Et innblikk i Nietzsches forhold til holdning og perspektivisme.
Friedrich Nietzsche påstår at sannheten må forstås som en estetisk relasjon, og avviser dermed troen på en forutbestemt universell sannhet som styrende i henhold til verdidommer og sannhetspåstander. Denne avvisningen gjør ham på ingen måte til en relativistisk betrakter av fenomen og begrep.
Nietzsche gir en relasjonell og perspektivistisk tolkning av sannhetsbegrepet, samt en omfattende kritikk av verdier og verdirangeringer. Nietzsches kritikk av kristendommen har ikke til hensikt å avvise dens verdier, for så å fremme egne og motsatte verdier som sanne. Gjennom sin kritikk har han derimot til hensikt å vise at verdisystemer er valgte organiseringer og forståelser av verden. I følge Nietzsche kan ingen hevde sin verdirangering som absolutt og universell sann, eller påtvinge andre til å etterfølge den. Heller enn menneskenes stadige forsøk på å universalisere autoritære verdensforståelser, taler Nietzsche for at menneskene må omfavne verdens iboende mangfold. Jeg vil belyse Nietzsches sannhetskritikk med en kort innføring i hans forhold til individets holdning, eller tilnærmelse, til sannhetsforståelse og verdirangering.
Holdning som styrende for sannhetsforståelse og verdirangering
Nietzsche, sett som en formidler av filosofihistorie, skiller mellom allerede nedskrevet filosofi og leserens egen forståelse av den. All filosofering blir av Nietzsche betegnet som skapt ut fra en bestemt verdiforståelse, gitt under en konkret historisk situasjon, og med et visst sett aktuelle erfaringer. En senere lesning vil også måtte skje innenfor en bestemt verdiforståelse og historisk situasjon. Nødvendigvis vil denne lesningen skje med bakgrunn i andre erfaringer, da enhver person utvikler sine erfaringer ut fra egen situerthet og levd kontekst. I Nietzsches egne betraktninger av filosofihistorien frem til hans egen tid, omtaler han senere europeisk filosofi (fra og med Platon) som abstrahert og virkelighetsfjern. Nietzsche har også gitt denne type filosofi betegnelsen reaktiv filosofi, som er hans betegnelse på en av to filosofiske holdninger. Reaktiv filosofi kjennetegnes ved dens abstraherte karakter, da den ikke tar hensyn til personlige erfaringer og historiske kontekster. Sannhet blir hevdet å være ikke-perspektivert, med opprinnelse i hinsidige lover menneskene er underordnet. I følge Nietzsche er dette en type tenkning som grunner seg i beundring av allerede fortolkede sannheter. Påstander om universelle lover, samt forståelsen av filosofiens rolle som avdekkende, skaper i følge Nietzsche en filosofi som betrakter fenomener med åpne øyne i blinde. Følgen blir en avstandstagen til det sanselige, hvor man ikke tar høyde for eventuelle selvmotsigelser og uenigheter når det gjelder sannheters faktiske gyldighet.
