Studentblogg

Mange har reagert på min siste post. I grove trekk mener folk jeg er hoven. Og når man som bergenser studerer juss er dette noe som ofte blir brukt mot deg. Hoven? Er jeg virkelig det?

La meg ta det første først. Myte nummer en: mine medjussere og meg studerer juss kun for pengenes skyld. Vi studerer et tørt fag i fem år før vi får oss et prestisje-ekteskap og låser oss inne i vår egen lille pengebinge. Vel… veien til å bli rik i Norge idag er langt fra å ta høyere utdanning. En blir ikke rik av å sitte på lesesal i fem år. Veien til penger er å få seg et fagbrev i et håndværk hvor en kan drive svart arbeid. Går man et par år på byggfag, etterfulgt av et par år i lære og fliselegger bad i helgene tjener man fett. Og innen det året deres gamle klassekamerater som valgte å begynne på Universitetet har de kanskje startet opp eget firma hvor en har tre polske arbeidere som arbeider langt under minstelønn. Moralskt? Nei. Lønnsomt? Så absolutt.

Selv våre kjære politikere støtter denne linjen da studenter nærmest oppfordres til å jobbe ved siden av studielånet, mens eksamen krever at en har vært heltidsstudent. Og dette følger deg helt til graven, bokstavelig talt. Selv pensjonsmessig svarer det seg å snike seg ut i arbeidslivet, jo før jo bedre. Norge er det landet i den vestlige verden hvor det svarer seg minst å ta høyere utdanning. Motsatt svarer det seg å jobbe svart, snike på skatten og finne de lettvinte veier.

Men alikevell møter jeg opp til grupper en gang i uken, og avlegger alle mine eksamener i året. For det er ikke lettvinte løsninger og snarveier som tenner meg. Jeg finner ingen status i å mele min egen kake. Jeg synes faktisk det er stas å kunne svare min gamle tante at jeg studerer juss. Jeg synes det er fett å kunne fortelle en jente jeg møter på byn at jeg skal bli jurist. Gjør dette meg hoven? Stoltheten av at jeg faktisk kommer til å utrette en forskjell. Æren i å lære meg noe Norge trenger. I så fall gjør dette meg ingen ting.

Myte nummer to: Som bergenser har jeg ingen troværdighet når jeg sier Bergen er Norges beste studentby. Jeg har aldri bodd noe annet sted i Norge, og jeg har aldri studert ved et annet Universitet. Og det er en grunn til dette. Det er noe internasjonalt over Bergen, noe sydlandsk. Få andre steder i Norge ofres alle lesesalplassene til fordel for soft-ice i sentrum ved første glimt av skyfri himmel. Få andre steder vet du at det kommer til å være fult på “by’n” dersom dagstemperatuen har vært over 15 grader. Og det beste av alt. Ingen andre steder ligger universitetet så sentralt. Det blir mye mer storbypreg over et sentrumsuniversitet. Og rent subjektivt må jeg også legge til at Bergen er Norges vakreste by.

Så uansett hvilken linje du søker, så er det viktige at du søker. For det er status å ha høyere utdanning. Det er tøft å ta en jobb som krever kompetanse.

Godt valg, og lykke til!

Den siste tiden er det et spørsmål som har gjenntatt seg i hodet mitt: “hvorfor gjør jeg egentlig dette med meg selv?”. Jeg har møtt på skolen før ni om morningen hver dag, og satt der til ti om kvelden, kun for å møte på kollokvier. Ganske riktig, jeg har hatt eksamen.

Tilbake til spørsmålet: hvorfor gjør jeg dette med meg selv? Er det virkelig verd alt strevet? Alle sidene som skal leses, alle oppgavene som skal skrives og alt det stresset en 6timers eksamen i Norske og Internasjonale Rettslige Instutisjoner bærer med seg? Er det verdt å ofre alle timene mine studieløse venner tilbringer i solen etter arbeidstid for en frukt jeg ikke kommer til å høste før 2010?

