Espen Aarseth og Jostein Børtnes i samtale om den kulturelle forvirringen i informasjonssamfunnet

Når strukturane vert mjuke,…

Kva bør ein som studerer kultur vera oppteken av? Kva interesser ligg til grunn for valet av bestemte forskingsobjekt? Kva erkjenningsstatus og verdi har studiet av kultur og kulturobjekt? Og korleis vert kulturstudiet og forskardialogen utfordra av dei teknologiske endringane vi er vitne til i dag? Replikk samla to kulturforskarar for å drøfta desse problemstillingane: Espen Aarseth, førsteamanuensis i humanistisk informatikk, og Jostein Børtnes, professor i russisk. Vi lot dei opna med å reflektera litt over sine eigne felt og sitt eige faglege arbeid.

Intervju med Normann Kirkeeide om forskningsformidling

Normann Kirkeeide er journalist i Bergens Tiende (BT). De to siste årene har han vært ansvarlig for kronikk-spalten. REPLIKK spurte han om sammenhengen mellom journalistikk og forskning, med utgangspunkt i at forskningsformidling er en utfordring i begge leire.

E”… det finnes elementer i universet som ikke kan danne noe rasjonelt hele i kombinasjon med de andre elementene, og som, sett fra et hvilket som helst system disse elementene kan danne, bare kan betraktes som irrelevante og uheldige - som “skitt” så å si, og som ting som er malplassert.” (William James.)

Propaganda og agitasjon var bolsjevikenes viktigste redskap i spredningen av sine idéer til sovjetstatens innbyggere. Den omfattende indoktrineringen tok sikte på å formidle en verdensanskuelse som brøt med alt det bestående. Dersom vi studerer sovjetisk tendensiøs kunst og litteratur, vil vi imidlertid se at en vesentlig del av de “nye” idéene har sine røtter i eldre russisk kultur, altså den kulturen som man ønsket å bryte med. Slik bygger den sovjetiske statsmytologien i stor grad på et eldre russisk mytemateriale. I det følgende skal vi se hvordan disse mytene gjenoppstår med oktoberrevolusjonen og utvikler seg utover på 20- og 30-tallet, samt hvordan de gjennom propagandaen bidrar til å legitimere og forklare sovjetstatens eksistensberettigelse og de krav som ble stilt til enkeltmennesket innenfor dette systemet.

Gjennom økologar og nyreligiøse er Moder Jord blitt relansert, seinast uttalte den bergenske miljøkrigaren Kurt Oddekalv at han var gift med to: kona si og Moder Jord. I den norrønne mytologien erobrar og giftar krigaren seg med landet og jorda, ei kvinneleg makt, og inngår dermed ein allianse med desse.

Målfrid Henriksbø om norsk og irsk nasjonalteater…

(uten ingress)

Mer kunnskap om fosterets utvikling og genetiske anlegg aktualiserer på nytt abortdebatten i Norge. Skal en kunne velge hvilket barn en vil ha, og ikke bare om en vil ha barn? Alliansen mellom Arbeiderpartiet og SV når det gjelder selvbestemt abort slår sprekker i forbindelse med moderne fødselsteknologi. SV samarbeider heller med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i enkelte fosterpolitiske saker.

“Nøkkelen til livet” har opp igjennom tidene vært gjenstand for dyp interesse og nysgjerrighet blant folk. Mennesket har lett etter sannheten om livet og dets opprinnelse, og har søkt etter svar på dette i ulike religioner og overbevisninger. I vår tidsalder er vitenskapen kommet så langt at vi mener å ha kunnskap om hvordan liv utvikler seg; nøkkelen til livets mysterier ligger i genene - arvematerialet vårt. Naturen setter ikke lenger grensene, det er det vi som må gjøre.

Begrepet det kristne høyre kommer fra USA, og er blitt brukt til å beskrive religiøst baserte, politisk konservative pressgrupper som Moral Majority og Christian Coalition. Disse gruppene har hatt sin basis i de teologisk mest konservative segmentene av hvite protestanter, vanligvis omtalt som evangeliske eller fundamentalistiske. Det kristne høyre blir sett på som en politisering av fundamentalistisk kristendom som gir seg utslag i politisk konservatisme. Gir dette begrepet en dekkende beskrivelse av politiske aktører på det kristne velgermarkedet i Norge? Og finnes det strømninger blant velgerne som en slik bevegelse kan få fotfeste i?

I faglitteratur som tar for seg temaet ironi, finner vi ofte henvisninger til en spesiell variant av fenomenet kalt Thomas-Mann-ironi. Thomas Manns skrivestil kjennetegnes ved en ironisk distanse til det stoffet som behandles. Slik blir denne formen for ironi en “overlevelsesstrategi” i en verden som oppfattes som gragisk. Ved en nærlesing av Thomas Mann sine verker, merker man imidlertid snart at denne ironi-definisjonen ikke gir noe uttømmende bilde av forfatterens bruk av den ironiske tropen. Med eksempler fra romanen Trollfjellet vil jeg i det følgende se på ironiens forskjellige framtredelsesformer hos Thomas Mann.