ETTER DEN DIGITALE RE-EVOLUSJON og internetts sammensnøring er det på tide med en liten røykepause. Når alt er digitalisert kan vi puste lettet ut - vi tar en sikkerhetskopi av sivilisasjonen og kan med god samvittighet fortsette å ødelegge originalen. Hvis noe skulle gå galt har vi alltids en reserve. Men hvem skal sitte med lisensen, og hvor skal vi gjemme nøkkelen? I medievitenskap på videregående skole uttrykte min lærer en gang sin bekymring over IT-utviklingen. Tendensen var, sa hun, at flere og flere ville benytte seg av IT-verktøy daglig, mens etter hvert færre og færre ville sitte med kjennskap til hva som faktisk foregikk under panseret på de millioner spredte PC-er rundt omkring. Bare et lite knippe «ingeniører» og «arkitekter» ville i virkeligheten styre butikken.
Hva så om min lærer hadde rett? Hva om IT-teknologien i vesentlig grad styres av noen få utvalgte arkitekter? All kunnskap er på en måte relativ, eller i det minste basert på virtuell viten - muligheten for at i det minste noen vet det vi ønsker å vite - for ingen kan simpelthen vite alt. En konsentrerer seg om utsikten, og lar andre tråkke stien. Internett ligger som en idyllisk landevei foran oss mens søkemotoren «Google» durer jevnt under panseret. Hvorfor bry seg om hvem som smører og vedlikeholder motoren? I internetts lykkelige og naive barndom ble disse søkemotorene kalt «edderkopper» (spiders), for noen måtte jo ligge i sentrum og overvåke disse nettene. I dag kalles de altså søkemotorer. Om det er fordi de er blitt mer objektive og maskinelle i sine søk, er uvisst. Det låter i hvert fall mer stuereint enn edderkopper og nett, og selv om sistnevnte fremdeles er i bruk, vil de nok snart havne i søppelkurven.
Innlegget ble postet
23/04-2007, klokken 14:58:49 og er arkivert under Artikler.
Du kan følge med på respons på denne posten med RSS 2.0-strøm.
Du kan legge igjen en kommentar, eller ha en trackback fra din egen side.
