Studentblogg

Etter 20 år med heller sakte tempo på selvrealiseringen, måtte noe gjøres. Mange syntes å vite noe de ikke sa høyt, om fremtiden. Hva var det? Hvordan hadde de fått vite det og ikke jeg? Visste jeg det, men var for treig til å utnytte det? Alle mulige idiotiske spørsmål ble til raskere enn de falt på sin urimelighet. Så mange muligheter til tvil og ubesluttsomhet at en kan bli gal av mindre.

Jeg kunne ha fortsatt i samme tempo, fått jobb i fabrikken, dame i hjembygda. Det var en “helt grei” høyskole i Stavanger, mitt fødested, hvor man kunne bli både oljeperson og helseperson. Men det virket litt for uproblematisk. Det må være en form for usikkerhet med i bildet for at resultatet skal kunne bli bedre enn forventet. Det er viktig å være ambisiøs, selv om det ikke foreligger noe endelig mål, og ingen utenfor barnehjemmets vegger bryr seg. Målsetninger varer ikke, hvis de varer er de sikkert ubrukelige. Man sikter mot stjernene, ikke på en konkret stjerne. Uansett; noe måtte gjøres.

Halvpanisk i siste liten innså jeg altså at besluttninger måtte tas. Jeg konsulterte med en av mine barndoms bekjente. Han hadde innordnet seg på Realfagsbygget i Bergen. Kommunikéene fra hans plass i kantinen kunne fortelle om problemfrie, fleksible, honningglaserte dager med store beduggede ølkrus. For godt til å være sant måtte det være, han lovde til og med akademisk asyl på realfagsbygget, selv om det var samfunnsviter jeg følte meg som på den tiden. “Ingen problem, bla bla studierett, bla bla intern overgang”. Etter noen kvarters ettertanke så besluttet jeg å stole på matematikeren, han hadde vært en fin fyr de foregående femten årene så hvorfor skulle han lure meg nå. Matematikere er forutsigbare, politelige dyr, eller?
Akademisk asyl ble det og jeg kom inn på Bachelor i Informatikk, Matematikk & Økonomi (IMØ). Jeg visste at jeg ikke kom til å ta noen fag som har noe med hverken I, M eller Ø å gjøre. Jeg valgte ut fag fra katalogen som så interesante ut og tok dem istedenfor de jeg var satt opp for. Det fungerte fint og før semesteret var over var jeg overført til det Bachelorprogrammet som syntes fornuftig (les: DIGG). Miljø og Ressursfag var perfekt. Med mine kroniske besluttningsvegringer kan ingenting være bedre enn et bachelorprogram der jeg slipper å bestemme meg for hva jeg vil bli. Lenge leve tverrfagligheten! Og fred over de bekymrede sinn!

Det tok meg litt tid å finne meg til rette, men det viste seg at dette bare hadde med høsten å gjøre. Høsten er nemlig ikke bare mørk våt og kald, den er også fordummende. Uten å kunne si om det gjelder alle vil jeg prøve å postulere det her og nå: alle læringskurver blir lengre og brattere på høsten. Når våren kom viste mange ting seg. For eksempel sluttet det å regne og forkjølelsen slapp taket. Jeg hadde iløpet av høsten blitt vant med begge deler så når de slapp taket var det som å riste av seg et fuktig ullteppe. Når solen plutselig tilbydde meg gratis C vitaminer var alle akademiske tekster plutselig vakre på sin egne ubesluttsomme kunnskapsonanerende måte.

Ikke alle liker å studere. Jeg skal love deg kjære deilige leser, at jeg elsker å få lov til å leve under fattigdomsgrensen på lånte penger. Pensumet er tidvis min verste fiende og tidvis min beste venn. Alle kan lære å se gleden i å tyne to middager ut av en tjuekroning, i å forstå fagsjargong som kun er ytret i et pauserom på Oxford mellom ‘58 og ‘64 eller å bo sammen med fem skitne og late men koselige mennesker. Eller?

