Den folkelige arkitekturen?
Arkiv for kategorien 'Artikler'
Kanon - et spørsmål om verdisyn
Kanonisering av litteratur handler om mer enn de litterære verkene i seg selv. Gjennom kanoniseringprosesser blir det tydelig hvilke syn og perspektiver som ligger til grunn for vekting av litterær verdi. Nettopp derfor er det svært viktig å ha klart for seg målet med kanonisering og behovet for litterære kanoner. I Skandinavia har kanondebatten overskygget viktige prinsipielle debatter om kultursyn og verdispørsmål. Våren 2007 ble en kanonvår for norsk litteratur. Både litterære verk og forfattere ble gjenstand for debatt i forbindelse med hvilke verk, og hvem, som burde tas med i formuleringen av norske kanoner. Kanoniseringstrenden har preget hele Skandinavia i begynnelsen av 2000-tallet. Tendensen har vært særlig tydelig i Danmark, hvor det danske undervisningsdepartementet og senere kulturdepartementet gikk i spissen for danske kanoner innen litteratur og andre kulturkategorier. Den danske kulturkanon ble offentliggjort i 2006. Norge og Sverige har også formulert nasjonale lister over «det beste» innenfor ulike kategorier, dog ikke med regjeringene som initiativtakere. I alle de skandinaviske landene har kanoniseringsprosessene ført til offentlige debatter.
Komponistgeniets fødsel
Musikk er toner og lyder som møter oss, uten at disse selv kjenner et språk. Det er uttrykk som fremviser noe, uten at en kan spørre hvilken mening musikk har i seg selv. Hvilken praksis viser begrepet «klassisk» musikk til? Og hvorfor er det enighet om at denne musikken krever en seriøs lytting? I denne artikkelen skal jeg gjøre en historisk undersøkelse av opprinnelsen til betegnelser som «komponist» og «musikalsk verk». På 1800-tallet vokste det frem en ny estetikk hvor musikk ble fristilt fra de andre kunstformene. Dette innebar en drastisk endring av hvordan en forstod musikk og hvilken mening en tilskrev dens utøvelse. Den historiske undersøkelsen vil bli konkretisert gjennom Franz Schuberts (1797-1828) transformasjon av liedersjangeren fra betegnelsen selskapssang til kunstform. Schubert levde i en tid da den vestlige musikktradisjonen var i en avgjørende endring. Det er vanlig å klassifisere ham som en «romantisk klassisk» komponist. Med dette menes at en finner nærhet til både Beethovens og til Schumanns musikk. Komponisten blir i begynnelsen av romantikken et kunstnergeni som gjennom sin kreative utfoldelse kan gi en ny forståelse hos lytteren. Dette erfaringsaspektet ved kunsten ønsker jeg å komme inn på i min presentasjon av Schuberts sangsyklus Winterreise.
Hvem er den norske eliten?
Alle land har elitegrupper, også sosialdemokratiske Norge. I store,komplekse samfunn vil alltid noen inneha privilegerte posisjoner, men samtidig råder demokratiske idealer som vektlegger likhet og like muligheter for alle.
Forholdet mellom demokratiet og elitene vil aldri være uproblematisk. Derfor er det viktig å holde våre eliter under nøye oppsyn og spørre: Hvilke norske eliter har vi, hva kjennetegner disse og hvordan forholder de seg til hverandre? Er det slik at elitene kan opptre ut i fra felles interesser på tvers av befolkningens interesser?
DE BESTE BLANT OSS. Hva er en elite? Kunnskapsforlagets ordbok definerer «elite» som «de beste, dyktigste av en gruppe». Dette var også utgangspunktet til den italienske sosiologen og økonomen Vilfredo Pareto. Han startet den klassiske eliteforskningen ved å påstå at man, i et samfunn, alltid kan identifisere noen som er bedre, dyktigere og driftigere enn andre. Disse mente Pareto var eliten innenfor sitt felt, og at det alltid er en slik elite som virkelig styrer politikken. De store massene kan aldri bli noe annet enn sekundære aktører; politikk er et fåmannsspill, når det skjer politiske endringer, er det en elite som byttes ut med en annen. Det som holder et samfunn friskt er ikke demokratiet, men elitesirkulasjon. Historien er ikke historien om klassekamp, men gamle eliters gravplass.
Om menneskerettigheter og sivil ulydighet
Det finnes en del opplagte hindringer knyttet til realiseringen av den vestlige, liberale ideen om demokratiet. I denne artikkelen forsøker vi å belyse hvordan disse problemene er knyttet til kommunikasjon og forståelsen av andre mennesker, og ønsker å bestemme disse momentene som betingelser for forholdet mellom beslutningsmyndighet og berørte parter.
Ved å synliggjøre svakheter i dette forholdet, er det mulig å stille kritiske spørsmål til den normale forståelse av betingelsene for en fungerende kritisk offentlighet, slik betingelsene er normativt befestet gjennom konvensjonene om menneskerettighetene. Ut ifra dette vil vi tilnærme oss fenomenet sivil ulydighet som et symptom på en utilstrekkelighet i denne forståelsen.
Telavåg i tiden - Krigshistorie i det offentlige rom
Fortiden er i stadig forandring. Oppdagelsen av nye kilder kan endre oppfatningen av historiske hendelser. Strømninger i samtiden setter også i stor grad sitt preg på vår vekslende fortidsforståelse. Historieskriving kan i ytterste konsekvens sees på som nåtidens speiling av det forgangne, og utgjør en refleksjon som nødvendigvis alltid vil være i endring. Det er ikke dermed sagt at noenlunde eksakt viten om fortiden er umulig. Stadige nye innfallsvinkler på fortiden gjør imidlertid historiefaget spesielt dynamisk.
