Leder i Jubeleumsnr. 20 av Finn I. Birkeland og Frode Molven Dette er ikke Replikk. Etter ti ar forsetter forsøket på å grunnlegge Replikk. Vi har fått oss kontor igjen, ja visst, vi har til og med fått oss datamaskin. Vi h...

Finn Røsland i samtale Johan Galtung

Fredsnasjonen Norge feirar 100 år som sjølvstendig nasjon, men vår mest profilerte fredsforskar har forlengst rømt landet. Eksilnordmannen Johan Galtung skisserer i dette intervjuet sitt bilete av nasjonal og global utvikling inn i det neste hundreåret. Han trekkjer fram reformar av FN-systemet og hyppigare bruk av folkeavstemmingar som naudsynte steg på vegen mot ei fredelegare og meir rettferdig verd. Den rådande oppfatninga i det norske utanriksdepartementet, hevdar Galtung, er at fred vert til når nordmenn er til stades. Han etterlyser kunnskap frå dei som forvaltar den norske utanrikspolitikken.

I dagens informasjonssamfunn pågår det en krig om oppmerksomhet: Nasjoner, multinasjonale bedrifter og ikke-statlige organisasjoner ønsker alle at du skal abonnere på deres fortelling, og deres versjon av sannheten. Hva ønsker Norge å fortelle? Jeg reiste til New York for å drikke vin med fiffen og overvære nasjonsbygging i praksis.

Det har blitt sagt om filmane til Jean-Luc Godard at dei handlar om kva som helst, uttrykt på kva som helst måte. Ingen andre har så ettertrykkeleg erklært krig mot synet på det biletlege som noko ukomplisert konsumerbart.

De siste årene har spørsmålet om kunstens kritiske potensial blitt heftig debattert i den norske offentligheten. Kunstnere, kunstteoretikere og folk med tilknytning til den politiske venstresiden har utkjempet en nitidig kamp om å definere hva som kan kalles politisk kunst, og hvorvidt en slik merkelapp er en hedersbetegnelse eller en hemsko. Med utgangspunkt i den amerikanske pragmatisten Richard Rortys syn på fortolkning, er det imidlertid mulig å komme seg forbi slike kjedelige definisjonsspørsmål.

In the last half century, communications have changed the nature of global interaction. Today the world is supposed to be a «global village» linked together by an «information superhighway». Unfortunately, how much people know about the rest of the world has managed in many ways to stay limited.

«Dette er nesten litt tåpelig, men den beste livsfilosofien hørte jeg i en westernfilm…» 120 år etter at omgivelsene endret seg, og assiniboineindianerne måtte tilpasse seg nye forutsetninger i det nye amerikanske samfunnet, er de i dag en minoritet i eget land. Fremdeles kaller de seg nakonabi, det vennlige folket.

Bergens Kristelige Studentforbund arrangerte sist vårsemester konferansen « Fundamentalisme på norsk». Ett av emnene var «Fundamentalisme og demokrati», med undertegnede som én av innlederne. Min innledning, som her følger med ubetydelige
endringer, inneholdt kun ett poeng, som jeg òg fant det riktig å åpne med. Konferansens tittel reiser et spørsmål: Finnes der fundamentalisme i Norge? Mitt poeng er motspørsmålet: Finnes der noe annet? Definisjonsforsøk: Fundamentalisme er tro uten tvil (eller også frelsesvisshet uten ydmykhet?)

I anledning høstens stortingsvalg sendte Enevald Flåten, pastor i menigheten Levende Ord i Bergen, i mars 2005 ut et brev til over 500 pastorer og prester i et forsøk på å mobilisere landets kristne velgere. Det pastoren sier til sine tilhengere og trosfeller, innpakket med et tynt lag verbal bomull, er at Gud har gitt ham i oppdrag å be dem stemme borgerlig.

Den norske angst - en bortforklaring.