“…whole drugs which the best employed apothecary, in a large town, will sell in a year, may not perhaps cost him above thirty or forty pounds. Though he should sell them, therefore for three or four hundred, or at a thousand percent profit, this may frequently be no more than reasonable wages…”
- Adam Smith, The Wealth of Nations, 1776

Når sosiologer beveger seg inn på naturvitenskapens område stilles det store krav til forfatterens evne til nøyaktig og balansert fremstilling av naturvitenskapelig kunnskap. Dette gjelder særlig når en diskuterer et følelsesladet område som miljøspørsmål. I denne artikkelen blir det argumentert for at Ulrich Becks miljøsosiologiske verk Risk Society inneholder til tider uholdbar, ubalansert og negativ fremstilling. I tillegg argumenteres det for at Beck gir en fordreid fremstilling av naturvitenskapens rolle i miljøspørsmål. Det blir også vist at Beck tenderer mot å hevde epistemologisk relativisme. Mot slutten av artikkelen argumenteres det for at Becks bok kan ses i lys av en generell relativistisk trend og en tendens til fiendtlig holdning mot naturvitenskapene innenfor deler av samfunnsvitenskapene.

Islams offentlige sfære er i forandring. Fra tidligere å være dominert av en priviligert gruppe lærde, har man i løpet av de siste tiår sett at nye bidragsytere deltar i islams debatter. Økt utdannelse og fremvekst av nye medier har ført med seg en etablering av nye deltakere i den offentlige sfære. Blant utallige alternative muslimske grupper finnes et økende antall muslimske kvinner som deltar i offentlige diskusjoner. Først og fremst gjør disse seg gjeldende i forbindelse med den islamske lov og som aktive i spørsmål om hva tradisjonen sier om kvinners rettigheter. Kombinasjonen muslimsk feminisme og den islamske lov er tradisjonelt uvanlig. Men ettersom det er dette området som har opptatt muslimske feminister i en årrekke, fungerer kombinasjonen til å illustrere både problematikken rundt begrepet muslimsk feminisme, og til å gi et bilde av de motsetninger som finnes mellom islams tradisjonalistiske og modernistiske retninger. Dagens muslimske feminister kan sees som en del av en ny offentlig opinion. De utgjør fremdeles en del av islam som tidligere var forbeholdt spesialister. Og selv om de fremdeles blir sett på som kontroversielle i forhold til autoritær islam, har muslimske feminister på ulike måter inntatt og hevdet seg innenfor den islamske lovtradisjon.

Tenkning er et vanskelig begrep. Tenkning forstått i en snever forstand vil si å tenke noe nytt. Tenkning er å produsere heller enn å reprodusere. Filosofiens selvpålagte oppgave er å analysere tenkning og å forsøke å tenke i snever forstand. Derfor er den i motsetning til vitenskapen mer avhengig av å skaffe seg nye perspektiver som kan gjøre tenkning mulig. Forholdet mellom filosofi og vitenskap har i århundrer vært tema for en mengde debatter og krangler. Særlig i de to forutgående århundrer har emnet økt i omfang, i takt med en prosess der vitenskapene har blitt mer og mer selvstendige. En av de nyeste historiske manifestasjonene finner vi i boken impostures Intellectuelles av fysikerne Alan Sokal og Jean Bricmont. Impostures Intellectuelles er en krass polemikk mot filosofien og dens forhold til vitenskapene. Som polemikk mener jeg den er mislykket, og nettopp dette gjør den interessant. Bokens manglende refleksjon rundt forholdene mellom tenkning, språk og vitenskap gir dens heldige lesere mulighet til å gjøre akkurat dette. Jeg vil derfor polemisere mot den for å tematisere disse forholdene.

Martin Heidegger oversatt og med forord av Bjørn Olav Roaldseth.

Sein und Zeit - mesterverket til Martin Heidegger (1889-1976) - slo ned som et lyn i det filosofiske landskap da det først kom til syne i 1927, selv m det bare ble utgitt i sin første halvdel. Dette gjennombruddet hadde stor betydning for Heideggers egen tekning, en tenkning som hadde sitte opphav fra katolsk telologi og nykantiansimen, men var også inspirert av den store fenomenologen Edmund Husserl (1859-1938), som Sen und Zeit ble tilegnet. Hovedtemaet i boken er “sagnet om væren”. Det er også de som vil hevde at Heidegger så på seg selv som en yndling, sendt av ‘væren’ til omvendelse.

Språklig utspekulerthet kan gi frydefulle overraskelser, noe de vil oppdage som leser baklengs Adams tre første ord til Eva: Madam, I’m Adam. Den sprelske diktergruppa Oulipos eksellerer i slike verbale snodigheter. Sprøtt! vil nok mange si om deres ustanselige påfunn for å fornye litteraturen, eksperimentere, leke, forme. Det har gått over førti år siden de ti grunnleggerne første gang var samlet over en flaske vin og fram til dagens store nettverk, men viljen til å vise stadig nye akrobatøvelser for et måpende publikum har ikke blitt mindre. Verdenskjente forfattere som Italo Calvino og Georges Perec har levd - og latt latteren runge - i Oulipos litterært-ludiske verksted. I være dager er verkstedet i ferd med å bli digitalt.

Om en fenomenologisk psykoseforståelse.

“Jeg er et menneske, intet menneskelig er meg fremmed.”
- Terentius Plautus

Konsekvensar av eit kulturmøte.

Who shall ensure the education of women? For they
Are the source of failures in the East.
The Mother is a school; equip her well,
And you have equipped a nation sound in root…
- Hafiz Ibrahim

Internasjonalt sett er vår sosiale (og politiske) verden delt inn i ulike nasjoner. Fenomenet og begrepet nasjon kan oppfattes og brukes på ulike måter. Vi vet jo alle hva for eksempel nasjonalismens ekskluderende definisjoner og politisering av nasjonalitetstanker har ført til. Det er likevel ofte uklart hvilken etisk status som tilskrives nasjonsfenomenet. Kan vi for eksempel sies å ha spesielle plikter overfor våre “mednasjonale”, som vi kun har overfor dem? Hvis ikke: I hvilket etisk og moralsk forhold står vi til våre “mednasjonale”? Og hvilket forhold hersker mellom disse og verdens øvrige mennesker?

Utgangspunktet for denne analysen vil være å se på to ulike former for immanenstenkning, dvs. tenkning som legger en iboende diskurs til grunn for muligheten til tenkning som sådan. Posisjonene jeg skal forholde meg til er Spinoza på den ene siden via verket Etikk, som representant for en immanenstenkning der det immanente grunnlaget for menneskelig kunnskap er dets deltagelse i Gud. På den andre siden finner vi Foucault, som representerer en immanenstenkning der kunnskapsdiskursen, eller det gjeldende “epistemet”, funderer menneskets evne og mulighet til å få kunnskap, samt reflektere og ta avgjørelser. Det vil mellom disse retningene foreligge en markant kontrast i fremgangsmåte og forklaring av tilstedeværelsens fenomen. ikeframt vil det også finnes likheter, da tenkning omkring mennesket og verden har en tendens til å ikle seg det kostymet som passer festen best.