra Metro Bar and Nightclub - en av våre locations.

Dagen var blitt lang, og kvelden lå på lesesalen. Siste dag med hjemmeeksamen.

Etter en uke med lesing, kollokvier og grubling begynte oppgaven å falle på plass. Stortinget kunne instruere Regjeringen, og avvikling av statskirken var en “sag av Vigtighed” etter Grunnlovens §28. Så mye lesesal for et så enkelt svar. Men tanken streifet ikke hodet mitt. Hodet mitt sa nemlig bare en ting: “nå Mais, nå er du ferdig!” Jeg gikk hjem i mørket, og la meg flatt på sofaen. Bare et kvarters dupping før jeg skriver ut oppgaven.

Men et kvarter ble, som ofte før, til et par timer, og den nye dagen var allerede begynt når jeg først våknet. Og det var da jeg så det. Logisk brist i oppgave 3. Natten ble morning, og hodet ble trøtt. Etter mange kopper med svart gull og tunge tastetrykk falt endelig oppgaven på plass. Akkurat i tide til å levere oppgaven.

Og hva har jeg lært av dette? At jeg alltid bør lese gjennom oppgaven i god tid før innlevering? At det ikke nytter å utsette “sager av Vigtighed” til siste frist? At alt som kan gå galt går galt? Nei, alt jeg nå husker er at oppgaven er skrevet og at jeg fikk den levert. Og hva gjør jeg idag? Absolutt ingen ting. Det er lenge til neste innlevering.

Jeg lider til tider av konsentrasjonsproblemer, spesielt om jeg ikke har fått i meg kaffe. Dette er stort sett bare et problem om jeg kommer heseblesende til en forelesning akkurat når den begynner, og dermed ikke har hatt tid til å kjøpe kaffe først. Første del av en forelesning for meg, fortoner seg da som oftest slik som dette inni mitt kaffeabstinenserte hode:

“Jeg må holde øynene åpne, jeg må”

“Hva snakker foreleseren om? Aha! Må følge den røde tråden”

“Lurer på hva jeg skal ha til middag i dag…?”

“Trenger kaffe nå.”

Er muligens litt vill i blikket på dette stadiet.

“Ooh, personen der fremme hadde litt artig hår, det må jeg nesten tegne!”

“Hum, hva sa han nå da? Noe om CSS? Notere ja, det er lurt!”

Febrilsk notering.

“Lurer på når neste Battlestar Galactica kommer ut… Må sende melding og spørre noen som vet”

Foreleseren ser litt oppgitt ut og sier at vi kan ta en liten pause.

“Pause! Kaffe!”

Jeg spaserer heller hurtig til nærmeste kaffedepot og tripper foran kaffemaskinen.

“Jeg elsker SiB-kantinen…”

Andre halvdel er betraktelig mer informativ når det gjelder fag, og jeg snik-avskriver det sidemannen har notert i første halvdel. Det er ikke noe som er så herlig som en god og varm kopp kaffe i et kjølig auditorium. Men av og til skulle jeg ønske jeg klarte å møte opp 5 minutter før forelesningen starter, slik at jeg ikke er så forvirret i ettertid. Jeg liker å tro at man kan klare å forandre seg.

Etter 20 år med heller sakte tempo på selvrealiseringen, måtte noe gjøres. Mange syntes å vite noe de ikke sa høyt, om fremtiden. Hva var det? Hvordan hadde de fått vite det og ikke jeg? Visste jeg det, men var for treig til å utnytte det? Alle mulige idiotiske spørsmål ble til raskere enn de falt på sin urimelighet. Så mange muligheter til tvil og ubesluttsomhet at en kan bli gal av mindre.

Jeg kunne ha fortsatt i samme tempo, fått jobb i fabrikken, dame i hjembygda. Det var en “helt grei” høyskole i Stavanger, mitt fødested, hvor man kunne bli både oljeperson og helseperson. Men det virket litt for uproblematisk. Det må være en form for usikkerhet med i bildet for at resultatet skal kunne bli bedre enn forventet. Det er viktig å være ambisiøs, selv om det ikke foreligger noe endelig mål, og ingen utenfor barnehjemmets vegger bryr seg. Målsetninger varer ikke, hvis de varer er de sikkert ubrukelige. Man sikter mot stjernene, ikke på en konkret stjerne. Uansett; noe måtte gjøres.

