Hvordan maskiner skaper politikk (og omvendt)
Når forskere, teknologer, næringslivsledere, politikere og folk flest tenker på teknologi, er det sjelden som et politisk fenomen. Teknologi blir oftest oppfattet som et nøytralt hjelpemiddel som kan benyttes til å oppnå kritisk debatterte og rasjonelt valgte målsetninger. Jeg hevder at dette er en forestilling som bekrefter det vi helst ønsker å tro, nemlig at vi har full kontroll over den tekniske delen av vår sosiale livsverden. Menneskelige interesser og behov er teknologiens «herre», mens teknologien i seg selv er «slaven» som tilpasser seg herrens ønsker. Min påstand er at teknologiske strukturer, til en viss grad, har politiske konsekvenser. Hypotesen er at teknologier «(…) constitute political phenomena in their own right» fordi de korrelerer med eller krever visse former for sosial og politisk organisering (hierarkisk, egalitær, desentralisert, osv) (Winner, 1986: 21). Og målet med en bestemt type sosioteknisk organisering er ikke å oppfylle demokratisk bestemte menneskelige behov og interesser, men å utnytte maskinutstyrets maksimale produktive potensiale. Credoet i et teknologibasert samfunn er selvfølgelig at maskineriets maksimale kapasitet må anvendes fordi det oppfattes som antisosialt, umoralsk og uetisk ikke å gjøre det.