Denne vekslende fortidsforståelsen kommer til uttrykk i medienes historieformidling. I det følgende skal avisenes framstilling av krigshistorien til Telavåg bli presentert. Utviklingen av denne historien skal dernest bli sett i lys av samfunnsutviklingen fra tidlig etterkrigstid og fram til i dag. Teori om kollektiv erindring vil dessuten bidra til å klargjøre hvordan bestemte fortidsforståelser oppstår. I første omgang vil jeg selv formidle historien, basert på dagens forskningsfront. Etter Tysklands okkupasjon av Norge 1940 ble det opprettet forbindelseslinjer til Storbritannia over Nordsjøen. Det lille fiskerisamfunnet Telavåg ble i denne forbindelse et viktig utfartssted for nordmenn på flukt vestover. Bygda ble også en sentral ankomsthavn for agenter, våpen og utstyr fra Storbritannia, som skulle settes inn i motstandskampen. Deltakelsen i denne illegale trafikken over Nordsjøen fikk imidlertid alvorlige følger for Telavåg.
Digitalisme og kryptering
ETTER DEN DIGITALE RE-EVOLUSJON og internetts sammensnøring er det på tide med en liten røykepause. Når alt er digitalisert kan vi puste lettet ut - vi tar en sikkerhetskopi av sivilisasjonen og kan med god samvittighet fortsette å ødelegge originalen. Hvis noe skulle gå galt har vi alltids en reserve. Men hvem skal sitte med lisensen, og hvor skal vi gjemme nøkkelen? I medievitenskap på videregående skole uttrykte min lærer en gang sin bekymring over IT-utviklingen. Tendensen var, sa hun, at flere og flere ville benytte seg av IT-verktøy daglig, mens etter hvert færre og færre ville sitte med kjennskap til hva som faktisk foregikk under panseret på de millioner spredte PC-er rundt omkring. Bare et lite knippe «ingeniører» og «arkitekter» ville i virkeligheten styre butikken.
Hva så om min lærer hadde rett? Hva om IT-teknologien i vesentlig grad styres av noen få utvalgte arkitekter? All kunnskap er på en måte relativ, eller i det minste basert på virtuell viten - muligheten for at i det minste noen vet det vi ønsker å vite - for ingen kan simpelthen vite alt. En konsentrerer seg om utsikten, og lar andre tråkke stien. Internett ligger som en idyllisk landevei foran oss mens søkemotoren «Google» durer jevnt under panseret. Hvorfor bry seg om hvem som smører og vedlikeholder motoren? I internetts lykkelige og naive barndom ble disse søkemotorene kalt «edderkopper» (spiders), for noen måtte jo ligge i sentrum og overvåke disse nettene. I dag kalles de altså søkemotorer. Om det er fordi de er blitt mer objektive og maskinelle i sine søk, er uvisst. Det låter i hvert fall mer stuereint enn edderkopper og nett, og selv om sistnevnte fremdeles er i bruk, vil de nok snart havne i søppelkurven.
Filosofisk antropologi à la Plessner
På spørsmålet «kva er mennesket?» var svaret ein gong opplagt: Mennesket er eit vesen som er skapt i Guds bilde. I dag finst det heilt andre typar svar, til og med eit som er slik: Mennesket er ein biologisk maskin, styrt av ein evolusjonært oppstått nevro-computer. I og med marknadsliberalismen er det også høgkonjunktur for ideen om at mennesket er ein rasjonell, nyttekalkulerande og egosentrisk aktør. På spørsmålet «kva (slags fenomen) er mennesket?» er der naturlegvis ei rad andre svar i tillegg. Det er berre det at desse ikkje lenger dominerer i media og i det allmenne snakket. For om lag 25 år sidan heitte det seg til dømes at mennesket er eit sosialt vesen, forma av sosiomaterielle faktorar og kulturelle mønster. Det finst framleis teoretikarar som seier dette, dei er ikkje utdøydde. Men dei har ikkje «tidsånda» på si side lenger. Dei møter ikkje same breie aksept for påstanden sin om at det meste er samfunnsmessig bestemt, at alt, eller nesten alt, ligg i dei sosiale relasjonane. Det er blitt meir vanleg å tru at alt, eller nesten alt, ligg i den genetiske koden. Men det er dumt å forveksle populariteten til ein bestemt teori om mennesket med at den er rasjonelt grunngitt eller verifisert
Europeisk universalisme
Immanuel Maurice Wallerstein (f.1930) er amerikansk sosiolog utdannet ved Columbia University i New York. Han har virket som professor i sosiologi ved McGill i Montreal og Bingham University New York, o...
Alt var så smått
Stadig vekk kjem folk bort til meg og spør meg om eg snart kjem med noko nytt, om eg nokon gong kjem til å spela konsertar igjen og liknande. Dei gløymer ikkje så fort. Det er delvis skuffande å sjå at eg òg appellerer til «den lille mann». Eg brukar å skjæra dei av med noko tomt snikksnakk, til dei blir leie. Det er særleg når klokka er passert midnatt at eg får henvendelsar av denne typen. Dei få som insisterar på å ha ei samtale, fjernar eg ved å seia at eg ikkje har teke i eit instrument på over fem år, og ikkje har skrive ei einaste setning utanom handlelister dei siste ti. Men som sagt, dei fleste trekker seg snart unna.