Musikk er toner og lyder som møter oss, uten at disse selv kjenner et språk. Det er uttrykk som fremviser noe, uten at en kan spørre hvilken mening musikk har i seg selv. Hvilken praksis viser begrepet «klassisk» musikk til? Og hvorfor er det enighet om at denne musikken krever en seriøs lytting? I denne artikkelen skal jeg gjøre en historisk undersøkelse av opprinnelsen til betegnelser som «komponist» og «musikalsk verk».  På 1800-tallet vokste det frem en ny estetikk hvor musikk ble fristilt fra de andre kunstformene. Dette innebar en drastisk endring av hvordan en forstod musikk og hvilken mening en tilskrev dens utøvelse. Den historiske undersøkelsen vil bli konkretisert gjennom Franz Schuberts (1797-1828) transformasjon av liedersjangeren fra betegnelsen selskapssang til kunstform. Schubert levde i en tid da den vestlige musikktradisjonen var i en avgjørende endring. Det er vanlig å klassifisere ham som en «romantisk klassisk» komponist. Med dette menes at en finner nærhet til både Beethovens og til Schumanns musikk. Komponisten blir i begynnelsen av romantikken et kunstnergeni som gjennom sin kreative utfoldelse kan gi en ny forståelse hos lytteren. Dette erfaringsaspektet ved kunsten ønsker jeg å komme inn på i min presentasjon av Schuberts sangsyklus Winterreise.   

Alle land har elitegrupper, også sosialdemokratiske Norge. I store,komplekse samfunn vil alltid noen inneha privilegerte posisjoner, men samtidig råder demokratiske idealer som vektlegger likhet og like muligheter for alle. 

Forholdet mellom demokratiet og elitene vil aldri være uproblematisk. Derfor er det viktig å holde våre eliter under nøye oppsyn og spørre: Hvilke norske eliter har vi, hva kjennetegner disse og hvordan forholder de seg til hverandre? Er det slik at elitene kan opptre ut i fra felles interesser på tvers av befolkningens interesser? 

DE BESTE BLANT OSS. Hva er en elite? Kunnskapsforlagets ordbok definerer «elite» som «de beste, dyktigste av en gruppe». Dette var også utgangspunktet til den italienske sosiologen og økonomen Vilfredo Pareto. Han startet den klassiske eliteforskningen ved å påstå at man, i et samfunn, alltid kan identifisere noen som er bedre, dyktigere og driftigere enn andre. Disse mente Pareto var eliten innenfor sitt felt, og at det alltid er en slik elite som virkelig styrer politikken. De  store massene kan aldri bli noe annet enn sekundære aktører; politikk er et fåmannsspill, når det skjer politiske endringer, er det en elite som byttes ut med en annen. Det som holder et samfunn friskt er ikke demokratiet, men elitesirkulasjon. Historien er ikke historien om klassekamp, men gamle eliters gravplass.   

DERSOM DU LESER denne lederen er du sannsynligvis en smilende skattebetaler, medlem av en fagforening og relativt fornøyd med lønnsvilkårene dine. Og dersom du ikke er det allerede, vil du mest sannsynlig bli det i løpet av noen år. Det er slik Rune Sakslind i denne utgaven av Replikk omtaler den «akademisk utdannede middelklassen». Og det er deg. Og det er oss. Det er nemlig ikke hvem som helst som leser Replikk, og det er heller ikke hvem som helst som setter det sammen. Vi tilhører en spesiell aldersgruppe, jobber eller studerer ved utdanningsinstitusjoner, eller vi er nyutdannede som er i ferd med å finne vår plass i den nye økonomien. Er vi folk flest? Er vi en elite? Og hvem har i så fall makten til å båssette oss på den måten? Én ting er sikkert: folk flest leser ikke Replikk. Sånn er det bare. Derfor er vi tungt finansiert av fellesskapet, og får årlig 50 000 kr i støtte! Trykkekostnadene per blad er femti kroner, og vi selger dem for trettifem. Når folk flest finansierer gildet, ønsker vi jo også at flest mulig skal kjøpe tidsskriftet. Og flere kjøper det når det koster mindre enn en halvliter. Da får det heller bare være at Replikk ikke har livets rett fra et økonomisk perspektiv. Med hver utgave ønsker vi derimot å veie opp det negative regnestykket ved å føre noe lett omsettelig kulturell kapital tilbake til samfunnet. Om du er en tidsskriftleser, vil nok mange kalle lesevanene dine elitistiske, og denne gangen har vi latt temaet «elitisme» dekke alle de ordinære tekstene i Replikk. Selv om temaet kan virke utdebattert etter debatten som oppstod i kjølvannet av Magnus Marsdals «FrPkoden», påpeker eliteforskere at kunnskapen om norske eliter er mangelfull. Debatten har i stor grad omhandlet den kulturelle eliten, som står usedvanlig svakt i Norge, mens den økonomiske og politiske eliten har sluppet unna. Dette belyser vi i Tore Rafoss’ artikkel «Hvem er den norske eliten?», samt i vår samtale med sosiologene Olav Korsnes og Rune Sakslind. I tillegg har vi blant annet tekster som berører venstresidens selvransakelser, forskeres språkbruk, litterære kanondannelser og religiøse eliter. Som vanlig slår vi også et slag for små bergensbaserte forlag, og gir dere utdrag fra kommende utgivelser fra Baskerville og Gasspedal.  «Pericle den Svarte» fra Baskerville er en hardtslående skildring fra Napolis underverden, mens Gasspedals «Språk og skrift, ønsket om å vende dem ryggen» er et dykk inn i hodet til den belgisk-franske poeten Henri Michaux. Våre fysiske omgivelser fortelle oss også noe om maktforhold i samfunnet. Den danske kunstneren Sidsel Meineche har laget det arkitekturinspirerte kunstverket «Render» spesielt for Replikk. I tillegg har Alf Isak Nordli fra Bergen Arkitektskole skrevet teksten «Arkitektur og antimakt» mens journalist Hilde Kristin Strand kommenterer med «Den folkelege arkitekturen». Etter et skuffende statsbudsjett, sett fra universitetenes side, ble rektor Grønmo intervjuet om manglende bevilgninger på Dagsnytt 18. Programleder Steinfeldt påpekte tørt at med dette budsjettet var HF-bygget dømt til fortsatt å se ut som «Sarajevo anno 1994». Likevel synes UiB at det er verdt å støtte vår utgivelse hvert år. Enn så lenge.    Ida Fauskanger & Eilif Ursin Reed