David Harvey om Nyliberalisme
Hva er egentlig nyliberalisme? Dette er det grunnleggende spørsmålet David stiller i boken A Brief History of Neoliberalism. Sammen med The New Imperialism fra 2003 representerer denne boken en ny vending i Harveys mangslungne forfatterskap. Harvey blant har befattet seg med en ”historisk-geografisk” lesning av marxistisk teori (Limits to Capital, 1982), utformingen av teorier om urbanisering under kapitalismen (The Urbanization of Capital og Consciousness and the Urban Experience, 1985), kulturelle og økonomiske endringsprosesser i kapitalismen (The Condition of Postmodernity, 1990), samt politisk teori knyttet til spørsmål om sosial og økologisk rettferdighet (Justice, Nature and the Geography of Difference, 1996 og Spaces of Hope, 2000). I hans to siste bøker presenterer han derimot konsise og mer eksplisitt politiske analyser av det nyliberale omskiftet og endringer i maktbalansen i det kapitalistiske verdenssystemet de siste 30 årene. Denne artikkelen gir en kort innføring i argumentasjonen i A Brief History of Neoliberalism.
Så – hva er egentlig nyliberalisme? Nyliberalismen er et politisk prosjekt for å gjenopprette kapitalens klassemakt. Harvey utvikler dette argumentet gjennom å vurdere nyliberalismens «selvpresentasjon» da den begynte å gjøre seg gjeldende på 70-tallet og resultatene etter godt og vel 30 år med nyliberal omstrukturering på verdensbasis. Fra midten av 60-tallet og fremover var verdensøkonomien preget av en dyptgående krise – stagnerende produktivitet og vekst, fallende profitt, arbeidsledighet, inflasjon, valutakriser og oljekriser var stikkordene – og i denne sammenhengen ble nyliberalismen fremstilt av sine forkjempere både i elitens «tenketanker» og i konservative politiske partier som oppskriften på ny vekst, sysselsetting og produktivitetsøkning. Det fantes angivelig intet alternativ til opphevelsen av statens sosiale og økonomiske intervensjon og et tilhørende «frislipp» av markedskreftene. Vi kan i dag konstatere at vekstratene har fortsatt å falle gjennom nyliberalismens 25 år ved det politiske og økonomiske rattet, at arbeidsløsheten globalt er større enn noensinne, og at av alle sine offisielle løfter har det nyliberale prosjektet bare klart å oppfylle ett: redusert inflasjon. Man har imidlertid sett en eksplosiv økning i sosial ulikhet i og mellom land i den samme perioden, og dette faktum forteller også mye om nyliberalismens viktigste effekt, nemlig «å ta fra de fattige» og gi til de rike: nyliberalismen har vært ensbetydende med en systematisk omfordeling av inntekt og rikdom i favør av økonomiske eliter 1).
Denne omfordelingen må igjen forstås som et resultat av at nyliberalismen har gjort slutt på det historiske klassekompromisset som la grunnlaget for kapitalismens gullalder i etterkrigstiden. De formene for statlig intervensjon og regulering som dette klassekompromisset ga seg utslag i førte til en betydelig omfordeling av inntekt til fordel for det brede lag av folket og styrket generelt arbeiderklassens stilling i forhold til kapitalistklassen, og det er nettopp disse formene for intervensjon som nyliberalismen langt på vei har avviklet. Denne prosessen refererer Harvey til som akkumulasjon ved frarøvelse 2) – altså en slags reprise på «den opprinnelige akkumulasjon» der sosiale fellesgoder – eksempelvis utdanning, helse og infrastruktur som typisk har vært statskontrollerte domener – bringes innenfor den kapitaliske akkumulasjonens logikk som varer og investeringsfelt. Dette kan skje gjennom privatisering og kommodifisering (varegjøring), gjennom spekulasjon og råkjør på fristilte finansmarkeder, gjennom manipulasjon av økonomiske kriser (som i Øst-Asia på slutten av 90-tallet), og gjennom statlig redistribusjon i form av privatisering og skattekutt for høyinntektsgrupper. Alt i alt fører nyliberalismen til at den kapitalistiske akkumulasjonens dynamikk «løsrives» fra de restriksjonene den ble «innvevd» i som et resultat av storstilt mobilisering nedenfra fra slutten av 1800-tallet og frem mot Andre Verdenskrig 3).
