Rosi Braidotti om fornuftens normative kraft i det vitenskapelige språket, oversatt av Helle Nyvold og Randi Gressgård.

I både samfunnsvitenskap og politikk bruker vi begreper for å ramme inn de samfunnsmessige tema som vi ønsker å fokusere på i en gitt sammenheng. Begreper er derfor i seg sjøl en type svar på de spørsmål vi stiller, eller på de tema vi er opptatt av å si noe om. Hvilke spørsmål er begrepet sivilsamfunn utvikla som et svar på?

En tid etter at Claus Fasting endelig fikk seg en fast stilling, kunne sanere gjeld og hadde fått råd til å betale alle de bøkene han importerte fra Leipzig, gikk han hen og kjøpte seg en stor villmark oppe på Sydneshaugen i Bergen, langt fra civilisationen. Han bygde hus, en liten tårnlignende bygning. Var han blitt en romantiker, på sine unge gamle dager (han var førtitre), ville han oppsøke den ville natur på Sydneshaugen som et slags foranskutt lyn for Fridtjof Nansen? Vel, han ville til naturen, men det han skulle gjøre der, var å vise fram et bilde på det kultiverte mennesket og dets nødvendige omgivelser. Han ville anlegge en hage, som et ledd i et dannelsesprosjekt.

Europeiske langveisfarere har satt sine markante spor på historien. De brakte med hjem bilder av fremmede verdener, og påvirket Europas forhold til omverdenen. Den europeiske eventyrer var ikke bare med på å forme europeiske forestillinger om ”de andre” gjennom sine beretninger, men kom også i kraft av sine prestasjoner til å forme europeisk selvforståelse: eventyreren symboliserte europeisk individualisme og handlekraft.

I
Juans mor ble sperret inne av mannen sin. Han hadde vunnet henne i kortspill, han var eldgammel og hun var ung. Hver dag når han forlot huset, bandt han henne fast med det lange håret hennes i en stolpe på kjøkkenet slik at hun ikke kunne gå noe sted.

II
Maria fant ut at mannen hennes hadde en elskerinne. Hun trodde det hun kunne gjøre for å få ham tilbake var å prøve å gjenerobre ham ved å være ekstra oppmerksom. Mannen hennes svarte med å trekke opp en usynlig grense rundt huset som ingen fikk lov til å passere. Ingen fikk komme inn, Maria fikk ikke gå ut. Hun ble fange i sitt eget hjem.

Når vi bruker begrepet ”Kjærlighet” i en dagligdags sammenheng skaper det sjelden kommunikasjonsproblemer. Vi vet hva vi mener med begrepet og den andre forstår oss. Kommunikasjonen er uproblematisk fordi vi ikke spør oss hva vi mener. Vi stiller ikke spørsmålet: Hva er kjærlighet? Dette spørsmålet ville innebære at vi tviler på vår viten om hva kjærlighet er, at vi er skeptiske overfor forståelsesmuligheter, overfor kommunikasjonsvilkår. Det er da vi begynner å filosofere over begrepet.

Den russiske forfatteren Mikhail Bulgakov er forholdsvis lite kjent i Norge. I løpet av det siste året har imidlertid to av hans verk kommet ut på norsk: Romanen Mesteren og Margarita og kortromanen Et hundehjerte. I denne artikkelen fokuseres det på de karnevaleske trekkene i Mesteren og Margarita ved hjelp av Mihail Bakhtins teoretiske skrifter.

Hubert L. Dreyfus oversatt av Frode Molven 

Hva er grensene for vår teoretisering? Er kritisk refleksjon ønskverdig i alle situasjoner? Kan teori føre til en misforståelse av hva det er å være menneske? Kan teori komme i konflikt med vår virkekraft som mennesker? Hvilken bestemmelse av mennesket ligger under de ulike vitenskaper? Dette er problemer Hubert L. Dreyfus kommer inn på i denne artikkelen.

Marcus Fabius Quintillians “En talers utdannelse”, oversatt av Lene Dåvøy

Marcus Fabius Quintillians Instiutio Oratoria er en lærebok i veltalenhet i tolv bøker, der han følger talerens utdannelse helt fra begynnelsen av, når barnet lærer å tale, og til voksen alder. Tiende bok innledes med en rekke presentasjoner av greske og latinske forfattere - både diktere, historikere, talere og filosofer – med det formål å gjøre leseren kjent med hvilke forfattere som bør studeres nøye og dras lærdom av. Deretter følger hans refleksjoner over emnet skriving. Oversettelsen som følger er fra kapittel III og IV. Her polemiserer han bl.a. mot vår tids pedagoger (jfr. Olga Dysthes artikkel i REPLIKK nr. 1), som mener at det å skrive mye og spontant er en god ting. Quintilian kaller dette skjødesløst.

Fra Christina Peri Rossis Museet for unyttige anstrengelsar, oversatt av Ingunn Hansejordet

Eit museum er som kjent ein institusjon som vaktar minnet om avgjerande hendingar, som tek vare på verdifulle og viktige objekt. Eit museum som samlar på unyttige anstrengelsar er eit annleis museum, eit vanskeleg klassifiserbart og paradoksalt museum. Det er dette uforståelege, u(be)gripelige, som særmerkjer Cristina Peri Rossi si skrift, og som i ei detaljert lesing syner seg å ha visse implikasjoner for fenomena språk og tekst. Lesinga av ein av tekstane hennar syner at det er behov for å skrive denne forfattaren inn i litteraturhistoria som noko anna og meir enn den politisk engasjerte, forkynnande forfattaren som kritikarane kjenner.