Kjartan Fløgstad og Erling Fossen i samtale om den nye radikale uoversiktligheten

I dag er det vanskelig å knytte begrepet radikal til noe entydig. Industriarbeideren bærer ikke lenger utviklingen i det moderne, og kan derfor heller ikke revolusjonere det. Dermed er det blitt vanskelig, og ifølge mange bakstreversk, å begrepsfeste det moderne gjennom gamle motsetninger, som sentrum versus periferi, kapitalisme versus tradisjonalisme eller kapitaleier versus arbeider. Men i den politiske rutineretorikken lever slike begreper videre, noe som fikk ekstreme utslag under EU-debatten. Da endte vi opp med en forenklet konflikt mellom et elitistisk, kapitalistisk og sentralisert EU og et bakstreversk og reaksjonært Bygde-Norge.
REPLIKK møtte Kjartan Fløgstad og Erling Fossen, to norske intellektuelle tekstprodusenter som begge knytter seg til en radikal tradisjon, for å samtale over den nye uoversiktligheten.

Elise Fagerli ble bare 25 år. Hun rakk akkurat å fullføre hovedfaget ved Statens skole for kunsthåndverk før hun mistet livet i en trafikkulykke, 21. januar i år. REPLIKK viser i dette nummeret et utvalg av arbeidene hun leverte som hovedfagsprosjekt samt noen tidligere arbeider innen samme tematikk. Det følgende er et utdrag fra den teoretiske delen av hovedoppgaven, som viser hennes refleksjoner omkring det hun skapte.

Temaet for hovedfagsarbeidet mitt er, som tittelen tilsier, å utforske skriftens muligheter som bilde eller som illustrasjon. Bakgrunnen for dette valget av tema, har vært et ønske om å bruke skrift som det børende element i et bilde. tidligere har jeg arbeidet endel med ’skriftbilder’ i forskjellige grafiske teknikker. Dette har enten vært bilder med enskals dekorativ illusjon av skrift, eller også bilder men en virkelig tekst, vhor skriften har et leselig innhold, og samtidig brukers aktivt som billedelement for å understøtte tekstens tema. Det er dette siste jeg har hatt lyst til å utforske mer.

Jeg har valgt å arbeide med en konkret reell tekst, fordi det ga meg mulighet til å manipulere med det litterære (språklige) betydningsinnholdet i teksten - enten ved å gi skriften en bestemt utforming, eller ved å sette den inn i en ‘ny’ sammenheng. Når jeg her og i fortsettelsen bruker begrepet litterært innhold, har dette lite med litteraturvitenskap eller -historie å gjøre. Jeg bruker begrepet for å skille mellom  ‘det leselige’ innholdet i teksten, og det formmessige (visuelle). Jeg har imidlertid ikke hatt noe ønske om å formidle et bestemt budskap (selv om muligheten for dette absolutt har vært tilstede). Det som har vært viktig for meg, har vært å illustrere teksten “på dens egne premisser”. Jeg har prøvd å nærme meg teksten fra forskjellige vinkler, og med forskjellige holdninger. Hvor langt kan jeg gå før teksten styrer vildet? Og omvendt?

I forbindelse med en norske oversettelsen av Hannah Arendts Vita activa oder Vom tätingen Leben skal jeg gi en omtale av noen trekk ved Arendts liv og skriftlige arbeider. Hovedvekten vil bli lagt på utvalgte temaer fra den nyoversatte boken. Jeg skal prøve å sette disse inn i en ramme som forhåpentligvis kan inspirere mange til å lese både dette og andre av Arendts verker. Jeg har valgt å dele artikkelen i tre: Del I omhandler Arendts liv og forfatterskap i mer generelle vendinger. Del II setter fokus på hennes begreper om “tenkning” og “dømmekraft”, særlig i den grad de knyttes til det politiske liv. Del III blir viet Vita Activa - Det virksomme liv. Da dette er en svært innholdsrik bok, vil fremstillingen her bare omfatte noen av de etter min mening mest sentrale punktene.