Harvey presenterer til dels glimrende analyser av alle disse aspektene ved nyliberalismen som en offensivt svar ovenfra på det som Gramsci ville kalt en ”organisk krise”. Den økonomiske nedturen på slutten av 1960-tallet var som kjent dypt innvevd i et globalt politisk opprør, og Harvey observerer helt korrekt: «Overklassene måtte handle målrettet for å klare og beskytte seg mot politisk og økonomisk utryddelse» (s. 15) Han får frem den politiske maktens rolle i den nyliberale omstruktureringsprosessen gjennom sin analyse av «den nyliberale staten» – altså en stat som har gått fra å sørge for velferd og økonomisk styring til fremming av konkurranseevne og utvidet vern av den private eiendomsrett – og slår dermed hull på en viktig del av nyliberalismens selvbedrag om det «frie» marked. Videre påpeker han hvordan det ble konstruert et ideologisk hegemoni rundt det nyliberale prosjektet på 1980- og 1990-tallet, og ikke minst en nyansert analyse av nyliberalismens globale spredning og konsolidering – fra høyrebølgen til sosialdemokratiets tredje vei i vesten, via strukturtilpasningsprogrammer i Sør og sjokkterapi i de tidligere østblokkstatene, og ikke minst den karakteristiske kinesiske nyliberalismen. Med andre ord: informativt og instruktivt om de kreftene som dessverre er mest avgjørende i formingen av vår samtid.
Om jeg skal peke ut et felt hvor jeg er uenig med Harvey er dette delvis i relasjon til hans refleksjoner om utformingen av vår fremtid, samt det jeg mener er en overvurdering av ”holdbarheten” i nyliberalismens ideologiske hegemoni. La meg ta det siste momentet først. Det er vel og bra at Harvey henleder vår oppmerksomhet på tenketankene som har vært med på å utforme nyliberalismen som politisk prosjekt, og det lar seg ikke nekte for at dette prosjektet oppnådde folkelig oppslutning på sine glansdager på 80-tallet. Men det er nå allikevel slik at hegemoni bygges av mer enn bare ideer – det trengs også reelle materielle innrømmelser for å vinne nødvendig tilslutning. Det var utvilsomt den generelle velstandsøkningen for arbeiderklassen i etterkrigstida som utgjorde «limet» i sosialdemokratiets hegemoni, og når vi da tar i betraktning at nyliberalismen har så lite å by på «for folk flest» – det er som sagt snakk om å stjele fra de fattige og gi til de rike – kan det godt tenkes at nyliberalismens hegemoni viser seg å være et hus bygd av sand. Videre mener jeg at Harvey gjør seg til talsmann for en altfor moderat reformisme når han tar for seg det brennende spørsmålet: hva må gjøres? Jeg mener å kunne hevde skjedd et markant skifte i opposisjonen mot nyliberal omstrukturering – fra en defensiv respons som søkte å vinne tilbake gårsdagens seire til en offensiv respons nedenfra til en insistering på at en annen verden er både mulig og nødvendig. ”Viljens optimisme” bør dermed kanskje ha noe større spillerom enn det den tilkjennes i Harveys bok, men den er uansett uvurderlig lesning for de som ønsker å forstå årsakene til at inntektsforskjellen mellom den rikeste femtedelen av verdens befolkning og den fattigste femtedelen av verdens befolkning økte fra 30:1 i 1960 til 74:1 i 1997.
Alf Gunvald Nilsen, PhD, BA Hons, Cand Mag, Forsker 2, Unifob/Rokkansenteret/Sosiologisk Institutt. Forskningsinteresser: sosiale bevegelser, politisk økonomi, historisk sosiologi, marxisme, kritisk utviklingsforskning. E-post: Alf.Nilsen@sos.uib.no
En lignende versjon av denne artikkelen har tidligere vært på trykk i Gnisten