Fliseleggeren jeg bor sammen med møter opp på jobb hver morning, utfører sitt arbeid, hever sin lønn og går hjem klokken fire. Han har tre ganger så så mye utbetalt som meg hver måned. Han trenger ikke stresse for de seks timene i slutten av uken da alt han har gjort de siste tre månedene skal kokes ned til en bokstav. Fliseleggeren jeg bor med vet hvordan det er å holde hvilkedagen hellig en gang i uken, og vet hvordan det er å bruke over 40 kroner på en mandagsmiddag . Hva tror du han ville svart dersom jeg hadde stilt ham dette mantraet. “Simon, er det verdt det?”

Men en dag er eksamen over, en dag har du skrevet oppgaven ut på seks timer. Etter denne dagen er det bare sensor som kan gjøre noe med oppgaven din. Etter denne dagen gjør det ingen forskjell fra eller til hvor mye en leser i faget som en gang var. Spennende situasjon? Ja. Stress? Ikke i det hele tatt. Etter denne dagen kan en våkne for å sarkastisk ønske fliselegger-samboeren din en god dag på jobben, se Seinfeld til han kommer hjem, for så å ikke bekymre deg for når du må våkne neste morning. Denne dagen er livet godt. Denne dagen er det ingen ting som er bedre enn å være student. Da kan alle fliseleggere i hele Bergen kjøpe mandagsbiff fra Kobe for alt jeg bryr meg. Denne dagen er det friheten som smaker.

Så alle dere nordsjøarbeidere som går tre uker på og to uker av. Jeg vet veldig godt hvordan dere har det.

Og hvordan det gikk med eksamen? Er vel en grunn til at jeg ikke har nevnt det.

Forrige semester var vi saa heldige at vi fikk mulighet til aa reise paa utveksling. Jeg og tre av mine kjaere kullinger dro av sted for aa studere kognitiv psykologi paa “National University of Singapore”. Det var et utrolig bra semester paa et av de beste universitetene i verden, og med mulighet for aa reise mye rundt i Asia i helger og ferier. Vi ble kjent med masse hyggelige mennesker, og fikk mye utbytte av semesteret baade sosialt og faglig. Veldig goy (og praktisk) aa kjenne folk rundt om i hele verden.

Saa bra var det…at jeg bare maatte reise tilbake! I skrivende stund sitter jeg paa en internettkafe i Bangkok, Thailand (derfor alle o’ene og aa’ene i hytt og vaer, mangler liksom noen bokstaver paa tastaturet her). Jeg kom fra Singapore tidligere idag, der jeg motte igjen mange av de vi ble kjent med i fjor, som ble vaerende enda et semester. Naa trives jeg jo veldig godt i Bergen, men etter litt mas og kjas med diverse eksamener og to i vente de neste maanedene, var det fint aa kunne dra avsted paa loffen igjen, selv om det bare er i droye to uker denne gangen.

Jeg har selvfolgelig med meg fagbokene, som skal dras flittig med paa stranden, og komme tilbake til Norge litt krollete og sandete. Anbefaler alle som faar sjansen til aa dra paa utveksling til aa gjore det…med fare for aa bli alvorlig bitt av reisebasillen. God paaske:)

Ikke før en skryter uhemmet av Amazon begynner ting å gå på tverke. Det viser seg nemlig at det ikke er bare bare å få en bok levert.

Den første boken jeg bestilte fra Amazon forrige uke kom i postkassen etter bare fire dager, og det til og med i to eksemplarer! Dette var riktignok et resultat av min utålmodighet, og dessverre ikke Amazons gavmildhet og kundesmøring, men likevel. Jeg fikk den uten videre om og men.

Jeg har ventet i spenning på bok nummer to (offisielt da bok nummer tre), men den har vært som sunket i jorden. Mysteriet ble imidlertid løst da det i går ettermiddag ventet en lapp fra UPS (United Parcel Service) stukket godt inn i ytterdøren. UPS hadde forsøkt å levere boken til meg (på døren) to ganger, siste gang i går formiddag klokken 12.30, men da var det ingen hjemme. Kunne jeg kontakte dem for å finne en passende leveringstid? For det første kunne ikke jeg huske å ha krysset av for noe UPS levering da jeg bestilte boken (jeg blir nemlig sprø av hele det tilsynelatende fancy-schnanzy leveringssystemet). La meg spørre: Hvilket gjennomsnittsmenneske er hjemme en vanlig mandag klokken 12.30? For det andre: Hvorfor bruker ikke folk den gode gammeldagse postmannen du ikke behøver å ringe for å få tak i posten din?