Når man er en stakkars student som lever under fattigdomsgrensen fører det med seg en del nyttig lærdom. Jeg har for eksempel lært noen engelske uttrykk som “first price” og “second hand”. Jeg har lært å stjele dusjsåpen til de jeg bor med uten at de merker det (håper ikke de leser dette), jeg spiser ofte tørre brødskiver til middag, og jeg har lært meg til å sove med ullundertøy og de fine, stripete raggsokkene mine om vinteren (veldig strømbesparende).

Men mitt beste triks for å spare penger, er å reise hjem en gang i blant (i mitt tilfelle til Sandnes); og det er der jeg har vært den siste uken. Hjemme eksisterer ingen av de engelske uttrykkene som får kjipe ting til å høres mindre kjipe ut, jeg får servert middag hver dag helt gratis, jeg kan ha ovnen på full guffe uten å tenke på strømregningen, og jeg får nye par med fine, stripete raggsokker. Ulempen med å reise hjem er at motivasjonen til å lese pensum forsvinner som dugg for kjøttbollene. Hver gang jeg skal hjem, skal jeg liksom “hjem å lese”. Å være “hjemme og lese” betyr i beste fall å panikklese et par sider på vei tilbake til Bergen igjen.

Som selvpålagt straff bestemte jeg meg for å flytte inn på lesesalen til jeg har tatt igjen det forsømte arbeidet, og det er altså der jeg er nå. Her er det liksom ikke så mye annet å finne på; jeg vet allerede antall kjeks-smuler som ligger på gulvet, og antall prikker i taket; og jeg har tegnet fine blomster på pulten min. Hjemme ble jeg kanskje ikke så mye mer belest, men forhåpentligvis veldig klar til å tilbringe resten av uken her; jeg, pensumbøkene og first price kjeksen min. Fint at det er helg snart.

.

Jeg er fullt klar over at jeg pleier å ha et par baller for mye i luften av gangen. Jeg vet multitasking er en risikosport som over kortere tid kun går ut over søvn og kosthold, men som på sikt tærer på helse og lommebok. Tingen er at dette vanligvis går usannsynlig bra. Inntil det plutselig skjærer seg.

Det verste er når dags- ukes- og månedsplanen man så sirlig har lagt opp med minimal plass for feilmargin tar en uventet vri. For all del, jeg liker rom for impulsivitet, men totalt uventede situasjoner faller meg stressende og tungt for hjertet. Når agendaen min sier jeg skal være et sted klokken 17.00, kommer det som et sjokk når jeg 17.05 finner ut at jeg egentlig skulle vært der klokken 15.00. Kjipt? I know! Flaut? Tell me about it! Men mest av alt hater jeg den bitre følelsen av nederlag. At systemet mitt svikter.

I dag skulle jeg på førstehjelpskurs med jobben. Som ansatt på et treningssenter er det viktig å kunne førstehjelp, og litt oppfrisking fra gymtimene i 3.klasse trengs når en nærmer seg 22. I godt og vel 2 uker har det vært planlagt at kurset skulle være i dag fra klokken 17.00-19.00. Det passet perfekt med resten av dagsplanen, men i går, midt mellom produksjonsmøte, location scouting, forelesning om lyd og enda mer location scouting til vårens kortfilmproduksjon fikk jeg en sms fra jobben. Jeg skummet fort igjennom og syntes jeg hadde fått med meg essensen. Bare en påminnelse om førstehjelpskurset. Å flott. Delete. Det sto jo allerede i agendaen min. 17.00-19.00. Så tenkte jeg ikke noe mer på det, bare fortet meg hjem, skiftet, og småløp ut igjen 20 minutter senere på kombinert Student-Tv og dokumentar research oppdrag.

Så da jeg i dag stresset meg fra workshop, gjennom effektiv printing av Student-Tv papirer på Ulrike Pihls hus (populært kalt U.Pihl), til McDonald’s (fymat!) og hev meg på bussen 16.45 og trodde alt var under kontroll, så var det ikke det. Jeg fant ikke frem til kurslokalet, og etter 10 minutter febrilsk leting måtte jeg gi opp og ringe en av kollegaene mine og spørre om veien til det hersens bortgjemte stedet.

