I 2006 kom filmen «Brokeback Mountain» på norske kinoer. Det var en film som fikk mye oppmerksomhet, blant annet fordi den tar for seg et kjærlighetsforhold mellom to menn. Historien skildres i et tidsrom fra 1960-tallet og opp til vår tid, og handler om to elskende som ikke kan få hverandre. Disse to, Jack og Ennis, lever i en tid, og på et sted, hvor det å være homofil ikke blir akseptert, og deres kjærlighetshistorie ender tragisk. I den virkelige verden finnes en annen tragisk historie. Matthew Shepard, en 21 år gammel student, ble i 1998 drept av to menn i Laramie, Wyoming (USA). Matthew ble drept fordi han var homofil.

STARRING: Innocence, SleepingGuilty, MinFar, GoldenStallion, SilentSaviour, Lulu, NightCleaner, Protec, Stupid, SweetAnger, PurplePain, BillBitch, SweetAss Candy, DreamAngel, Glossy, Lost&Found, den Greske Colaguden, GipsyKing, Sailor

Emergency exit lyser det i stille gressgrønt. Lysstoffrør er pulserende bølger som slår imot meg. Det er ingen hjerterytme og jeg blir kvalm som i smerte. Jeg går inn i landskapet bak exit. Det er der jeg møter deg. Jeg vil alltid være sammen med deg.

Furu og andre nordiske treslag dominerer rommet, delvis gjemt av alle tingene som innebærer så mange minner. SleepingGuilty og jeg står opp. Det er stille og rommet ligger i kald sommerskygge med vind fra nord. MinFar drikker kaffe. Vi setter oss ned og den totale stillheten er urovekkende, men radioen spiller hang down your head tom dooley hang down your head and cry.

Da så jeg at selv fra himmelens porter gikk en vei ned til helvete. Det er greit at i begynnelsen var Ordet og Ordet var Gud, But all the Promises i ever made var å love å aldri beklage min egen oppførsel.

Pling pling pling plong

HVIS JEG BARE KLARTE Å TRO PÅ NOE, ET ELLER ANNET. TANKER OM UTOPIENS FALL Generasjonen før meg, altså mine foreldre, trodde en gang på noe. Men det gjør de egentlig ikke lenger. Uto­piens tid er forbi, den er over. Nå vandrer det en gjeng resignerte raddiser omkring og gle­der seg over det de oppnådde en gang på 60- og 70-tallet, men vet at de etter den tida ikke har levd opp til sine egne idealer. Slaget mot kapitalismen er tapt. Det vet de og det vet jeg. De solgte seg for komfort, for friheten til å vel­ge hvilke som helst produkter de ville ha. For å få til det, måtte de være med i systemet og jobbe, for så å kunne konsumere alle de fasci­nerende varer som tilbys. Slik holdes maskine­riet i gang. De avskyr McDonald’s men de kan ikke unngå å lovprise Sony og Volkswagen. Slik er det blitt. På 80-tallet lot de seg forføre av den nye teknologien i markedet, av fjern­kontrollerte tv-er, av CD- og videospillere. Og det var i den tiden jeg vokste opp. I 1976, da jeg ble født, var min far og mor nylig separert. Og i 1976 gjorde pappa sitt neste stunt; et siste forsøk på en utopisk tilværelse. Pappa og hans nye kjæreste, min stemor, flyttet til en knøtt­liten kystlandsby på andre sida av Atlanteren. Sammen med en gjeng venstreradikale intel­lektuelle kulturmennesker, levde de ut en sub­versiv og utopisk drøm om et liv i utkanten av storsamfunnet. De bygde alternative hus og hytter tegnet av nyskapende arkitekter, leste bøker, diskuterte kunst, filosofi og politikk, ek­sperimenterte med forskjellig dop, så på flyly­sene som krysset himmelen i sørøst hver kveld i halv-ti tida. Og de knullet selvfølgelig hver­andres partnere. Det ble jo en del intriger i pa­radiset i den knøttlille kystlandsbyen på andre sida av Atlanteren. Pappa, som er lege, jobbet i ny og ne for å få ekstra penger til bøker og mat og pot.

