UHELDIG HOLBERG-PRIS TIL ISRAEL
Holberg-prisen 2006 gikk til professor Shmuel N. Eisenstadt ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Det burde den ikke ha gjort.
Hans palestinske naboer og kolleger har oppfordret oss til å boikotte Israels akademiske og kulturelle institusjoner. (Se for eksempel Omar Barghouti: Resisting Israeli apartheid. Babylon nr.2 2006.) Da bør vi vente med å belønne representanter for nettopp disse institusjonene med akademiske ærespriser. Dagen for prisutdelingen var ironisk nok 29.november, årsdagen for FNs deling av Palestina i 1947. Siden 1977 har dette vært FNs internasjonale dag for solidaritet med Palestina og det palestinske folket.
DEN AKADEMISKE OG KULTURELLE BOIKOTTEN retter seg mot institusjoner. Det avgjørende er altså at man representerer offisielle israelske akademiske eller kulturelle institusjoner, som i Eisenstads tilfellet er Det hebraiske universitetet. En boikott må i så fall gjelde uavhengig av representantenes statsborgerskap og uavhengig av om de er jøder eller ikke. Det er ingen grunn til å boikotte israelere som privatpersoner dersom de distanserer seg fra institusjonene. Det er heller ingen grunn til å boikotte representanter for grupper som aktivt forsøker å bekjempe okkupasjonen og apartheidsystemet.
HVORFOR BOIKOTT?
Fordi det er ett av de få midlene folk flest i Norge, det som ofte kalles «civil society», har til å fortelle israelsk opinion hvordan vi reagerer på deres behandling av palestinerne. De fleste israelere kjenner bare den palestinske virkeligheten fra sin egen tid som okkupasjonssoldat. De har tre års verneplikt, etterfulgt av en årlig tjeneste som reservister. Det finnes militærnektere og grupper som protesterer mot okkupasjon og apartheid. Det finnes også israelere som støtter palestinernes oppfordring til boikott. De fortjener all mulig anerkjennelse for sitt mot, men de er sørgelig få. Israelere er som andre folk. De fleste har nok med sitt. Som en av dem sa da jeg spurte hvorfor de var så få: «Det er vel ikke så mange i Norge heller, som protesterer aktivt mot sin egen regjerings brudd på menneskerettighetene.»
De israelerne som engasjerer seg, utsetter seg til gjengjeld for atskillig ubehag fra sine egne. Historien om israelske Tali Fahima forteller oss hvor redde israelske myndigheter er for å la sine innbyggere møte palestinerne som likeverdige mennesker. Denne kvinnen arbeidet som sekretær og var en apolitisk Likud-velger til hun i 2003 fikk det for seg at hun ville finne ut hvorfor palestinerne angrep Israel. Møtet med «de andre» fikk store konsekvenser, og førte til arrestasjon og fengsling i Israel. Etter tretti måneder i fengsel sier hun til avisa The Guardian: «Min første forbrytelse var at jeg nektet å samarbeide med sikkerhetstjenesten, min andre forbrytelse at jeg insisterte på å møte palestinerne, og min tredje forbrytelse at jeg protesterte mot Israels draps-politikk.»(Guardian Weekly 12-18.01.2007).
AKADEMISK FRIHET
Det har lenge vært nokså bred støtte i Norge for en forbrukerboikott av Israel, og «Nei til Israels Jaffa-appelsiner». Hvorfor er det så mye vanskeligere med en akademisk boikott? Det handler om akademisk frihet, sier du kanskje. Men skal hensynet til akademisk frihet i Israel stå i veien for palestinernes krav om den samme friheten? Palestinske professorkolleger av Holberg-prisens vinner har ikke engang bevegelsesfrihet mellom hjem og arbeidsplass, eller mellom samarbeidende palestinske institusjoner. De er som er heldige nok til å få reise utenlands, er ikke garantert tillatelse fra Israel til å reise inn i okkuperte områder igjen. «Reisen er det ekte Akademia» sa Jens A.Riisnes til Replikk sist høst (nr.22, 2006). Det er i så fall et «akademia» som palestinske akademikere er utestengt fra. Likevel finnes det meg bekjent ingen offisiell akademisk eller kulturell institusjon i Israel som fordømmer overgrepene mot palestinske naboer og kollegaer. Ikke ett eneste vedtak fra et universitetsstyre eller et rektorråd.