Så da måtte jeg ringe UPS og si at jeg ikke pleier å være hjemme midt på dagen. For all del, UPS mannen var utrolig hjelpsom og kjempehyggelig, men det hele har vært fryktelig mye frem og tilbake. Han sa han kunne levere boken til meg på skolen i dag, men jeg skulle hjem klokken 13, og han som leverte pakker på Høyden kjørte først der etter 13. Etter to telefonsamtaler og en tekstmelding i går, og ikke mindre enn tre telefonsamtaler i dag (en i dag morges og to i 12 tiden) fikk jeg endelig hentet pakken utenfor Handelsbanken (på veien hjem for å hente pakken) kvart over 12 i dag. Det må ha sett noe suspekt ut for utenforstående der jeg gikk ganske bestemt mot en grå, anonym minibuss mellom Handelsbanken og Politistasjonen, stakk hodet inn vinduet på bilen, og kom ut igjen på gaten med en grå pakke i hendene.

Det spiller imidlertid ingen rolle, for boken er endelig i min varetekt! Skal kose meg med den i morgen etter eksamen. Ser frem til å lese om Documentary Storytelling!! Nå er det derimot tilbake til eksamenslesning om medieteori og analyse, og ikke minst gode gammeldagse trauste postmenn/damer som legger pakker og brev i postkassen der jeg kan hente dem i 12 såvel som 24 tiden - alt ettersom.

Jeg er fullt klar over at jeg pleier å ha et par baller for mye i luften av gangen. Jeg vet multitasking er en risikosport som over kortere tid kun går ut over søvn og kosthold, men som på sikt tærer på helse og lommebok. Tingen er at dette vanligvis går usannsynlig bra. Inntil det plutselig skjærer seg.

Det verste er når dags- ukes- og månedsplanen man så sirlig har lagt opp med minimal plass for feilmargin tar en uventet vri. For all del, jeg liker rom for impulsivitet, men totalt uventede situasjoner faller meg stressende og tungt for hjertet. Når agendaen min sier jeg skal være et sted klokken 17.00, kommer det som et sjokk når jeg 17.05 finner ut at jeg egentlig skulle vært der klokken 15.00. Kjipt? I know! Flaut? Tell me about it! Men mest av alt hater jeg den bitre følelsen av nederlag. At systemet mitt svikter.

I dag skulle jeg på førstehjelpskurs med jobben. Som ansatt på et treningssenter er det viktig å kunne førstehjelp, og litt oppfrisking fra gymtimene i 3.klasse trengs når en nærmer seg 22. I godt og vel 2 uker har det vært planlagt at kurset skulle være i dag fra klokken 17.00-19.00. Det passet perfekt med resten av dagsplanen, men i går, midt mellom produksjonsmøte, location scouting, forelesning om lyd og enda mer location scouting til vårens kortfilmproduksjon fikk jeg en sms fra jobben. Jeg skummet fort igjennom og syntes jeg hadde fått med meg essensen. Bare en påminnelse om førstehjelpskurset. Å flott. Delete. Det sto jo allerede i agendaen min. 17.00-19.00. Så tenkte jeg ikke noe mer på det, bare fortet meg hjem, skiftet, og småløp ut igjen 20 minutter senere på kombinert Student-Tv og dokumentar research oppdrag.

Så da jeg i dag stresset meg fra workshop, gjennom effektiv printing av Student-Tv papirer på Ulrike Pihls hus (populært kalt U.Pihl), til McDonald’s (fymat!) og hev meg på bussen 16.45 og trodde alt var under kontroll, så var det ikke det. Jeg fant ikke frem til kurslokalet, og etter 10 minutter febrilsk leting måtte jeg gi opp og ringe en av kollegaene mine og spørre om veien til det hersens bortgjemte stedet.

Hun skjønte ikke hvorfor jeg ringte når det bare var 10 minutter igjen av kurset! HVA?!? Det viste seg at meldingen jeg fikk fra jobben i går IKKE var en påminnelse om sted og tid, men en beskjed om ENDRING av tid og sted. Jeg skulle vært der klokken 15.00. Men da var jo jeg midt i en annen avtale. Tabbe!