Då Bernhard Suphan i 1877 avslutta det siste bindet av den monumentale historisk-kritiske Herder-utgåva han redigerte, stabla han alle dei 34 binda over i vindaugsposten, steig sjølv opp på dei og styrta seg ut i døden. Han mottok aldri noko bevis på offentleg anerkjenning for arbeidet sitt. Og eit innblikk i det seinare historiske etterlivet til Herders verk, ville nok ha fått både Herder og hans utgjevar til å rotere i sine graver. NS-resepsjonen i 1930-åra gjorde Herder til herold rasenasjon, rasefolk og førarstat, og sidan har førestellinga om Herder som opphavsmann til moderne irrasjonalisme og etnisk nasjonalisme i Europa levd vidare som del av ryktet og fordommen om hans sjeldant leste verk.

Jeg ved, at min frelser lever, og jeg skal beskue Gud af mit kjød. - Job. 19.25,26

“Det er ikke uden Interesse for mig at faa Forklaring paa, hva det dog er for en sælsom Virksomhed min Hjærne bedriver i Nattens Mulm og Mørke mig aldeles uafvidende”, skriver Knut Hamsun i artikkelen Fra det ubevidste Sjæleliv etter en lang og nitidig beskrivelse av “et enkelt træk af mine mange, det siste af dem, noget der har hændt mig her i Lillesand”. I beste sjelsnaturalistiske ånd viser han hvordan inspirasjonen kan komme til ham om natten, for så å slakte samtidens store diktere. Hamsunvenner nikker gjenkjennende og tenker med fornøyelse på Sult-heltens ene inspirerte skrivestund og Nagels rop mot de etablerte storheter. Det samme samfunn av venner vil forhåpentligvis fortsette å nikke og kanskje til og med slå følge på min askeladdvandring inn på den hamsunske kirkegården.

I den norditalienske regionen Liguria ligger fjellandsbyen Triora. På femtenhundretallet var den i sterkere grad enn nabolandsbyene hjemsøkt av hekseprosesser. Forfatteren har som hovedfagsstudent i sosialantropologi besøkt stedet en rekke ganger, og klarte etter hvert å nå inn på folk. Og i folkeminnet levde de utroligste ting…

Før i verden var det en selvfølgelighet for beleste mennesker å søke moralsk inspirasjon i skjønnlitteratur. Av Ibsens Brand lærte man om fanatismens viderverdigheter, av danskenes Brandes at litteraturen skulle sette problemer under debatt. Men sekstiåtterne gjorde opprør mot overdreven tro på skjønnlitteratur. En av dem, filosofen Gunnar Skirbekk, sa i et (glimrende) essay at “poetokratiets” tid var over. Nå hadde Norge endelig fått filosofer og sosiologer som kunne opplyse de innfødte om samfunnets og moralens natur på en saklig (men radikalt partisk!) måte, blottet for dikternes føleri.

Eksamenskommisjoner, doktorgradsnemder og fagkomitéer slites mellom ulike sett av kriterier for hva som er god historie og hva som er ny kunnskap. Mangfoldet har forsterket sin stilling i vårt fag. Hva innebærer dette, er det en trussel eller en mulighet? Det er verdt å stille seg slike meta-spørsmål på 1990-tallet av flere årsaker, ikke minst på grunn av opplevelsene i vår samtid og de mer eller mindre ekstreme retninger som har kommet til uttrykk i andre disipliner innen humaniora og samfunnsvitenskap.

Både hovedstaden i Estland, Tallin, og Vestlandets hovedstad, Bergen, er gamle Hansabyer. Per i dag faller de imidlertid begge utenfor den europeiske melkeruten. Men det forhindrer dem ikke i å tilpasse seg EU, med et tempo som bare astronauter er kjent med. Er gjenopprettelsen av det estiske kristelige studentforbundet; EKÜÜ, et ledd i denne tilpassingen? Eller er forholdene mer kompliserte enn det fem representanter fra Bergen kristelige studentforbund klarer å forstå etter seks dagers vennskapsbesøk? Fins det grunnlag for dialog, på tvers av religiøse og kulturelle skillelinjer?

Det er ei kjensgjerning at hovudoppgåva er snubletråden for mange hovudfagsstudentar. Fagstudiet går oftast greitt unna, men når ein for alvor skal til med hovudoppgåva, stansar progresjonen opp. Frå dette punktet er det mogleg å skli inn i mange vonde sirklar, ja rett og slett få det vanskeleg med seg sjølv og livet. Kvifor? Det gjeld da berre ei skarve hovudoppgåve…?