VI BLIR FÆRRE OG FÆRRE studenter igjen i redaksjonen i det som en gang var et student-tidsskrift. De fleste av oss begynner å bli ferdige med gradene våre og noen av oss har måttet ta seg orde...

Simen Øyen intervjuer Jens A. Riisnæs 

Den gode reisen er en reise man lærer noe av, og reisen er bedre jo mer man lærer, hevder Jens A. Riisnæs, profesjonell globetrotter, forfatter og radioreporter. Hans reiseanbefalinger og betraktinger om reisingens vesen serveres i samme stil han ellers snakker og skriver i; som en stafett med en mengde stikkveier – alltid med Akademia på en armlengdes avstand. Fordi reisingen som metode, sier han, er overlegen vitenskapen i jakten på innsikt og sannhet.

Vinje er ein stad, og Vinje var ein skrivande mann. Den skrivande mannen var stadig i rørsle, både i kroppsleg og i tekstleg samanheng. Staden Vinje, for ikkje å snakke om Vinjestoga, skribentens barndomsheim, står derimot bom stille. Dette har blitt erfart gjennom ein sommar som omvisar i denne vesle husmannsstoga, der Vinje trødde rundt i sine fyrste tresko, der han las sine fyrste Holberg-stykke og brende sine fyrste dropar sprit av jordeple. Stoga er i dag stillstand, nesten bare besøkt av humler og fluger, og meg, ein omvisar fanga i ein blå vest-telemarkbunad i korrekt nasjonal og turistvenleg stil.

“Hvad Nyt har vel en Rejsende i vor Tid at fortælle, saafremt han ej opsøger Nordpolen eller er saa lykkelig at opdage Halenegernes Land?

Det er Lorentz Dietrichson (1834-1917), Norges første professor i kunsthistorie, som innledningsvis til sin reiseskildring Paa Studierejser etterspør mål og mening når det gjelder det å reise og skrive. “Aa, du kan jo causere” svarer den navnløse reisekameraten idet hun strekker seg på sofaen, for “intet er vel lettere.” Hvorpå den spørrende igjen vier noen linjer til å drøfte kåseriets natur. Han ender opp med at det er for enkelt å “tale om Intet med saadan Vægt, som var det Noget”, men at han selv vanskelig evner den store kunst det er “at kunne tale om Noget med en saadan Lethed, som om det var Intet.

Den norske samtidslitteraturen og fraværet av den engasjerte forfatteren

Som den nylige debatten i etterkant av Jostein Gaarders Aftenposten-kronikk om Israels krigføring i Libanon viste, er det fremdeles mulig for forfattere å få mye oppmerksomhet for politiske utspill. Men hva er det egentlig som kjennetegner den engasjerte forfatterens kår i Norge i dag? Hva er forfatterens mandat i et samfunn som for lengst har begravd den romantiske tanken om poetokratiet? Kanskje kan dagens repolitiserte norske roman antyde noen svar på disse viktige spørsmålene.

Dialog er på moten her jeg er. Dialog opptrer som nøkkelord i alle avisartikler og politiske taler, dialog står i sentrum i dialogene på tv, dialog etterspørres og påkalles og settes på dagsorden, fordi det er mangel på dialog. Det er ikke fjernsyns-, avis- og pressekonferansedialogens oppgave å snakke om hvorfor dialogen mangler, hvorfor den må tilbakekalles eller oppfinnes eller vedtas. Hvor er dialogen? Når er den borte og når er den til stede? Når er den synlig og når er den usynlig? Er dialogen mystisk? Ja. Dialogen har blitt mystisk. Den finnes bare i ordet, og ordet er overalt, men dialogen er ingen steder.

Hans Skjervheims “Det liberale dilemma” og Herbert Marcuses “Den repressive toleranse” tar for seg samme grunnleggende problem: Den enkeltes frihet kan brukes til å begrense andres. Marcuse går inn for en “frigjørende toleranse”, som er intolerant mot intoleransen. Skjervheim påpeker derimot at ved å begrense individenes sivile rettigheter, vil samfunnskritikere også rammes.

Artikkelen er basert på en intervjuundersøkelse blant tidligere arbeidere ved Alvøen papirfabrikk. Arbeiderne har fortalt om oppvekst, skolegang og arbeidsliv. Deres fortellinger gir et innblikk i et liv med andre verdier og holdninger enn de som vektlegges i dag. Foruten å si noe om de faktiske hendelser og fysiske forhold, kan arbeidernes egne fortellinger tolkes inn i en kontekst, hvor de også gir en mer utdypende beskrivelse av hvilke holdninger og verdier som har vært viktige for dem.

De siste årene har begrepet om overskridelse gjennomsyret kunst- og kultursfæren i alt fra samtidskunsten til populærkulturen. Denne artikkelen gir en historisk opptegnelse av overskridelsens rolle, og viser at overskridelsen har endret seg fra å være noe radikalt og omveltende til å bli noe konformt og konserverende i dagens kulturelle klima.

Francisco de Miranda – en kort introduksjon
For nøyaktig 200 år siden – i august 1806 – gjorde Francisco de Miranda (1750 - 1816) strandhogg ved byen Coro i Venezuela.  Selv om Miranda og hans menn ble påført tap og måtte trekke seg tilbake etter kort tid, regnes dette som opptakten til frigjøringen av de spanske koloniene i Sør-Amerika.  Miranda selv gjorde nye fremstøt med heldigere utfall og var en tid leder for det nye liberale regimet i Caracas, men han endte likevel sine dager på tragisk vis som fengslet opprører i byen Cadiz i Sør-Spania.