«Nei så tjukk du har blitt» synger Ole Ivars til smektende campingplassrytmer, med lilla magebelter og med smil som ville fått Harry Belafonte til å se morgengretten ut. Sangstrofen som sikkert i utgangspunktet er ment som en advarsel mot for høyt inntak av svenske grillpølser, kunne like gjerne vært en beskrivelse av dansebandsjangerens egen vekst.

Fra ulike kunstneriske uttrykk i det nittende århundret kan det høres en underlig latter. Det er lyden av den gale, uregjerlige kvinnen. Det er en påtrengende lyd som gjør henne nærværende og vanskelig å glemme. 

Vinje er ein stad, og Vinje var ein skrivande mann. Den skrivande mannen var stadig i rørsle, både i kroppsleg og i tekstleg samanheng. Staden Vinje, for ikkje å snakke om Vinjestoga, skribentens barndomsheim, står derimot bom stille. Dette har blitt erfart gjennom ein sommar som omvisar i denne vesle husmannsstoga, der Vinje trødde rundt i sine fyrste tresko, der han las sine fyrste Holberg-stykke og brende sine fyrste dropar sprit av jordeple. Stoga er i dag stillstand, nesten bare besøkt av humler og fluger, og meg, ein omvisar fanga i ein blå vest-telemarkbunad i korrekt nasjonal og turistvenleg stil.

“Hvad Nyt har vel en Rejsende i vor Tid at fortælle, saafremt han ej opsøger Nordpolen eller er saa lykkelig at opdage Halenegernes Land?

Det er Lorentz Dietrichson (1834-1917), Norges første professor i kunsthistorie, som innledningsvis til sin reiseskildring Paa Studierejser etterspør mål og mening når det gjelder det å reise og skrive. “Aa, du kan jo causere” svarer den navnløse reisekameraten idet hun strekker seg på sofaen, for “intet er vel lettere.” Hvorpå den spørrende igjen vier noen linjer til å drøfte kåseriets natur. Han ender opp med at det er for enkelt å “tale om Intet med saadan Vægt, som var det Noget”, men at han selv vanskelig evner den store kunst det er “at kunne tale om Noget med en saadan Lethed, som om det var Intet.

Den norske samtidslitteraturen og fraværet av den engasjerte forfatteren

Som den nylige debatten i etterkant av Jostein Gaarders Aftenposten-kronikk om Israels krigføring i Libanon viste, er det fremdeles mulig for forfattere å få mye oppmerksomhet for politiske utspill. Men hva er det egentlig som kjennetegner den engasjerte forfatterens kår i Norge i dag? Hva er forfatterens mandat i et samfunn som for lengst har begravd den romantiske tanken om poetokratiet? Kanskje kan dagens repolitiserte norske roman antyde noen svar på disse viktige spørsmålene.

Dialog er på moten her jeg er. Dialog opptrer som nøkkelord i alle avisartikler og politiske taler, dialog står i sentrum i dialogene på tv, dialog etterspørres og påkalles og settes på dagsorden, fordi det er mangel på dialog. Det er ikke fjernsyns-, avis- og pressekonferansedialogens oppgave å snakke om hvorfor dialogen mangler, hvorfor den må tilbakekalles eller oppfinnes eller vedtas. Hvor er dialogen? Når er den borte og når er den til stede? Når er den synlig og når er den usynlig? Er dialogen mystisk? Ja. Dialogen har blitt mystisk. Den finnes bare i ordet, og ordet er overalt, men dialogen er ingen steder.

Hans Skjervheims “Det liberale dilemma” og Herbert Marcuses “Den repressive toleranse” tar for seg samme grunnleggende problem: Den enkeltes frihet kan brukes til å begrense andres. Marcuse går inn for en “frigjørende toleranse”, som er intolerant mot intoleransen. Skjervheim påpeker derimot at ved å begrense individenes sivile rettigheter, vil samfunnskritikere også rammes.