Når sannhetens forsvarere tillegger sannheten autoritet fra et ikke-sanselig plan, og samtidig hevder at sannhet bare kan tilnærmes på det abstraherte tankemessige plan, betegner Nietzsche filosofien som en pseudofilosofi. I motsetning til den reaktive filosofis holdning, skisserer Nietzsche en filosofi med holdepunkt i kroppslig erfaring. Denne filosofien grunner seg i hans andre omtalte holdningstype, og gis betegnelsen aktiv filosofi. Aktiv filosofi kjennetegnes ved at den forstår alt i verden som perspektivistiske fortolkninger. I henhold til Nietzsches argumentasjon, er verdier og sannheter formet innenfor ulike perspektiver og fortolkninger, uten å tilhøre andre lover enn det menneskene tillegger dem. Til tross for verdienes menneskelige og foranderlige karakter, hevder Nietzsche på ingen måte at menneskene skal unnlate å skape sannheter og verdier som allmenne holdepunkter. Menneskene har en vesensstruktur som gjør at de må ha gitte retningslinjer for å kunne leve i verden, men Nietzsche peker på at sannheter og troen på at noe er sant er to helt atskilte interesseverdener. Innenfor Nietzsches perspektivistiske sannhetsforståelse blir et fenomens sannhet kun forstått som sannhet innenfor det gitte perspektiv. Et perspektivs sannhetsdom kan ikke påstås som gjeldende for andre enn de som anerkjenner perspektivets verdirangering og verdensforståelse. For disse vil perspektivets sannhet stå stødig som bakgrunnsteppe for meningsdannelser og generell fremferd. Men det gitte perspektivets sannhet vil ikke nødvendigvis fremstå som sannhet innenfor enhver annen verdensforståelse. Begrunnelsen fester seg i at verdidommer rangeres innenfor hvert enktelt perspektiv, og vil bli fortolket i henhold til de deltakende menneskenes erfaringer. I lys av Nietzsche kan man derfor ikke betegne kontrasterende verdidommer som motsetninger til hverandre, men man må derimot anse dem som forskjellige verdensforståelser som følge av ulike fortolkninger av fenomen. Om man vedkjenner at en verdidom eller påstått sannhet er grunnet i menneskelig fortolkning og evaluering, kan den ikke oppfattes som i-seg-selv, ikke-perspektivert eller som universell utover det gitte perspektiv.
I sin gjennomgående sannhetskritikk, peker altså Nietzsche på påståtte universelle dommer i allmenne verdier og etterfulgte sannheter. Hans hensikt er å vise sine lesere hvordan man med utvidet innsikt kan rokke ved rådende verdiers stødige grunnfeste, og deres ”selvfølgelige” rett til å forbli allmenne. Dette gjør han ved å rette det kritiske fokus på filosofens og individets holdning til egen rolle i sannhetssøkingen. Og nettopp her viser han seg banebrytende, aktuell i sin tid, og like aktuell i dag: Nietzsche vektlegger menneskenes egen deltakelse i henhold til verdidommer de velger å etterfølge eller avvise. Han fratar ethvert samfunn retten til å hevde at røttene til verdidommene besitter overmenneskelig karakter. Med denne kritikken forsøker han å vende menneskenes beundrende tilnærmelser til autoritære verdensforståelser om til undrende kritikk. Samtidig vil han skape bevissthet om enhvers medskapende rolle i henhold til de sannheter som tidligere har blitt gitt betegnelsen universelle og av ikke-menneskelig art. Da enhver verdensforståelse betegnes av Nietzsche som formet gjennom en perpektivistisk tilnærmelse til fenomener, vil enhver sannhet og verdirangering være en del av en menneskeskapt løgn (fiksjon) om verden. Nietzsche avslører her at det er innenfor perspektivets diskurs man orienterer seg om hva som skal gjelde som sant eller usant, godt eller ondt i et samfunn. Samtidig er det også her man bestemmer hvilke betydninger en skal tillegge brukte begreper.
Reaktiv holdning som stagnerende for en omfavnende erkjennelse
Som nevnt hevder Nietzsche at enhver sannhet er en estetisk relasjon. Det vil si at enhver sannhet er skapt gjennom en utvelgelse og økonomisering av et opprinnelig mangfold av uorganiserte tilsynekomster i verden. Reaktiv tilnærmelse forstås derfor som beundrende holdning til allerede skapte sannhetshierarkier og sammensatte verdirelasjoner. En reaktiv holdning som forutsetning for egen kritikk, eller en videreføring av det man er tillært, må da forstås som begrepsmessig oversettelse og ikke refleksiv bevegelse. Denne holdningen preges av at filosofisk aktivitet skjer innenfor allerede begrensede rammer, og dermed bidrar til at refleksjonen stagnerer framfor å utdypes. Blant annet omtales reaktiv filosofi av Nietzsche som en bevaring av begrepsmumier, der mumienes voktere (filosofen) heller dyrker det døde skjelettet, framfor å vende blikket mot det som en gang var livgivende i den levende kroppen. Følgen av en slik reaktiv trang til å gjøre alt likt, forenklet, abstrahert og forståelig, er i lys av Nietzsche den rådende begrensning av erkjennelsesmessig utfoldelse. Derfor oppfatter han en stillstand eller tilværen i den reaktive holdning som direkte degenererende for mennesket. Denne tenkemåten lar ikke individet (opp)vurdere seg som skapende og deltakende fortolker, men gjør det til slave under en annens bestemmelser (ofte under en Gud eller andre hinsidige autoriteter). Innenfor etikkens domene skaper denne type tilnærmelse til verdier en dogmatisk moralisme, hvor ethvert annet verdisett tolkes som en motsetning til ens eget, en usannhet. Den påståtte usannhet må så overvinnes ved å påtvinge eget verdiperspektiv på den annerledestenkende, for slik å innlemme den andre i sin ”sanne” forståelsen av verden.
