«Dette er nesten litt tåpelig, men den beste livsfilosofien hørte jeg i en westernfilm…» 120 år etter at omgivelsene endret seg, og assiniboineindianerne måtte tilpasse seg nye forutsetninger i det nye amerikanske samfunnet, er de i dag en minoritet i eget land. Fremdeles kaller de seg nakonabi, det vennlige folket.

Bergens Kristelige Studentforbund arrangerte sist vårsemester konferansen « Fundamentalisme på norsk». Ett av emnene var «Fundamentalisme og demokrati», med undertegnede som én av innlederne. Min innledning, som her følger med ubetydelige
endringer, inneholdt kun ett poeng, som jeg òg fant det riktig å åpne med. Konferansens tittel reiser et spørsmål: Finnes der fundamentalisme i Norge? Mitt poeng er motspørsmålet: Finnes der noe annet? Definisjonsforsøk: Fundamentalisme er tro uten tvil (eller også frelsesvisshet uten ydmykhet?)

I anledning høstens stortingsvalg sendte Enevald Flåten, pastor i menigheten Levende Ord i Bergen, i mars 2005 ut et brev til over 500 pastorer og prester i et forsøk på å mobilisere landets kristne velgere. Det pastoren sier til sine tilhengere og trosfeller, innpakket med et tynt lag verbal bomull, er at Gud har gitt ham i oppdrag å be dem stemme borgerlig.

Den norske angst - en bortforklaring.

Henry David Thoreau oversatt av Lars-Toralf Storstrand

Henry David Thoreau er, slik eg ser det, ein langt viktigare person enn han får heider for å vera, i vår tid. Difor undrar det meg ogso at denne fyrelesingi, Um Sivil Ulydnad, ikkje hev vorte umsett til norsk fyrr. Skriftet som vart skrive for kring 150 år sidan burde vera av vital interesse for både politikarar og for tenkjande, og samfunnsinteresserte menneske, sjølv idag.

Kann henda ikkje minst sidan nettopp sivil ulydnad er det einaste midlet eit tenkjande og engasjert menneske har mot demokratiet sine overgrep. For den som fylgjer med nyhendesendingar og les politiske kommentarar i dag bør det vera undarleg at demokratiet sjeldan og aldri vert utsett for ein kritisk tanke. Det er vel også nett det som har gjort det såkalla
demokratiet til ei så vidt stor fåre i vår samtid. Fåre, fordi det mest aldri seriøst vert stild prøvande spursmål ved denne styringsformi. Det yverordna må vera einskildmennesket sine rettar, ikkì staten sine krav.

Som svôren tilhengjar av laodeki (styre ved folkerøysting) framfor demokrati (styre over massane) har det difor vôre viktig for meg å få umsett dette skriftet.

Tragedien er et faktum. World Trade Center raser sammen. Hysteriske mennesker hopper i døden. Tre tusen mennesker omkommer i terrorangrepet 11. september 2001. President George W. Bush erklærer krig mot terror. Verdenssituasjonen er svært anspent. Afghanistan bombes. Irak invaderes. Og midt oppi dette lages det vitser. Vitser om angrepet. Vitser om krigen mot terror. Krisevitser.

Det er en utbredt forestilling at mennesket hadde en mer naturlig holdning til døden i tidligere tider. Ulike modernitetskritikere hevder at sekularisering og vitenskapens økte makt er med på å tabuisere døden, slik at mennesker i dag får et unaturlig og anstrengt forhold til den. Holdbarheten av en slik samfunnsdiagnose utfordres her ved å vise til syv konkrete samfunnsmessige og kulturelle endringer som preger det moderne forhold til døden.

Kva er videokunst? Spørsmålet krev ei forståing av korleis levande bilete oppstod som kunstform, noko som er eit resultat av innflytelse frå fleire ulike kunstrørsler gjennom det tjuvande hundreåret. Det blir også viktig å sjå på kva forhold levande bilete innan kunstinstitusjonen har til den kommersielle filmen og fjernsynet. Fleire faktorar har vore med på å definere videokunsten som postmodernistisk praksis, og dette er eit forsøk på å nøste opp nokre av trådane som ligg laust rundt fenomenet.

Konspirasjonsteorier blir ofte avvist eller oversett i akademiske
kretser. Begrunnelsen er gjerne at slike teorier ikke følger vitenskapelige normer for kildekritikk og bevisføring. Konspirasjonsteoretikerne svarer med at akademia (bevisst eller ubevisst) styres eller manipuleres av de samme grå eminenser som står bak konspirasjonen. Det hele blir en duell der forutsetningen for begge parter er at det finnes en objektiv sannhet, og at man må fjerne de hindre som står i veien for avsløringen av sannheten.

Re-Tour comments on the political changes in recent economical
and territorial shifts. The project’s focal point is Europe, its new
and old, soft and hard borders.