Bergljót Jónsdottir, Jan H. Landro og Morte Walderhaug samtaler om makt og avmakt i Bergens kulturliv.

Hva må til for at en “kulturby” skal være en beskrivelse på tilstanden i en by snarere enn navnet på et arrangement? Replikk samlet festspilldirektør Bergljót Jónsdóttir, Bergens Tidende-journalist Jan H. Landro og kulturkonsulent Morten Walderhaug om kulturlivet i Bergen. Panelet diskuterer kulturbybegrepet, viktigheten av nysgjerrighet i kulturlivet, hvorfor salen av og til er halvfull, hva som er bra i kulturbyen Bergen - og hva som gjerne kunne vært bedre

Aslak Sira Myhre og Tore Randberg prater om litteratur, tro og politikk.

Replikk har latt RV-politiker Aslak Sira Myhre og forfatter Tore Renberg, begge tidligere bergensstudenter, stille hverandre til veggs. Samtalen, ført i pennen av Myhre, ble en dialog med mange avstikkere, men det meste viste seg til slutt å handle om litteratur, tro og politikk.

“We’ll slide down the surface of things” (Brett Easton Ellis)
“Minimalistisk arkitektur er efter min mening baseret på utbredelsen af visuel autoritet gennom formens koncentration på fotogene enkle geometrier” (Wilfried Wang)

Hvorfor er rommet tomt og hvitt? Ved utgangen av dette tiåret - det siste i vårt årtusen - er det klart at merkelappen minimalisme vil henge ved 90-tallet. Medmilleniumskiftet nært forestående forelsket vi oss i det rettlinjede, ensfargede og enkle. Den samme tendensen synes å gjøre seg gjeldende innen mote som for arkitektur, møbeldesign og annen formsakpning. Mindre var igjen mer. Minimalt var enda bedre.

En grunnleggende menneskerettslig, politisk og terapeutisk forutsetning er at tvang i seg selv er et onde. Tvang bør derfor bare anvendes når dette er absolutt nødvendig, og når gevinstene ved tvangsbruk er større enn ulempene. Like fullt er tvangsinnleggelse et hyppig virkemiddel for problemløsning i det psykiske helsevernet: Over halvparten av alle pasientene på psykiatriske sykehus er tvangsinnlagte (Hagen: 1997).

Cornelis Vreeswijks “Balladen om Fredrik Åkare” (1964) fremtvinger det paradoksale spørsmålet: Kan man være en åkare uten et åkeri? Altså: Kan man være en sjåfør uten et kjøretøy å føre? Og i så tilfelle: Hvor går veien? Ingenstans?

Korleis les og oppfattar vi tekst og bilete? Fortolkar vi biletkunst og ordkunst på fundamentalt ulike måtar, eller finst det visse likskapstrekk?

I løpet av 1990-årene er det lansert flere nye politiske prosjekter. Jaglands samråd og Bondeviks Verdikommisjon er to slike prosjekter. Mindre politiserte eksempler er ulike etikkråd og kommisjoner. Disse organene kan sies å representere en institusjonalisering av nye politiske ideer og verdier. Felles for disse ideene er en ny verdiorientering i politikken, der formålet ofte er å skape større forståelse mellom staten og samfunnet. I denne forbindelse står revitaliseringen av sivilsamfunnsbegrepet sentralt, et begrep som ofte blir brukt ukritisk og motstridende. De ovennevnte politiske prosjektene kan etter min mening sees som konkrete uttrykk for ideer som er sentrale i teorier om det sivile samfunn. Det er imidlertid viktig også å spørre hva som ligger bak denne fornyete interessen for “det sivile samfunn”. Mer generelt bør det undersøkes hvilke endringer i forholdet mellom styrende og styrte som ligger implisitt i den politiske debatt, og hvilken relevans sivilsamfunnsbegrepet har for moderne demokratier.

“It is probably when we consider homosexuality that we are most likely to examine the relationship between gender and sexuality” (Pat Caplan)

Homoseksualitet har ofte blitt studert i sammenheng med studier av maskulinitet fordi det ofte har blitt ansett som ei utfordring til de dominerende diskurser om mannlig seksualitet og hva det vil si å være mann. Forskning på stigmatiserte og marginaliserte seksuelle grupper vil kunne kaste lys over forholdet mellom seksualitet og kjønnsidentitet, og det er derfor viktig å undersøke sammenhengen og samspillet mellom konstruksjoner av homoseksualitet og heteroseksualitet.

Kortprosa av Jan Thomas Hasselgren.
Kortprosa av Ragnfrid Trohaug.

Jorge Luis Borges oversatt av Ingunn Hansejordet

Jorge Luis Borges vart fødd i Argentina i det siste året av førre hundreår, og vert gjerne rekna som den forfattaren som har hatt størst innverknad på litteraturen i Latin-Amerika dette hundreåret. I 1920-åra var han ein sentral person i det avantgardiske miljøet i Buenos Aires, som poet og som medarbeidar i fleire tidsskrift. Det er nok likevel som novelle-forfattar han er mest lesen, og her utviklar han ei særegen, essayistisk form og eit presist, kondensert språk. Fiksjonar og figurar ein ofte møter hos Borges er tida og det endelege, eg’et og døden, system og kaos; spegelen, biblioteket, encyklopediaen og ikkje minst labyrinten. I noveller og essays går det føre seg ei stadig søkjing etter kunnskap og ei utprøving av språk og litteratur, ei leiting som fører forfattarar og lesar til m.a. austleg filosofi, verk frå verdslitteraturen, vitskapsmenn og oppdagarar - reelle som fiktive; til bibeltekstar, norrøne soger og kriminallitteratur, og til filosofiske og litteraturteoretiske problem som ikkje ser ut til å få endelige svar. “Om klassikarane” er frå samlinga Otras inquisiciones (1965), omsett av Ingunn Hansejordet.