Aktiv holdning som forutsetning for personlig erfaring.
For på nytt å kunne omfavne det en gang livfulle innholdet som innrammes av begrepets skisse, må individet tre ut av den reaktive tilnærmelsesmåten. Individet må gjenfinne evnen og lysten til å skue fenomenets opprinnelige mangfold, for så å tillegge det egne verdier og fortolkninger. En blind videreføring av menneskets livsløgn (det etterfulgte perspektiv og dets begreper, sannheter og usannheter), skaper en manglende innsikt i verdihierarkienes egentlige opprinnelse, og blir en videreføring av en verdensforståelse man ikke selv forstår konturene av. Frembringelse av ny åpenhet overfor fenomener, krever derfor i følge Nietzsche en uskyldig og fordomsfri tilnærmelse. Denne må skje gjennom en aktiv, kritisk og undersøkende tenkning. Det erkjennende individ må ta avstand fra tradisjonell passiv lytting, for å innta en holdning preget av aktiv sansing og personlig erfaring med fenomener som skal overveies. Gjennom et individuelt møte med fenomenet, må filosofen først kle av fenomenet dets stivnede maske, for så å gi det opprinnelige mangfoldet rom, før en ny maskering eller verdievaluering skapes ut fra egen fortolkning. Aktiv sannhetskritikk har som utgangspunkt å avsløre verdiens og sannhetens sammensatte relasjon gjennom genealogisk tilnærmelse. Dette innebærer en historisk og filologisk undersøkelse som har til hensikt å erverve innsikt om verdiens opprinnelse. Den skal også erverve kunnskap om hvilket perspektiv og filosofisk holdning som formet relasjonen og gav verdiene rang i forhold til hverandre. Poenget til Nietzsche er at abstrakte begreper slett ikke er abstrakte, men har sine opprinnelser i personlige holdninger innenfor valgte perspektiv. Fordi perspektivenes brukte begreper er en del av livsløgnen, og slik også kan forstås som perspektivets bærebjelker eller korrupte domstoler, må den aktive filosof bevisst innrømme seg selv i dommerens sete. Kun ved å vedkjenne seg rollene som skapende, fortolkende og verdivurderende, kan man gi seg hen til den åpne refleksjonen. For å oppnå en slik utdypende selvinnsikt og egenrådig refleksjon, kreves det at utforskningen som befarer seg frem til ny erkjennelse, skjer gjennom personlige valgte omveier, og på avstand fra tidligere forutbestemte retningslinjer. Det ekstra (kroppslige) bryet, samt kravet om en annerledes og ukjent vei, tillater berikende forvirringer. Å tillate rom for usikkerhet kan bidra til å frembringe eventueller omvurderinger av rådende verdier, eller eventuelt nye bekreftelser av dem. I motsetning til den reaktive holdnings streben etter å autorisere begrepets stramme innfatninger, innrømmer den aktive filosof at begreper er plastiske skisser. Disse skissene har til hensikt å fremme en type fortolkning av fenomener overfor en større samfunnsgruppe, og gjøre dem felles.
Redelig holdning som inngangsport til innlemmelse av verdens iboende mangfold?