I fjor kom en offentlig utredning om akademisk frihet i Norge (NOU 2006:19). Der kan man blant annet lese om den akademiske frihetens «legitime begrensninger», og at mekanismer som verner om rettighetene må kombineres med mekanismer som fremholder forpliktelsene: «hensynet til individuell frihet [må] søkes satt inn i en ramme hvor den kan fremme snarere enn hemme felles innsats og kollektive prestasjoner» (s.20). Vi bør spørre både oss selv og israelske kolleger hvor det akademiske fellesskapets grenser går, og hvordan vi kan fremme felles innsats. Skal vi bare godta at Israel markerer grensen for akademisk frihet med en 12 meter høy betongmur mot det palestinske samfunnet de okkuperer? Akademisk frihet er lite verdt for grupper uten samme rett til utdanning som flertallet. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch er blant dem som har påpekt at Israel har to parallelle, men atskilte skolesystem. Det er klare likhetstrekk til Sør-Afrikas apartheidstyre. Ett av fire skolebarn i Israel har ikke-jødiske foreldre. De får sin skolegang i et skolesystem som er ekstremt mye dårligere enn skolesystemet for det jødiske flertallet. (Second Class. HRW, New York 2001.) Skal vi godta at Israel lar grensen for akademisk frihet gå mellom jøder og ikke-jøder?
NASJONALE MYTER
Akkurat som i Norge tjener de akademiske og kulturelle institusjonene i Israel blant annet til å holde liv i viktige nasjonale myter. For Israel handler det blant annet om å rettferdiggjøre diskriminering av ikke-jøder, okkupasjon og undertrykkelse. Israelske akademikere som støtter palestinernes boikott-oppfordring, mener at boikotten også kan utvide Israels akademiske frihet. For eksempel er det fortsatt vanskelig å diskutere «i akademiske former» det som skjedde ved opprettelsen av den nye staten i årene etter 1947. I Israel kalles det fortsatt bare «Israels uavhengighetskrig», selv om også israelske historikere har dokumentert at det var etnisk rensing, massedrap og tilintetgjørelse av mange hundre palestinske landsbyer som ryddet veien for den nye staten. Det er ingen tegn til at skolebøkene blir oppdatert i samsvar med historikernes beretninger. En framtidig forsoning vil tjene på at palestinerne lærer om jødenes Holocaust-erfaringer, men israelske jøder må også erkjenne virkeligheten bak palestinernes katastrofe, på arabisk kalt al-Nakba.
Det forbauser sikkert ingen at Palestinakomiteen (som undertegnede tilhører) støtter og videreformidler palestinernes oppfordring om boikott. Kanskje det til og med kan gi et påskudd. Men Palestinakomiteen er ikke tallrik i Norges akademiske og kulturelle miljøer om får denne utfordringen fra palestinerne. Det er i hovedsak andre enn oss som må svare med handling og diskutere metoder og omfang. Målet er ikke boikott, men slutt på apartheid og okkupasjon. Hvis andre metoder er mer effektive, så prøv gjerne dem.
DIALOG ?
Det blir sagt at akademisk og kulturell boikott er ødeleggende for dialog. 2006 var året for invasjonen i Libanon og for «Operasjon Sommerregn» i Gaza. Benyttet noen sjansen til dialog om menneskerettigheter og internasjonal lov med Holberg-prisens vinner? «Dag og Tid» spurte riktignok hva han mente om debatten i Storbritannia om akademisk boikott av Israel, men svaret var mer preget av arroganse enn av vilje til dialog: «Antisemittisme er en del av europeisk kultur, og no vender ein blikket mot Israel», sa prisvinneren (Dag og Tid 10.11.2006). Journalisten godtok kritikkløst at prisvinneren stemplet Israel-kritikerne som antisemitter uten å gå videre på spørsmålet. Er det denne feige «dialogen» det er så viktig å bevare?
Norge har i mange år hatt kulturavtale med Israel. Det er vanskelig å se at vi har benyttet den til å påvirke israelsk politikk i positiv retning. En akademisk og kulturell boikott betyr ikke at man skal slutte å snakke sammen, men det kan tvinge samtalen inn på vanskeligere og viktigere områder. Oppfordringen om boikott innebærer at akademikere og kulturarbeidere blir nødt til å ta opp de mer ubehagelige samtaleemnene med sine israelske kolleger.