Påstand: “Det er ikke så mange folk med synlige farger på gata i Norge”.

SDrømmen om å skrive et genialt verk fører hovedpersonen i Hamsuns Sult (1890) ut i en masochistisk situasjon der han må straffe seg selv. Begrepet masochisme stammer fra navnet til Sacher-Masoch, på grunnlag av hans roman Venus in Furs (Venus im Pelz, 1870). Deleuze hevder at Sache-Masoch innfører en ny type narrativ struktur innen romansjangeren, der utsettelse er nøkkelordet. MacKendrick tar opp arven etter Deluze og kommer med påstanden om at leseren, ved å lese denne type litteratur, kan oppnå nytelse av typen Counter-pleasures, ved ikke å få tilfredsstilt sitt narrative begjær.

Ernst H. Gombrich, oversatt av Hanne S. Hidle.

En av det forrige århundrets viktigste kunsthistorikere, Ernst H. Gombrich, døde 3. november i fjor. Replikk presenterer her, for første gang på norsk, Gombrichs artikkel “Kunstliteratur“.

I en avstemning arrangert av det britiske magasinet SFX ble Arthur C. Clarkes roman 2001. A Space Odyssey kåret til den femte beste science fiction-romanen gjennom tidene. De samme leserne som stemte romanen inn på femteplass kåret Stanley Kubricks film 2001. A Space Odyssey til tidenes fjerde beste science fiction-film. Handlingsmessig kan de to verkene tilsynelatende minne om hverandre. Likevel avslører en nærlesing av formelle strukturer i verkenes narrative apparater at de tilhører to svært forskjellige kunstneriske tradisjoner. Den ene tradisjonen peker bakover i tid, mot det moderne gjennombruddet. Peker den andre fremover i tid, mot det moderne sammenbruddet?

I eit intervju med Alf Van der Hagen i boka Dialoger (1993) uttrykker forfattaren Gro Dahle ein voldsom fascinasjon for det brutale. Her seier ho at ho kjenner seg heime i og ofte tenker på det brutale: «Jeg elsker å tenke på å legge hunden min i stekeovnen og skru på varmen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg går stadig og tenker på voldsomme ting. Groteske bilder snurrer rundt i hodet mitt. Hvordan ville det være å tenne på seg selv?

Businesswomen, as opposed to businessmen, follow unexploited venues into the market, and combine values from the private sphere with values from the public sphere. They tend to place greater emphasis on what has traditionally been considered «non-business values». Do businesses established and run by women differ from socalled traditionally run businesses?

En analyse av Chiracs og Clintons globaliseringsretorikk
«Globalisering» er på alles lepper. I diskusjoner om politikk, økonomi, kultur eller et hvilket som helst annet felt virker ordet nærmest uunngåelig. For noen ser det ut til å betegne løsningen på alle problemer, mens andre bruker det til å male fanden på veggen. Også i den akademiske debatten varierer standpunktene fra entusiastisk optimisme til sterk skepsis - og definisjonene av begrepet varierer tilsvarende (i samsvar med dette). De som følger «globaliseringsdebatten» vil vite at den ikke kjennetegnes av presisjon. Begrepet har en mengde forskjellige betydninger - noe som gjør det til et nyttig retorisk redskap for entusiaster såvel som skeptikere. Å gi begrepet dets meningsinnhold har vidtrekkende politiske konsekvenser, og begrepet i seg selv blir dermed sentralt i debatten. Følgelig blir det interessant å analysere hvordan begrepet «globalisering» brukes av ledende politikere.

Ungdommens forestilling i Maldorors Sanger av Comte de Lautréamont.
I 1868 gir en ung mann seg i kast med et ekstremt verk. Med samtidens rådende idealer i tankene ønsker han å frigjøre seg fra sine litterære spøkelser. Verket, Maldorors Sanger, iscenesetter et sadistisk monster viet til ondskap og som jakter på sitt speilbildet gjennom møte med unge gutteskikkelser. Det er en umulig søken der begjæret aldri lar seg tilfredsstille. Sammen med fortellerens grusomme ironi utgjør dette verkets bevegelse. Verket skapes strofe for strofe uten en bestemt idé om hva det endelige resultatet skal bli. Men ved å sette de store forfattere og klisjéer fra verdens litteraturen på prøve, viser Lautréamont veien mot den poetiske modernismen.

Isidore Ducasse oversatt av Sébasyien Liautaud og Espen Andresen

Kva er ein sjølvbiografi? Er det eit skriveprosjekt der forfattaren skodar på sin eigen navle og skriv om den? Ein som innbiller seg at han er interessant for andre å lese om? Det kan det vere, men det kan også vere meir, mykje meir, som til dømes Friedrich Nietzsche sin sjølvbiografi Ecce Homo. Nietzsche sin sjølvbiografi viser at sjangeren kan seie noko vesentleg om kva eit menneske er, eller kva identitet er. Kva er ei hovudfagsoppgåve? Er det noko ein skriv utelukkande med tanke på å få seg ein universitetsgrad? Noko ein gjer av plikt i ein så vitskapleg og akademisk sjargong som mogleg? Det kan det vere, men det kan, og kanskje også bør, vere meir enn det. Det kan vere noko som får direkte konsekvensar for eins daglege liv.