Den aktive filosof erkjenner sin egen situerthet, sitt eget personlige engasjement, og seg selv som meningsskapende. Hun eller han erkjenner også at trangen til å skape verdier og sannheter kommer av lysten til å erverve herredømme over verden: ”Dette vidunderlige jeg med alle sine underlige selvmotsigelser og all sin forvirring – det taler alikevel ærligst og redeligst om sin egen tilværelse: dette skapende, villende, vurderende jeg som er alle tings målestokk og verdimåler. ”
Den aktive filosof kjennetegnes ikke bare av sin egen vilje til å skape og vurdere i sin egen erkjennelsesakt. Den aktive filosof innrømmer seg som målestokk. En innrømmelse som kan hevdes å sette filosofen i en mer redelig holdning til seg selv. Og kanskje i et mer tolerant sampsill med andre? For å gi seg selv tillatelse til å omvurdere ut fra seg selv som målestokk, må man innrømme at ens egen granskning skjer gjennom et verdibetont perspektiv. Man må da ta avstand fra holdninger som grunner sannhetdommer og verdidommer i noe ikke-sanselig, universelt og ikke-menneskelig.
Nietzsches radikale kritikk er ikke rettet mot menneskenes bruk av sannhetsbegrepet, men menneskenes misbruk av det. Nietzsches aktualitet og hans unike posisjon i filosofihistorien skyldes hans fokus på at vi må innta en holdning som omfavner fenomeners bredde og mangfold, før den begrepslige avgrensing av fenomener også innfanger oss i sin restriksjon. Vi må erkjenne mangfoldet som ligger utenfor den økonomiserte fortolkning, og ikke forbli i en reaktiv betraktning av allerede skapte enheter. Skapte enheter eller sannhetsdommer er i seg selv ikke annet enn fortolkninger som har blitt gjort av andre mennesker. Nietzsche betrakter filosofens holdning som avgjørende i begrepenes rettergang. En erkjennelse av seg selv som verdiskapende heller enn verdiavdekkende er ikke ensbetydende med fravær av felles verdidommer eller holdepunkter. Derimot hevder Nietzsche at menneskets inntreden i en holdning som stadig skaper bevissthet om verdens opprinnelige kaos forut for vår organisering av den, kan fremme en åpen og uskyldig tilnærmelse til den filosoferende akt. Slik kan tenkningen herske over fordommene, og ikke bli behersket av dem. Domsavsigelsen innenfor en slik redelig holdning, må videre alltid gjennomføres med en bevissthet om at det også vil finnes andre måter å erfare verden på, og derfor andre perspektiver å felle dommer ut fra.
Litteratur
Nietzsche, Friedrich (1999) Afgudernes ragnarok. Eller hvordan man filosoferer med hammeren. København: Gyldendal
Nietzsche, Friedrich (2003) Antikrist. Oslo: Spartacus
Nietzsche, Friedrich (2002) Hinsides godt og ondt. Forspil til en fremtidsfilosofi. Fredriksberg: DET lille FORLAG
Nietzsche, Friedrich (1993) Moralens oprindelse. Et stridsskrift. Fredriksberg: DET lille FORLAG
Nietzsche, Friedrich (1962/1999) Slik talte Zarathustra. Oslo: Gyldendal
Nietzsche, Friedrich (1968) The will to power. New York: Vintage Books
Nietzsche, Friedrich (2003) “On Truth and Lies in a Nonmoral Sense”, fra From modernism to postmodernism, redigert av Cahoone, Lawrence. UK: Blackwell Publishing Ltd
Deluze, Gilles (1983/2002) Nietzsche and philosophy. London: Continuum
Sadler, Ted (1995) Nietzsche, truth and redemption. Critique of the postmodernist Nietzsche. London: The Athlone Press.
Marianne F. Walderhaug, (f. 1978), utdannet master i filosofi, samt snart ferdig utdannet Filosofisk praktiker ved Norsk Selskap for Filosofisk Praksis i Oslo. E-post: mar-wald@online.no