Hun skjønte ikke hvorfor jeg ringte når det bare var 10 minutter igjen av kurset! HVA?!? Det viste seg at meldingen jeg fikk fra jobben i går IKKE var en påminnelse om sted og tid, men en beskjed om ENDRING av tid og sted. Jeg skulle vært der klokken 15.00. Men da var jo jeg midt i en annen avtale. Tabbe!

Så hva gjør man? Jeg kunne skylde på jobben som sendte beskjed via sms 24 timer før kursstart og antok jeg hadde fått det med meg, eller bite i det sure eplet og ydmykt beklage. Det er jo dessverre kun min egen feil. Jeg velger sjelden å være bitter, og tar det heller med et smil og som et tegn på at jeg må ta det mer med ro (håper bare sjefen min ser det på samme måte…)

Jeg hadde akkurat betalt 20.- for en bomtur med bussen til Sandviken. Uaktuelt å busse tilbake. Det er ikke så langt. Jeg var ikke våt, ikke kald, ikke sulten og ikke tørst, og hadde et beger med yoghurtnøtter i vesken. Så jeg la likegodt blidt ut på tur hjemover.

Å gå gjennom Sandviken var som alltid flott! Det er et av de tre mest sjarmerende strøkene i Bergen, og Bergen generelt er utrolig pittoresk, så det sier noe! (Må bare beklager jeg la igjen kameraet hjemme!). Byen så ut som den var hentet ut av en snøkule (sånne som du rister på og snøen virvler rundt). Jeg gikk i en halvtime og bare koste meg, og det er det lengste jeg har gått bare for å gå PÅ LENGE. Det var fantastisk deilig og avslappende, og det var digg å ikke tenke på noe annet enn å være akkurat der jeg var.

Jeg pleier å være vanskelig å få med ut på tur, men improviserte turer som dette tar jeg gjerne flere av! (Men helst uten stresset i forkant, takk!) Ikke minst førte dette til at jeg var hjemme 1 og ½ time tidligere enn forventet og hadde tid å lage meg mat! JIPPI!

Dagens moral i visa er:

1) Les meldinger ordentlig - ord til ord.

2) Gå tur oftere.

3) Dropp tunge vesker og høye støvletter når du skal på førstehjelpskurs!

Og skulle nå noen av kundene på jobben trenge akutt legeassistanse vet jeg om ikke annet hvor legevakten er. (Der måtte jeg suse innom på vei til Student-Tv fredag forrige uke fordi jeg trodde jeg hadde bihulebetennelse, det var dette med helse igjen…) Legevakten er forøvrig lokalisert på baksiden av Høyskolen, mellom Mat. Nat. og Bystasjonen, kanskje en 200-300m forbi Pastasentralen (nærmere Store Lungegårdsvann enn Bystasjonen egentlig). Er egentlig dårlig på å forklare, men Finn vet

Dessuten har jeg jo nødnummeret beredt. Og er ulykken ute kan det jo hende kunnskapen fra 3.klasse fortsatt sitter.

Jeg skal tale jusstudentenes stemme i denne bloggen, og det er med noe æresfrykt jeg går løs på oppgaven. Det er jeg som kommer til å forme ditt inntrykk på hvordan en stud.jur. er. Jeg vil dermed allerede nå fastslå noen punkter der jeg kanskje ikke lever opp til dine forventninger.

# 1: Jeg sitter ikke med blå- og hvitstripete skjorte. Og ikke eier jeg en slik en heller. Jeg har aldri hatt på meg en dockers bukse, og bruker faktisk mindre enn 1 000,- i måneden på klær. Det er ikke mange som tror på meg når jeg sier dette. Ikke på grunn av at jeg går veldig pent kledd, men fordi jeg går på fakultet jur.

# 2: Jeg bruker mindre enn 100 timer uken på lesesalen. Mye mindre. Det går ann å stå på eksamen samtidig som mann har et sosialt liv. Jeg har aldri før svart på spørsmålet om hvor mange timer en bør sitte for å få B i snitt, og kommer heller ikke til å gjøre det nå. Frustrerte sjeler uttaler ofte etter eksamen at hvor mye de leste ikke kan ha hatt noe sammenheng med karrakteren deres. Men jeg liker å leve i troen at vi får de karrakterene vi fortjener.

