På den tiden vi snakker om nå, var byen preget av en stank vi moderne mennesker neppe kan forestille oss. Det stinket av gjødsel i gatene og av urin i bakgårdene, (…) garveriene spredte stanken av etsende lut (…).

Slik innleier Patrick Süskind romanen Parfymen(1986:7). Kvardagen i mellomalderbyen Bergen var også prega av eit mangfald av lukter. På bryggen lukta det av tørrfisk og andre varer som var lagra der. I frå Vågsbunnen kom den verste stanken frå verkstadene til skomakarane. Sjøen omkring bryggene var grumset av skit. I gatene lukta det av dyr og avfall, og over alt lukta det av menneske. Særskilt på varme sommardagar låg dei skarpe luktene som ein eim over byen.

Kjartan Fløgstad har sagt at då Berlinmuren fall, fall han vestover. Der traff han Vest-Europas (venstre-)intellektuelle i hovudet. Fremst i rekkja av ”intellektuelle” må det ha stått statsvitarar.

Det er godt å oppdaga at andre interesserer seg for det same som eg sjølv. Då får eg kjensla av at det eg steller med er viktig likevel. Når det kjem til saka frå andre kantar enn min, kan det endåtil vera noko å læra av å diskutera med dei. Difor vil eg spela ball med Connie Reksten Kapstad; om politikk, kultur og miljøvern – og om tekst og handling. For eg trur framleis det kan vera verd å sjå på handling som tekst. Det spørst kva tekstomgrep ein nyttar, og kva det vert nytta til.

Jens Elmelund Kjeldsen om hvorfor der ikke er nogen modsætning mellem retorikk og skrivepædagogik.

Fra Iris Marion Youngs Justice and the Politics of Difference, oversatt av Nina Eriksen.

The tolerance, the room for great differences in color – which are so foreign to suburbs and pseudosuburbs, are possible and normal only when streets of great cities have built-in equipment allowing strangers to dwell in peace together on civilized but essentially dignified and reserved terms.
Jane Jacobs, 1961

Av og til spør eg meg sjølv: har eg som kulturforskar lov til å skrive om politikk, er det i det heile tatt mogleg for meg å nærme meg dette feltet – fagleg. Burde eg ikkje heller halde meg til meir “kulturelle” emne som kunst, litteratur og heimeinnreiing? Men det gjer eg ikkje. Eg skriv like tvert om politikk – og har gjort det lenge. Og ikkje nok med det. Eg har som kulturforskar også jobba med emne som høyrer kulturfeltet sin rival til: naturvitskapen. Eg har jobba med natur- og miljøvern.

I daglig tale er et spill en vennskaplig dyst utøvd på et brett, ved et bord eller på en bane. I denne artikkelen har spill en mer abstrakt betydning. Et spill er en sosial institusjon definert av et antall aktører (eller spillere), deres mulige handlinger og en payoff/nytte funksjon for hver aktør. Det sentrale kjennetegnet til et spill er at aktørers payoff ved en bestemt handling, avhenger av de andre aktørenes handlinger. Eksempler på spill i denne betydningen er valgkamp innen politikk, oligopolkonkurranse innen økonomi, organisering av jaktfelleskap innen antropologi og signalisering av status innen sosiologi. Spillteori er altså en teori for hvordan rasjonelle aktører vil handle i en spillsituasjon. Jeg skal i denne artikkelen drøfte en bestemt forutsetning som gjerne foretaes innen spillteori; nemlig at spillrammen er åpent kjent, det er kjent at den er kjent, det er kjent at den er kjent at den er kjent etc.

Uttrykket La violencia (volden) er betegnelsen på en 18 måneders periode mellom 1981 og 1982 i Guatemala. I denne perioden ble 440 sivile landsbyer jevnet med jorden, nærmere 150 000 mennesker ble drept, og en million mennesker ble drevet p flukt. Dette skjedde som følge av en militær kampanje for å ta knekken på den venstreorienterte geriljaen, som utover 70-tallet begynte å oppnå en del støtte blant den fattige indianerbefolkningen. Til disse hendelsene knytter det seg ulike diskursive praksiser. Denne artikkelen bygger på en studie av sivilbefolkningens gjenfortellinger av det som hendte.

Historia til den afrikanske romanen er ikkje så gammal. Genren blei innført av kolonimaktene; den tradisjonelle afrikanske “litteraturen” var munnleg. René Maran si Batouala frå 1921 blir ofte rekna som den første afrikanske franskspråkelege romanen, men det er først på 50-tallet at produksjonen for alvor skyt fart.

Friedrich Willhelm Joseph von Schellings (1775 – 1845) utsagn om at arkitektur er frossen musikk er for mange det første som klinger i ørene når man sammenstiller disse to kunstartene. Hvor besnærende det enn høres ut – en noe mindre “romantisk” leser vil gjerne spørre seg om hva denne analogien egentlig viser til. Hvordan kan musikk bli arkitektur? Hvordan kan man forestille seg lyd overført til et tredimensjonalt visuelt medium? For det moderne mennesket er det vanskelig å forestille seg at det skulle være likheterr mellom arkitektur og musikk som går ut over rene formale komposisjonsprinsipper. Går vi derimot tilbake til førmoderne tid, vil vi kunne se at det den gang var mulig å tenke en konkret sammenheng mellom arkitektur og musikk. Det er annerledesheten i denne måten å tenke på jeg ønsker å komme nærmere innn på livet.