Halvpanisk i siste liten innså jeg altså at besluttninger måtte tas. Jeg konsulterte med en av mine barndoms bekjente. Han hadde innordnet seg på Realfagsbygget i Bergen. Kommunikéene fra hans plass i kantinen kunne fortelle om problemfrie, fleksible, honningglaserte dager med store beduggede ølkrus. For godt til å være sant måtte det være, han lovde til og med akademisk asyl på realfagsbygget, selv om det var samfunnsviter jeg følte meg som på den tiden. “Ingen problem, bla bla studierett, bla bla intern overgang”. Etter noen kvarters ettertanke så besluttet jeg å stole på matematikeren, han hadde vært en fin fyr de foregående femten årene så hvorfor skulle han lure meg nå. Matematikere er forutsigbare, politelige dyr, eller?
Akademisk asyl ble det og jeg kom inn på Bachelor i Informatikk, Matematikk & Økonomi (IMØ). Jeg visste at jeg ikke kom til å ta noen fag som har noe med hverken I, M eller Ø å gjøre. Jeg valgte ut fag fra katalogen som så interesante ut og tok dem istedenfor de jeg var satt opp for. Det fungerte fint og før semesteret var over var jeg overført til det Bachelorprogrammet som syntes fornuftig (les: DIGG). Miljø og Ressursfag var perfekt. Med mine kroniske besluttningsvegringer kan ingenting være bedre enn et bachelorprogram der jeg slipper å bestemme meg for hva jeg vil bli. Lenge leve tverrfagligheten! Og fred over de bekymrede sinn!

Det tok meg litt tid å finne meg til rette, men det viste seg at dette bare hadde med høsten å gjøre. Høsten er nemlig ikke bare mørk våt og kald, den er også fordummende. Uten å kunne si om det gjelder alle vil jeg prøve å postulere det her og nå: alle læringskurver blir lengre og brattere på høsten. Når våren kom viste mange ting seg. For eksempel sluttet det å regne og forkjølelsen slapp taket. Jeg hadde iløpet av høsten blitt vant med begge deler så når de slapp taket var det som å riste av seg et fuktig ullteppe. Når solen plutselig tilbydde meg gratis C vitaminer var alle akademiske tekster plutselig vakre på sin egne ubesluttsomme kunnskapsonanerende måte.

Ikke alle liker å studere. Jeg skal love deg kjære deilige leser, at jeg elsker å få lov til å leve under fattigdomsgrensen på lånte penger. Pensumet er tidvis min verste fiende og tidvis min beste venn. Alle kan lære å se gleden i å tyne to middager ut av en tjuekroning, i å forstå fagsjargong som kun er ytret i et pauserom på Oxford mellom ‘58 og ‘64 eller å bo sammen med fem skitne og late men koselige mennesker. Eller?

Medstudent Anita og jeg har et lite samarbeid gående for å klare pløye gjennom alt vi skal innen riktig tid. Vi har rett og slett dannet en slik privat kollokviegruppe for fagene INFO112 og 113 (systemutvikling). Alt blir så mye lettere når man er to om det. Man kan dele gleder og sorger i pensumlesingen mellom seg, og på den måten holde motet oppe - noe som jo er så viktig at det allerede er blitt nevnt både her og der i denne bloggen.

Det er ikke alltid nødvendig eller mulig å faktisk møtes ansikt til ansikt for en slik kollokviesession. Et lite utdrag fra dagens virtuelle kollokvie - der vi tok pensumforståelsen til nye høyder:

Når selv ikke touch-metoden sitter som den skal… Hvordan skal skal vi klare å lære oss disse utallige metodologiene?

Bak døren til høyre vil jeg ha mitt tilholdssted de neste ti dager. Én hel kvadratmeters bås til bøkene og meg. Skulende blikk vil jeg bli skjenket hver gang jeg…

• ..manøvrerer fra én side i boken til den neste [noe som strengt tatt skjer i en lite hyppig frekvens]
• ..lister meg ut for fôr og/eller oksygen [...eller simpelthen for å danne et nevrotisk klagekor med et tilfeldig annet eksamensoffer]
• ..snufser snørr [den trofaste forkjølelsen ispedd herlig pollenallergi er en uslåelig kombinasjon]

Skulende blikk ville jeg også ha blitt skjenket dersom jeg så mye som våget flashe kameraet innenfor døren. Dermed får lesesalen forbli en myte for dem som ikke har fått muligheten til å frivillig plasserer seg i bås innenfor de klaustrofobiske veggene.

Til tross for en ekstraordinært trykkende stemning i eksamensperioden, er faktisk lesesalen et “kjekt” sted å være. Eller kanskje nettopp grunnet nevnte stemning. Det er nemlig slikt som gjør at man (eller i alle fall jeg) leser effektivt.

