Som så mange steder i det tidligere Sovjetunionen er det også i de sentralasiatiske republikkene en sterkt nasjonal orientering i dag. Den pågående nasjonsbyggingen kan imidlertid vanskelig forstås uten kjennskap til sovjetmyndighetenes egen nasjonsbygging i dette området fra midten av 1920-tallet.
Nasjonen som organisasjonsprinsipp hadde i utgangspunktet ikke noen sentral plass i den sovjetiske ideologien. Lenin betraktet den som en «borgerlig fiksjon.» Ikke desto mindre var sovjetmyndighetenes politikk i Sentral-Asia i mange henseender en storstilt nasjonsbygging. Det som skjer i Sentral-Asia i dag kan på mange måter sees som en følge eller som andre fase av den sovjetinitierte nasjonsbyggingen.
Formålet med denne artikkelen er å redegjøre for hva som kjennetegnet den sovjetiske nasjonsbyggingen og for hva som var bakgrunnen for den. Videre skal oppmerksomheten rettes mot de sentralasiatiske republikkene av i dag, med særlig blikk på Turkmenistan, som er artikkelforfatterens «satsingsområde». Hensikten er å vise hvordan nasjonsbygging på ny preger området, diskutere nasjonsbyggingens muligheter og begrensninger

Sidan kring hundreårsskiftet har det vore råd å flytta, spela inn og endra på lydar slik at dei vert lausrivne frå den materielle situasjonen dei oppstår i. Den teknologiske utviklinga førte til noko grunnleggande nytt. Tidlegare forsvann alltid lydane der dei oppstod, men no kan dei brukast til kommunikasjon utover ein konkret romleg og tidsleg omgjevnad.

Når forskere, teknologer, næringslivsledere, politikere og folk flest tenker på teknologi, er det sjelden som et politisk fenomen. Teknologi blir oftest oppfattet som et nøytralt hjelpemiddel som kan benyttes til å oppnå kritisk debatterte og rasjonelt valgte målsetninger. Jeg hevder at dette er en forestilling som bekrefter det vi helst ønsker å tro, nemlig at vi har full kontroll over den tekniske delen av vår sosiale livsverden. Menneskelige interesser og behov er teknologiens «herre», mens teknologien i seg selv er «slaven» som tilpasser seg herrens ønsker. Min påstand er at teknologiske strukturer, til en viss grad, har politiske konsekvenser. Hypotesen er at teknologier «(…) constitute political phenomena in their own right» fordi de korrelerer med eller krever visse former for sosial og politisk organisering (hierarkisk, egalitær, desentralisert, osv) (Winner, 1986: 21). Og målet med en bestemt type sosioteknisk organisering er ikke å oppfylle demokratisk bestemte menneskelige behov og interesser, men å utnytte maskinutstyrets maksimale produktive potensiale. Credoet i et teknologibasert samfunn er selvfølgelig at maskineriets maksimale kapasitet må anvendes fordi det oppfattes som antisosialt, umoralsk og uetisk ikke å gjøre det.

Atle Møen om Georg Simmel som moderne klassiker.

Olga Dysthe om problempunkt og høgdepunkt i hovudoppgåveskriving, Asbjørn Leirvåg om å gjøre hovedfagsoppgaven utadvendt.

Av Michel Foucault - Oversatt av Frode Molven

Oppkomsten av begrepet «forfatter» gir os individualiseringens priviligerte øyeblikk i ideenes, kunnskapens, litteraturens og vitenskapenes historie. Selv når vi idag rekonstruerer et begreps, en litterær genres eller en filosofisk skoles historie, virker slike kategorier som relativt svake, sekundære og pålagte tyngdepunkter sammenlignet med den solide og grunnleggende enheten; forfatter og verk.