Det er Joseph Conrads romaner og fortellinger som har blitt stående i litteraturhistorien og på hitlistene. Hans heller spede forsøk på å skrive skuespill fikk liten oppmerksomhet, men Conrad forlot allikevel aldri dramaet.
Romanen Lord Jim viser oss det.

“Eg var ikkje fattig før De fortalde meg det”, sa ein bonde i Aust-Nepal til nokre britiske bistandsarbeidarar. Tanken deira var å få fart på jordbruket i eit fattig land, at ideane var der, at alle skulle ta poenget då dei kom med nye frø og nye dyrkingsmåtar. Men det fyrste dei måtte plante var eit behov. Etter femti år med teknologisk bistand til den tredje verda, har me eigentleg ikkje kome lengre enn at me skjønar kor vanskeleg det er.

I den siste tiden har det vært flere oppslag i media om nasjonalistiske ungdomsgrupper, blant annet i Sverige: Grupper som står for kriminalitet, vold og til og med drap. I Norge har det gått mildere for seg, men også her kan vi med jevne mellomrom lese om nasjonalistiske ungdomsgrupper som uniformerer seg, holder konserter, demonstrerer i gatene, utøver vold mot innvandrere og asylsøkere, og kjemper mot antirasister og politi. Hvorfor oppstår fremmedfiendtlige miljøer? Er alle fremmedfiendtlige miljø like? Og hvor farlige er slike grupper egentlig? Jeg har intervjuet en ungdomsgruppe som tok i bruk rasistiske og nasjonalistiske symboler, og vil bruke dette som utgangspunkt for en diskusjon rundt disse spørsmålene.

Kjønnsforskningen innen arkeologi i Norge har i stor grad blitt fremmet og teoretisk utviklet av feministiske arkeologer ved Universitetet i Bergen. Faglige motargumenter fra menn blir oppfattet som en direkte androsentrisk og mannsjåvinistisk kritikk av forskeren som kvinne. Dermed har kjønnsforskningen muliggjort en rekke tolkninger av fortiden som i en vanlig diskurs ikke ville ha blitt tatt seriøst.
Feministisk arkeologi forutsetter et stereotypt mannsideal som det kan ageres mot. Dette “mannsidealet” tilhører en annen tid, men det blir aktualisert og trukket fram som realitet i dag fordi feminister nå sitter i maktinstitusjonaliserte posisjoner som premissleverandører for kunnskapsproduksjonen innen arkeologi i Bergen.

Rainer Maria Rilke, omsett av Gjert Vestrheim.

“We’ll slide down the surface of things” (Brett Easton Ellis)
“Minimalistisk arkitektur er efter min mening baseret på utbredelsen af visuel autoritet gennom formens koncentration på fotogene enkle geometrier” (Wilfried Wang)

Hvorfor er rommet tomt og hvitt? Ved utgangen av dette tiåret - det siste i vårt årtusen - er det klart at merkelappen minimalisme vil henge ved 90-tallet. Medmilleniumskiftet nært forestående forelsket vi oss i det rettlinjede, ensfargede og enkle. Den samme tendensen synes å gjøre seg gjeldende innen mote som for arkitektur, møbeldesign og annen formsakpning. Mindre var igjen mer. Minimalt var enda bedre.

En grunnleggende menneskerettslig, politisk og terapeutisk forutsetning er at tvang i seg selv er et onde. Tvang bør derfor bare anvendes når dette er absolutt nødvendig, og når gevinstene ved tvangsbruk er større enn ulempene. Like fullt er tvangsinnleggelse et hyppig virkemiddel for problemløsning i det psykiske helsevernet: Over halvparten av alle pasientene på psykiatriske sykehus er tvangsinnlagte (Hagen: 1997).

Cornelis Vreeswijks “Balladen om Fredrik Åkare” (1964) fremtvinger det paradoksale spørsmålet: Kan man være en åkare uten et åkeri? Altså: Kan man være en sjåfør uten et kjøretøy å føre? Og i så tilfelle: Hvor går veien? Ingenstans?

Korleis les og oppfattar vi tekst og bilete? Fortolkar vi biletkunst og ordkunst på fundamentalt ulike måtar, eller finst det visse likskapstrekk?

I løpet av 1990-årene er det lansert flere nye politiske prosjekter. Jaglands samråd og Bondeviks Verdikommisjon er to slike prosjekter. Mindre politiserte eksempler er ulike etikkråd og kommisjoner. Disse organene kan sies å representere en institusjonalisering av nye politiske ideer og verdier. Felles for disse ideene er en ny verdiorientering i politikken, der formålet ofte er å skape større forståelse mellom staten og samfunnet. I denne forbindelse står revitaliseringen av sivilsamfunnsbegrepet sentralt, et begrep som ofte blir brukt ukritisk og motstridende. De ovennevnte politiske prosjektene kan etter min mening sees som konkrete uttrykk for ideer som er sentrale i teorier om det sivile samfunn. Det er imidlertid viktig også å spørre hva som ligger bak denne fornyete interessen for “det sivile samfunn”. Mer generelt bør det undersøkes hvilke endringer i forholdet mellom styrende og styrte som ligger implisitt i den politiske debatt, og hvilken relevans sivilsamfunnsbegrepet har for moderne demokratier.