Martin Heidegger oversatt og med forord av Bjørn Olav Roaldseth.

Sein und Zeit - mesterverket til Martin Heidegger (1889-1976) - slo ned som et lyn i det filosofiske landskap da det først kom til syne i 1927, selv m det bare ble utgitt i sin første halvdel. Dette gjennombruddet hadde stor betydning for Heideggers egen tekning, en tenkning som hadde sitte opphav fra katolsk telologi og nykantiansimen, men var også inspirert av den store fenomenologen Edmund Husserl (1859-1938), som Sen und Zeit ble tilegnet. Hovedtemaet i boken er “sagnet om væren”. Det er også de som vil hevde at Heidegger så på seg selv som en yndling, sendt av ‘væren’ til omvendelse.

Ernst H. Gombrich, oversatt av Hanne S. Hidle.

En av det forrige århundrets viktigste kunsthistorikere, Ernst H. Gombrich, døde 3. november i fjor. Replikk presenterer her, for første gang på norsk, Gombrichs artikkel “Kunstliteratur“.

Isidore Ducasse oversatt av Sébasyien Liautaud og Espen Andresen

Emily Nasrallah oversatt av Pernille Myrvold.

Rainer Maria Rilke, omsett av Gjert Vestrheim.

Jorge Luis Borges oversatt av Ingunn Hansejordet

Jorge Luis Borges vart fødd i Argentina i det siste året av førre hundreår, og vert gjerne rekna som den forfattaren som har hatt størst innverknad på litteraturen i Latin-Amerika dette hundreåret. I 1920-åra var han ein sentral person i det avantgardiske miljøet i Buenos Aires, som poet og som medarbeidar i fleire tidsskrift. Det er nok likevel som novelle-forfattar han er mest lesen, og her utviklar han ei særegen, essayistisk form og eit presist, kondensert språk. Fiksjonar og figurar ein ofte møter hos Borges er tida og det endelege, eg’et og døden, system og kaos; spegelen, biblioteket, encyklopediaen og ikkje minst labyrinten. I noveller og essays går det føre seg ei stadig søkjing etter kunnskap og ei utprøving av språk og litteratur, ei leiting som fører forfattarar og lesar til m.a. austleg filosofi, verk frå verdslitteraturen, vitskapsmenn og oppdagarar - reelle som fiktive; til bibeltekstar, norrøne soger og kriminallitteratur, og til filosofiske og litteraturteoretiske problem som ikkje ser ut til å få endelige svar. “Om klassikarane” er frå samlinga Otras inquisiciones (1965), omsett av Ingunn Hansejordet.

Sosiologien og filosofen Georg Simmel om sosiologi som vitenskap, oversatt av Kåre Johan Mjør.

Dersom den sosiologiske vitskapen skal handla om følgjane av at det einskilde mennesket ikkje er åleine på jorda, men det blir bestemt gjennom sin medeksistens med andre, så må ikkje blikket innskrenka seg til dei store kollektiva, som blir definerte av politikk og økonomi, av rett og kyrkje, av familien og den ålmenne kulturen. Det må også retta seg mot dei finare, flyktigare sambanda som utviklar seg mellom person og person, og som bestemmer våre liv gjennom sine tusentals samanvevingar; trådar som ein ofte lèt falla, tek opp på nytt, atter lèt utvikla seg annleis, og som den indre gløden og stabiliteten i vårt tilvere med andre til sjuande og sist festar seg til.

Et teaterstykke av Franz Xavier Kroetz, oversatt av Finn Iunker.

Dette stykke er et forsøk på å fremstille et saksforhold som ofte har slått meg i politiberetninger: Selvmord begås i mange tilfeller utrolig ordentlig. Det forberedes uten obergang fra daglige gjøremål, anses derfor som normalt, og utføres med den samme ordenssansen, like rent, redelig og stumt-trøstesløst som livet det er forårsaket av.

Fra Iris Marion Youngs Justice and the Politics of Difference, oversatt av Nina Eriksen.

The tolerance, the room for great differences in color – which are so foreign to suburbs and pseudosuburbs, are possible and normal only when streets of great cities have built-in equipment allowing strangers to dwell in peace together on civilized but essentially dignified and reserved terms.
Jane Jacobs, 1961

Jurij Lotman og Boris Uspenskij om kulturbegrepet, oversatt av Kåre Johan Mjør.

“Kulturen kan i det heile førestellast som summen av tekstar, likevel er det frå ein forskars synspunkt meir presist å snakka om kulturen som ein mekanisme som dannar summen av tekstar som realiseringa av kulturen”. Denne utsegna til Jurij Lotman og Boris Uspenskij kan stå som ein introduksjon til kultursemiotikken deira. I den følgjande drøftinga av kulturomgrepet ser dei kulturen som ein dynamisk struktur, som korkje kan oppfattast som ein fastlagt, metafysisk substans, eller som noko som femnar om alt.