I forbindelse med en norske oversettelsen av Hannah Arendts Vita activa oder Vom tätingen Leben skal jeg gi en omtale av noen trekk ved Arendts liv og skriftlige arbeider. Hovedvekten vil bli lagt på utvalgte temaer fra den nyoversatte boken. Jeg skal prøve å sette disse inn i en ramme som forhåpentligvis kan inspirere mange til å lese både dette og andre av Arendts verker. Jeg har valgt å dele artikkelen i tre: Del I omhandler Arendts liv og forfatterskap i mer generelle vendinger. Del II setter fokus på hennes begreper om “tenkning” og “dømmekraft”, særlig i den grad de knyttes til det politiske liv. Del III blir viet Vita Activa - Det virksomme liv. Da dette er en svært innholdsrik bok, vil fremstillingen her bare omfatte noen av de etter min mening mest sentrale punktene.

Då Bernhard Suphan i 1877 avslutta det siste bindet av den monumentale historisk-kritiske Herder-utgåva han redigerte, stabla han alle dei 34 binda over i vindaugsposten, steig sjølv opp på dei og styrta seg ut i døden. Han mottok aldri noko bevis på offentleg anerkjenning for arbeidet sitt. Og eit innblikk i det seinare historiske etterlivet til Herders verk, ville nok ha fått både Herder og hans utgjevar til å rotere i sine graver. NS-resepsjonen i 1930-åra gjorde Herder til herold rasenasjon, rasefolk og førarstat, og sidan har førestellinga om Herder som opphavsmann til moderne irrasjonalisme og etnisk nasjonalisme i Europa levd vidare som del av ryktet og fordommen om hans sjeldant leste verk.

Jeg ved, at min frelser lever, og jeg skal beskue Gud af mit kjød. - Job. 19.25,26

“Det er ikke uden Interesse for mig at faa Forklaring paa, hva det dog er for en sælsom Virksomhed min Hjærne bedriver i Nattens Mulm og Mørke mig aldeles uafvidende”, skriver Knut Hamsun i artikkelen Fra det ubevidste Sjæleliv etter en lang og nitidig beskrivelse av “et enkelt træk af mine mange, det siste af dem, noget der har hændt mig her i Lillesand”. I beste sjelsnaturalistiske ånd viser han hvordan inspirasjonen kan komme til ham om natten, for så å slakte samtidens store diktere. Hamsunvenner nikker gjenkjennende og tenker med fornøyelse på Sult-heltens ene inspirerte skrivestund og Nagels rop mot de etablerte storheter. Det samme samfunn av venner vil forhåpentligvis fortsette å nikke og kanskje til og med slå følge på min askeladdvandring inn på den hamsunske kirkegården.

I den norditalienske regionen Liguria ligger fjellandsbyen Triora. På femtenhundretallet var den i sterkere grad enn nabolandsbyene hjemsøkt av hekseprosesser. Forfatteren har som hovedfagsstudent i sosialantropologi besøkt stedet en rekke ganger, og klarte etter hvert å nå inn på folk. Og i folkeminnet levde de utroligste ting…

Før i verden var det en selvfølgelighet for beleste mennesker å søke moralsk inspirasjon i skjønnlitteratur. Av Ibsens Brand lærte man om fanatismens viderverdigheter, av danskenes Brandes at litteraturen skulle sette problemer under debatt. Men sekstiåtterne gjorde opprør mot overdreven tro på skjønnlitteratur. En av dem, filosofen Gunnar Skirbekk, sa i et (glimrende) essay at “poetokratiets” tid var over. Nå hadde Norge endelig fått filosofer og sosiologer som kunne opplyse de innfødte om samfunnets og moralens natur på en saklig (men radikalt partisk!) måte, blottet for dikternes føleri.

Eksamenskommisjoner, doktorgradsnemder og fagkomitéer slites mellom ulike sett av kriterier for hva som er god historie og hva som er ny kunnskap. Mangfoldet har forsterket sin stilling i vårt fag. Hva innebærer dette, er det en trussel eller en mulighet? Det er verdt å stille seg slike meta-spørsmål på 1990-tallet av flere årsaker, ikke minst på grunn av opplevelsene i vår samtid og de mer eller mindre ekstreme retninger som har kommet til uttrykk i andre disipliner innen humaniora og samfunnsvitenskap.

Både hovedstaden i Estland, Tallin, og Vestlandets hovedstad, Bergen, er gamle Hansabyer. Per i dag faller de imidlertid begge utenfor den europeiske melkeruten. Men det forhindrer dem ikke i å tilpasse seg EU, med et tempo som bare astronauter er kjent med. Er gjenopprettelsen av det estiske kristelige studentforbundet; EKÜÜ, et ledd i denne tilpassingen? Eller er forholdene mer kompliserte enn det fem representanter fra Bergen kristelige studentforbund klarer å forstå etter seks dagers vennskapsbesøk? Fins det grunnlag for dialog, på tvers av religiøse og kulturelle skillelinjer?

Det er ei kjensgjerning at hovudoppgåva er snubletråden for mange hovudfagsstudentar. Fagstudiet går oftast greitt unna, men når ein for alvor skal til med hovudoppgåva, stansar progresjonen opp. Frå dette punktet er det mogleg å skli inn i mange vonde sirklar, ja rett og slett få det vanskeleg med seg sjølv og livet. Kvifor? Det gjeld da berre ei skarve hovudoppgåve…?

Et utvalg greske vandrehistorier om de antikke filosofiske autoritetene for første gang på norsk, oversatt av Gro Rørstadbotten

Her presenterer vi greske vandrehistorier om de antikke filosofiske autoritetene for første gang på norsk. Nedskrivingen av anekdotene startet så tidlig som i det fjerde århundre før Kristus. Utvalgene innledes av hymner til angjeldende filosof og etterfølges av en kort kommentar ved oversetteren.

Bergens Kristelige Studentforbund arrangerte sist vårsemester konferansen «Fundamentalisme på norsk». Ett av emnene var «Fundamentalisme og demokrati», med undertegnede som en av innlederne. Min innledning, som her følger med ubetydelige endringer, inneholdt kun ett poeng, som jeg og fant det riktig å åpne med. Konferansens tittel reiser et spørsmål: Finnes der fundamentalisme i Norge? Mitt poeng er motspørsmålet: Finnes der noe annet? Definisjonsforsøk: Fundamentalisme er tro uten tvil (eller også frelsesvisshet uten ydmykhet?)