Lyden av en gal kvinne
Fra ulike kunstneriske uttrykk i det nittende århundret kan det høres en underlig latter. Det er lyden av den gale, uregjerlige kvinnen. Det er en påtrengende lyd som gjør henne nærværende og vanskelig å glemme.
DE HAR KANSKJE INGEN HOVEDPLASS i vestlig kunsthistorie. Likevel er de sterkt representerte – de gale kvinnene – de forstyrrende, hysteriske og tøylesløse. Tendensen er særlig tydelig i kunstneriske uttrykk fra det nittende århundret. Denne artikkelen vil gi to gale kvinner oppmerksomhet. Jeg vil fokusere på et litterært og et operatisk eksemplar: Bertha Mason i Charlotte Brontës berømte Jane Eyre, (1847) og Dalila i den ikke fullt så kjente operaen Samson et Dalila (1877) av Camille Saint-Saëns. Valget av disse verkene er for det første tatt på bakgrunn av henvisningene til den bibelske fortellingen om Samson og Dalila i Jane Eyre. For det andre er de begge kvinner som lager lyd, og de er kvinner som ler.