# 3: Jeg har venner på Historisk/Filosofisk fakultet. Det er riktignok ikke mange av dem, og mye av tiden går med på å krangle om skole. Men de finnes. Fra Handelshøyskolen derimot…

# 4: Jeg trenger ikke gå ut hver torsdag. Det er imidlertid sjeldent jeg holder meg hjemme for å se NrK. Og går jeg ut torsdagen treffer jeg alle mine medstudenter på KlarBar, så det er nok en vane.

# 5: Jeg er ikke advokatsønn med lommen full av ukelønn. Skulle virkelig ønske jeg hadde det. Men som lærersønn er det skralt med hjelp fra foreldre. Hvis en ikke regner med onkel-lånekasse da selvfølgelig.

Fem punkter og en stereotype brutt. Hvem sa at man måtte “være juss” for å begynne på juss? Men de studentene finnes de også…

Da var en relativt fin helg ferdigstilt. Eller forresten, helgen var jo kjempefin, men i lys av diverse hendelser må nesten fantastisk brukes.

Jeg tenkte å holde alle på pinebenken til midten av posten minst, mendet går ikke, jeg har det nemlig travelt. Jeg har forelesning om en time, men jeg skal rett til politiet for å avgi forklaringen min. De er ikke akkurat kjent for å erkjenne nødvendigheten av å gå på forelesning.

Here it comes: På torsdag var jeg på en fantastisk gratiskonsert på kvarteret (med SynKoke & Soda Fountain Rag). Det var generell velstand og jeg valgte å bruke mine siste sure opplånte på et par voksenøl. Alt var velstand, jeg hadde plutselig ikke lengre lommebok. Alt var fortsatt velstand. Jeg lånte penger til en falafel, alt var fint.

Jeg kan kanskje beskyldes for å være naiv, men jeg mister ting og finner dem igjen på kvarteret hele tiden. Det er mer regelen enn unntaket. Det er sikkert en slags dynamikk i det også, atferdsøkologi og slikt.

Det som skjedde deretter var det bekymringsverdige. Jeg fant ikke lommeboken min hos ansvarlige på Kvarteret. Jeg gikk å anmeldte det som tyveri, sperret kortet og sjekket nettbanken for sikkerhetsskyld. Så gikk jeg på fest i benektelse for den digitale visningen av min ulikviditet. Det nettbanken viste var fem røde siffer FØR kommaet. Svart på blekblått sto det at jeg hadde ti tusen norske pengeenheter. Ikke bare var det en person som har fratatt meg min nydelige røde lommebok med hjerter og fine suvenirer fra hele verden i. De har også svindlet meg for ti tusen kroner som jeg ikke har!

Dette er foresten det tredje innlegget jeg skriver siden laptopen min har krasjet midt i to andre.

Ellers var helgen veldig fornøyelig med gamle venner og nytt øl. Bedre enn andre helger. Ikke alle, men mange. La oss møte hverdagen, med et smil og et håp om snarlig reetablering av mine såvidt positive betalingsmidler.

Det var en gledens dag da rørleggeren endelig kom for å montere varmtvannstank og fikse hovedkran. Da han var ferdig ble vi lovet varmt vann om få timer, eller i det minste neste dag. Vi danset av glede, vi sang og skålte. Vi var rett og slett lykkelige meg og mine to samboere; endelig var tilværelsen tilbake til normalt.

Den gang ei. Rørleggeren hadde koblet ting feil. Vi har fremdeles ikke varmt vann, annet enn på vaskerommet, noe som hjelper fint lite. Spesielt når vi føler at vi trenger en god, varm og lang dusj. Banning og steiking måtte til, og lille meg rømte hjem til opphavet for å roe meg ned litt, samt dusje. Det må være den beste dusjen jeg noen gang har tatt.

Neste uke må da virkelig ting føle for å ordne seg?