Så hva gjør man? Jeg kunne skylde på jobben som sendte beskjed via sms 24 timer før kursstart og antok jeg hadde fått det med meg, eller bite i det sure eplet og ydmykt beklage. Det er jo dessverre kun min egen feil. Jeg velger sjelden å være bitter, og tar det heller med et smil og som et tegn på at jeg må ta det mer med ro (håper bare sjefen min ser det på samme måte…)

Jeg hadde akkurat betalt 20.- for en bomtur med bussen til Sandviken. Uaktuelt å busse tilbake. Det er ikke så langt. Jeg var ikke våt, ikke kald, ikke sulten og ikke tørst, og hadde et beger med yoghurtnøtter i vesken. Så jeg la likegodt blidt ut på tur hjemover.

Å gå gjennom Sandviken var som alltid flott! Det er et av de tre mest sjarmerende strøkene i Bergen, og Bergen generelt er utrolig pittoresk, så det sier noe! (Må bare beklager jeg la igjen kameraet hjemme!). Byen så ut som den var hentet ut av en snøkule (sånne som du rister på og snøen virvler rundt). Jeg gikk i en halvtime og bare koste meg, og det er det lengste jeg har gått bare for å gå PÅ LENGE. Det var fantastisk deilig og avslappende, og det var digg å ikke tenke på noe annet enn å være akkurat der jeg var.

Jeg pleier å være vanskelig å få med ut på tur, men improviserte turer som dette tar jeg gjerne flere av! (Men helst uten stresset i forkant, takk!) Ikke minst førte dette til at jeg var hjemme 1 og ½ time tidligere enn forventet og hadde tid å lage meg mat! JIPPI!

Dagens moral i visa er:

1) Les meldinger ordentlig - ord til ord.

2) Gå tur oftere.

3) Dropp tunge vesker og høye støvletter når du skal på førstehjelpskurs!

Og skulle nå noen av kundene på jobben trenge akutt legeassistanse vet jeg om ikke annet hvor legevakten er. (Der måtte jeg suse innom på vei til Student-Tv fredag forrige uke fordi jeg trodde jeg hadde bihulebetennelse, det var dette med helse igjen…) Legevakten er forøvrig lokalisert på baksiden av Høyskolen, mellom Mat. Nat. og Bystasjonen, kanskje en 200-300m forbi Pastasentralen (nærmere Store Lungegårdsvann enn Bystasjonen egentlig). Er egentlig dårlig på å forklare, men Finn vet

Dessuten har jeg jo nødnummeret beredt. Og er ulykken ute kan det jo hende kunnskapen fra 3.klasse fortsatt sitter.

Da var en relativt fin helg ferdigstilt. Eller forresten, helgen var jo kjempefin, men i lys av diverse hendelser må nesten fantastisk brukes.

Jeg tenkte å holde alle på pinebenken til midten av posten minst, mendet går ikke, jeg har det nemlig travelt. Jeg har forelesning om en time, men jeg skal rett til politiet for å avgi forklaringen min. De er ikke akkurat kjent for å erkjenne nødvendigheten av å gå på forelesning.

Here it comes: På torsdag var jeg på en fantastisk gratiskonsert på kvarteret (med SynKoke & Soda Fountain Rag). Det var generell velstand og jeg valgte å bruke mine siste sure opplånte på et par voksenøl. Alt var velstand, jeg hadde plutselig ikke lengre lommebok. Alt var fortsatt velstand. Jeg lånte penger til en falafel, alt var fint.

Jeg kan kanskje beskyldes for å være naiv, men jeg mister ting og finner dem igjen på kvarteret hele tiden. Det er mer regelen enn unntaket. Det er sikkert en slags dynamikk i det også, atferdsøkologi og slikt.

Det som skjedde deretter var det bekymringsverdige. Jeg fant ikke lommeboken min hos ansvarlige på Kvarteret. Jeg gikk å anmeldte det som tyveri, sperret kortet og sjekket nettbanken for sikkerhetsskyld. Så gikk jeg på fest i benektelse for den digitale visningen av min ulikviditet. Det nettbanken viste var fem røde siffer FØR kommaet. Svart på blekblått sto det at jeg hadde ti tusen norske pengeenheter. Ikke bare var det en person som har fratatt meg min nydelige røde lommebok med hjerter og fine suvenirer fra hele verden i. De har også svindlet meg for ti tusen kroner som jeg ikke har!

