Immanenstenkning som grunnlag for kunnskap hos Spinoza og Foucault
Utgangspunktet for denne analysen vil være å se på to ulike former for immanenstenkning, dvs. tenkning som legger en iboende diskurs til grunn for muligheten til tenkning som sådan. Posisjonene jeg skal forholde meg til er Spinoza på den ene siden via verket Etikk, som representant for en immanenstenkning der det immanente grunnlaget for menneskelig kunnskap er dets deltagelse i Gud. På den andre siden finner vi Foucault, som representerer en immanenstenkning der kunnskapsdiskursen, eller det gjeldende “epistemet”, funderer menneskets evne og mulighet til å få kunnskap, samt reflektere og ta avgjørelser. Det vil mellom disse retningene foreligge en markant kontrast i fremgangsmåte og forklaring av tilstedeværelsens fenomen. ikeframt vil det også finnes likheter, da tenkning omkring mennesket og verden har en tendens til å ikle seg det kostymet som passer festen best.