I denne drøftinga av problema rundt konstruksjonen av forskningsobjekta diskuterer Johs. Hjellbrekke relasjonane mellom kvardagskunnskap og vitskapeleg kunnskap. Han tek vidare opp dei epistemologiske vanskane som oppstår når ein overfører modellar, teknikkar og omgrep fra frå ein vitskap til ein annan. Frå sin sosiologiske ståstad peikar Hjellbrekke på at den tradisjonelle kvalitetsanalysen, og det strenge skiljet mellom uavhengige og avhengige variablar, ikkje er eigna til å fange opp den refleksive karakteren som kjenneteiknar relasjonar og prosessar. Til slutt lanserar han nokre analyseteknikkar og alternative oppfatningar av kausalitet som ikkje treng verte råka av denne kritikken.

Nesten ikkje ein dag går utan at religion vert nemnd i nyhenda, anten det dreier seg om politiske utspell frå norske biskopar, sjølvmordsekter i USA eller islamistiske opprørsgrupper i Afghanistan. Ein møter religion i nye samanhengar. Oppbløminga av ulike former for islamistiske rørsler i store delar av den muslimske verda er den nyutviklinga som har vorte via mest merksemd, men også innafor andre religionar har det føregått ei revitalisering som har gitt seg mange og varierte uttrykk. Religion er eit samtidsfenomen som ikkje kan oversjåast i det internasjonale samfunnet.

Da jeg skulle skrive fagbok for første gang, spurte jeg meg selv hva jeg ikke kunne og prøvde å fylle på fagstoff for å bli klokere før jeg begynte å skrive. Da jeg skulle skrive Fri som foten om å skrive, hadde jeg skrevet mye skjønnlitteratur, og startet i en annen ende. Jeg spurte meg selv: Hva har akkurat jeg å by på? Hva kan jeg? Hva har jeg allerede tenkt og skrevet som kan brukes? Vi er ikke tomme kar som an fylles med empiri, teori og metode, og som så tømmes igjen. Vi har samlet viten og erfaring gjennom et helt liv og skal finne måter å nyttiggjøre oss dette når vi skriver.

Syndikalismen var i de første tiårene etter århundreskiftet en revolusjonær ideologi som fikk stadig større oppslutning. I så godt som hele den industrialiserte verden ble det opprettet syndikaliserte organisasjoner, eller opposisjoner, innen de etablerte arbeidsorganisasjonene. I dag er denne ideologien, i motsetning til marxismen og anarkismen nærmest gått i glemmeboken. Artikkelen vil prøve å vise hva som kjennetegnet denne glemte retningen.

Samfunnsvitenskapane generelt og sosialøkonomien spesielt, er kjenneteikna ved at refleksive mekanismar verkar mellom den vitskaplege teorien og aktørane teorien seier noko om. Tesen eg vil freiste å sette fram i denne artikkelen er: så lenge økonomiske teoriar v ert formaliserte, kan dei ikkje formulere utsegner som uttrykker refleksive relasjoner mellom teori og aktør. Frå ein filosofisk hermeneutisk ståstad er ein slik refleksivitet eit grunnleggjande trekk ved forståing, men formalisme ser ikkje ut til å gå i hop med denne tenkjemåten. Dei sosialøkonomiske teoriane må difor anten ta omsyn til slike mekanismer i ikkje-formale utlegningar eller ta vare på sin formale karakter og ignorere denne form for refleksivitet. Å ta omsyn til slike refleksive mekanismer er på mange måtar å sjå på aktørane som subjekt. Ein kan difor seie at sosialøkonomien er objektiverande og manipulerande på grunn av formalismen i språket som han er formulert i, uavhengig av intensjonane sosialøkonomen måtte ha. Intensjonane viser seg i språket.

Jurij Lotman og Boris Uspenskij om kulturbegrepet, oversatt av Kåre Johan Mjør.

“Kulturen kan i det heile førestellast som summen av tekstar, likevel er det frå ein forskars synspunkt meir presist å snakka om kulturen som ein mekanisme som dannar summen av tekstar som realiseringa av kulturen”. Denne utsegna til Jurij Lotman og Boris Uspenskij kan stå som ein introduksjon til kultursemiotikken deira. I den følgjande drøftinga av kulturomgrepet ser dei kulturen som ein dynamisk struktur, som korkje kan oppfattast som ein fastlagt, metafysisk substans, eller som noko som femnar om alt.

E”… det finnes elementer i universet som ikke kan danne noe rasjonelt hele i kombinasjon med de andre elementene, og som, sett fra et hvilket som helst system disse elementene kan danne, bare kan betraktes som irrelevante og uheldige - som “skitt” så å si, og som ting som er malplassert.” (William James.)

Propaganda og agitasjon var bolsjevikenes viktigste redskap i spredningen av sine idéer til sovjetstatens innbyggere. Den omfattende indoktrineringen tok sikte på å formidle en verdensanskuelse som brøt med alt det bestående. Dersom vi studerer sovjetisk tendensiøs kunst og litteratur, vil vi imidlertid se at en vesentlig del av de “nye” idéene har sine røtter i eldre russisk kultur, altså den kulturen som man ønsket å bryte med. Slik bygger den sovjetiske statsmytologien i stor grad på et eldre russisk mytemateriale. I det følgende skal vi se hvordan disse mytene gjenoppstår med oktoberrevolusjonen og utvikler seg utover på 20- og 30-tallet, samt hvordan de gjennom propagandaen bidrar til å legitimere og forklare sovjetstatens eksistensberettigelse og de krav som ble stilt til enkeltmennesket innenfor dette systemet.

Gjennom økologar og nyreligiøse er Moder Jord blitt relansert, seinast uttalte den bergenske miljøkrigaren Kurt Oddekalv at han var gift med to: kona si og Moder Jord. I den norrønne mytologien erobrar og giftar krigaren seg med landet og jorda, ei kvinneleg makt, og inngår dermed ein allianse med desse.

Målfrid Henriksbø om norsk og irsk nasjonalteater…

(uten ingress)