Rapport fra min samtid
HVIS JEG BARE KLARTE Å TRO PÅ NOE, ET ELLER ANNET. TANKER OM UTOPIENS FALL Generasjonen før meg, altså mine foreldre, trodde en gang på noe. Men det gjør de egentlig ikke lenger. Utopiens tid er forbi, den er over. Nå vandrer det en gjeng resignerte raddiser omkring og gleder seg over det de oppnådde en gang på 60- og 70-tallet, men vet at de etter den tida ikke har levd opp til sine egne idealer. Slaget mot kapitalismen er tapt. Det vet de og det vet jeg. De solgte seg for komfort, for friheten til å velge hvilke som helst produkter de ville ha. For å få til det, måtte de være med i systemet og jobbe, for så å kunne konsumere alle de fascinerende varer som tilbys. Slik holdes maskineriet i gang. De avskyr McDonald’s men de kan ikke unngå å lovprise Sony og Volkswagen. Slik er det blitt. På 80-tallet lot de seg forføre av den nye teknologien i markedet, av fjernkontrollerte tv-er, av CD- og videospillere. Og det var i den tiden jeg vokste opp. I 1976, da jeg ble født, var min far og mor nylig separert. Og i 1976 gjorde pappa sitt neste stunt; et siste forsøk på en utopisk tilværelse. Pappa og hans nye kjæreste, min stemor, flyttet til en knøttliten kystlandsby på andre sida av Atlanteren. Sammen med en gjeng venstreradikale intellektuelle kulturmennesker, levde de ut en subversiv og utopisk drøm om et liv i utkanten av storsamfunnet. De bygde alternative hus og hytter tegnet av nyskapende arkitekter, leste bøker, diskuterte kunst, filosofi og politikk, eksperimenterte med forskjellig dop, så på flylysene som krysset himmelen i sørøst hver kveld i halv-ti tida. Og de knullet selvfølgelig hverandres partnere. Det ble jo en del intriger i paradiset i den knøttlille kystlandsbyen på andre sida av Atlanteren. Pappa, som er lege, jobbet i ny og ne for å få ekstra penger til bøker og mat og pot.