Dette er foresten det tredje innlegget jeg skriver siden laptopen min har krasjet midt i to andre.

Ellers var helgen veldig fornøyelig med gamle venner og nytt øl. Bedre enn andre helger. Ikke alle, men mange. La oss møte hverdagen, med et smil og et håp om snarlig reetablering av mine såvidt positive betalingsmidler.

Å skulle hoppe etter Wirkola kan være en skummel affære; å være studbloggs representant for psykologisk fakultet likeså. Det er altså med skrekkblandet fryd jeg skriver mitt første innlegg. Jeg studerer på profesjonsstudiet i psykologi - fjerde semester, og håper å kunne bidra med et usensurert innblikk i studenthverdagen fra en psykologistudents perspektiv.

Jeg har studert ved Universitetet i Bergen i tre år nå, med et semester på utveksling i Singapore. Tre år med soppbefengte kollektiv, et nært forhold til Mr Lee, paniske gråteanfall før hver eneste eksamen (kjære grunnfagsstudenter - jeg føler med dere), og ikke minst; veldig mye moro. Og så har jeg jammen lært en hel del også når jeg tenker meg litt om. Og hvis man tenker, da er man (cogito ergo sum). Altså er jeg; hvis noen skulle være i tvil. Nedenfor ser dere noen bilder fra fakultetet, og her har vi det stort sett ganske fint…Kanskje bortsett fra ukene før eksamen. Da flytter mange av oss nesten bokstavlig talt inn på lesesalene i kjelleren; og vet til slutt svært lite om hva som skjer i verden utenfor.

Fakultetet by night Det var en gang i 1979 (kull 22)

I den litt kjipe lesesalen
Noe av det beste ved å bo i Bergen er at det alltid er masse å finne på, både gjennom og utenom studiene. Og med mindre jeg får et akutt anfall av apati, likegyldighet, sløvhet, interesseløshet; manglende evne til å reagere på inntrykk etc, skal jeg sørge for å prakke på dere diverse verdifull (og sikkert en del fullstendig meningsløs) informasjon om det som foregår rundt meg.

*gruble, gruble*

Etter at fjorårets Studblogger Kristin ble headhuntet og fikk jobb i Oslo, ble vi hyret inn for å følge i hennes fotspor. Til tross for at det blir som å hoppe etter Wirkola, går vi i gang med friskt mot, og vi skal selvfølgelig gjøre vårt ytterste for å videreføre tradisjonen og opprettholde standarden.

Kristine tar i vår 2.semester av en bachelorgrad i språk og informasjon, med spesialisering i engelsk, på Historisk Filosofisk Fakultet (HF). Ina går siste semester av en bachelorgrad i film og tv-produksjon på det Samfunnsvitenskapelige Fakultet (SV).

I år som i fjor kommer Studblogg til å gi et innblikk i studenthverdagen på godt og vondt med alt det skulle innebære; sosialisering, kultur, det å flytte for seg selv, lage mat, skru i gipsskruer, bli kjent med folk, finne frem i Bergen, engasjere seg i alle muligens studentorganisasjoner, trene, tulle rundt, og sist, men ikke minst, studiene!

Kom gjerne med innspill, kommentarer og spørsmål! Vi skal etter beste evne prøve å svare, og kan vi ikke det skal vi henvise til de som vet
For deg som er nysgjerrig på studentlivet i Bergen og vil vite mer allerede nå, oppfordrer vi til dykk i Kristins arkiv!

Fridager i mai er oppskrytt. God himmelsprett!

Den [enda] mer geeky siden av meg skrev en liten post forleden dag om det å være på nett og slikt, og plasserte den på min personlige blogg, DietroVetro.com. Når jeg tenker litt nærmere over det, kan posten faktisk passe halveis inn i dette glade bloggselskapet også. Vil du ha litt mer bloggføde, kan du m.a.o. lese Online/Offline - en post der jeg gjør et forsøk på å være seriøs og reflektert for en gangs skyld.