En stund fnøs jeg av lesesalene. Jeg simpelthen nektet å plassere meg i bås, og forsøkte meg på et liv som cafénomade. Dyrt i lengden. Så lenge man har en flik av samvittighet, må jo latten få påfyll nå og da… Dessuten er bordene vel små, og bakgrunnsmusikken har en lei tendens til å brøyte seg frem i forgrunnen.

Enten du for tiden befinner deg i bås, du er en uhelbredelig cafénomade, eller om du holder deg på gutte/jenterommet med en inngrodd russedress over stolryggen, så ønsker jeg deg MASSE LYKKE TIL MED EKSAMEN!!

NB! Eksamensfrustrasjoner eller eventuelle gode tips ønskes velkommen i kommentarfeltet.

Eksamener nærmer seg unektelig med stormskritt. Vi studenter gjør alt som står i vår makt for å holde motet oppe, og for å ta til oss det vi makter av kunnskap før klokka er slagen og pensjonistene setter opp haukeblikket på selveste eksamensdagen. Sambo Marit og jeg har funnet vår egen løsning på problemet “holde mot og øyne oppe på lesesalen”:

Det er noe eget med ferdigoppskåret frukt. Ikke noe arbeid. Bare pur freshness og god samvittighet i lange baner. Så promoen fortsetter altså for SiB-kantinene, til tross for at fredagsgrøten er lagt på hylla nå i sommervarmen. Kr.17,- for…

• deilige druer
• en elskelig eplebit
• perfekt porsjonert pære
• anananananas
• mmmm.. melon
• yummy jordbær
• appelsin [..og der stoppet min språklige kreativitet]

…er i alle fall vel verdt pengene, spør du sambo Marit og meg!

 

 

Noen studenter holder motet oppe på andre måter:

“SKOLE ER GØY/GAY!
Hvis vi er flinke kommer vi til å få digge jobber og TJENE MASSE PENGER!”
Knipset på PC-sal for noen dager siden.
Ja, jøss. Utdanning er både viktig og gøy. Om UiB er homo, kan jeg dessverre verken bekrefte eller avkrefte.  

Status dette semesteret: 5 studiepoeng produsert, 25 poeng igjen En matteeksamen var nemlig unnagjort innen klokken var slagen 12 i dag. Og selv uten den aller største leseinnsatsen, tror jeg faktisk det var strålende flotte svar jeg plasserte på papiret med to streker under. Forresten. Der løy jeg en smule. Jeg var faktisk en liten rabbagast og droppet de to strekene under svaret gjennom hele besvarelsen. Jeg fikk plutselig en underlig følelse av at det ikke var nødvendig? Føler ikke foreleseren har lagt vekt på fenomenet på samme måte som lærerne på skolen pleide å gjøre det. Mulig det er den spesielle typen matematikk (matte for infovitere) som gjorde at jeg fikk for meg at dobbelstreken var overflødig. Eller kan det rett og slett være universitetsmatte generelt holder seg for god til slikt flisespikkeri?
OBS! Foto kun et illustrasjonsfoto. Slik matte finner du kun på Mat-Nat-fakultetet

De søte pensjonistene som styrer eksamenslokalet med myndig hånd, lot meg uansett gå ut i finværet uten no knussel etter å ha levert fra meg et par eksemplarer med skriblerier - dobbeltstreker eller ei. Utenfor ventet som vanlig nervøs prat og sjekk av svar med medstudenter - en prat som for de som har sittet til siste slutt følgelig alltid vil gi konklusjonen: “Nå driter vi i det. Vi har i alle fall ikke STRØKET!!”

Etter seierslunsj med en dose av nevnte medstudenter, blir det for min del en tur til Studia - vår alles studentbokhandel, for kjøp av pensum til et lite 5-poengsfag som starter opp om ikke lenge. Det vakre været og mitt lystige sinn gjør at leseforsøk av ny litteratur blir nedprioritert til fordel for hvileløs blikkvandring, der jeg sitter på utebordene på HFs studentcafé. En tur i studentterrenget før nesen vendes hjem for middag, lar meg observere

• Jublende, lekende studenter på gresset utenfor Johanneskirken i pur frisbeerus
• Pratende, solnytende studenter utenfor Kvarteret på stigende utepilsrus
• Meg selv glad og blid - trippende i “ferdig med eksamen”- og “Hurra, jeg kan ha på meg fine vårsko jeg har arvet av samboer Marit og gå på herlig tørr brostein uten å fryse tærene av meg”-rus

 

Jeg simpelthen elsker våren i Bergen! 

Liten oppdatering: Sambo Marit liker også våren i Bergen - og det til tross for at hun har oppgitt eierskapet av de fjonge svarte småskoene!