HVIS JEG BARE KLARTE Å TRO PÅ NOE, ET ELLER ANNET. TANKER OM UTOPIENS FALL Generasjonen før meg, altså mine foreldre, trodde en gang på noe. Men det gjør de egentlig ikke lenger. Uto­piens tid er forbi, den er over. Nå vandrer det en gjeng resignerte raddiser omkring og gle­der seg over det de oppnådde en gang på 60- og 70-tallet, men vet at de etter den tida ikke har levd opp til sine egne idealer. Slaget mot kapitalismen er tapt. Det vet de og det vet jeg. De solgte seg for komfort, for friheten til å vel­ge hvilke som helst produkter de ville ha. For å få til det, måtte de være med i systemet og jobbe, for så å kunne konsumere alle de fasci­nerende varer som tilbys. Slik holdes maskine­riet i gang. De avskyr McDonald’s men de kan ikke unngå å lovprise Sony og Volkswagen. Slik er det blitt. På 80-tallet lot de seg forføre av den nye teknologien i markedet, av fjern­kontrollerte tv-er, av CD- og videospillere. Og det var i den tiden jeg vokste opp. I 1976, da jeg ble født, var min far og mor nylig separert. Og i 1976 gjorde pappa sitt neste stunt; et siste forsøk på en utopisk tilværelse. Pappa og hans nye kjæreste, min stemor, flyttet til en knøtt­liten kystlandsby på andre sida av Atlanteren. Sammen med en gjeng venstreradikale intel­lektuelle kulturmennesker, levde de ut en sub­versiv og utopisk drøm om et liv i utkanten av storsamfunnet. De bygde alternative hus og hytter tegnet av nyskapende arkitekter, leste bøker, diskuterte kunst, filosofi og politikk, ek­sperimenterte med forskjellig dop, så på flyly­sene som krysset himmelen i sørøst hver kveld i halv-ti tida. Og de knullet selvfølgelig hver­andres partnere. Det ble jo en del intriger i pa­radiset i den knøttlille kystlandsbyen på andre sida av Atlanteren. Pappa, som er lege, jobbet i ny og ne for å få ekstra penger til bøker og mat og pot.

VI HAR LAGET EN ANNERLEDES UTGAVE AV REPLIKK. Redaksjonen har vært gjennom store utskiftninger, og nå er det bare minner, én og annen kaffekopp og selvfølgelig et anselig antall utgaver igjen etter dem som i sin tid revitaliserte det bankerotte tid...

«Nei så tjukk du har blitt» synger Ole Ivars til smektende campingplassrytmer, med lilla magebelter og med smil som ville fått Harry Belafonte til å se morgengretten ut. Sangstrofen som sikkert i utgangspunktet er ment som en advarsel mot for høyt inntak av svenske grillpølser, kunne like gjerne vært en beskrivelse av dansebandsjangerens egen vekst.

Fra ulike kunstneriske uttrykk i det nittende århundret kan det høres en underlig latter. Det er lyden av den gale, uregjerlige kvinnen. Det er en påtrengende lyd som gjør henne nærværende og vanskelig å glemme.